Sæterbakken: Gjennom natten

Det er selvsagt helt umulig å lese Sæterbakkens siste roman Gjennom natten upåvirket av hans nylige selvmord. For uansett hvor mye dette faktisk er en roman, så handler det like fullt om en familie der yngstebarnet, en gutt,  også oppsøker døden.

Fortelleren er faren til denne gutten, tannlege Karl Meyer, som har sett sønnen krype inn i seg selv, i ekstrem grad etter at Karl blir sammen med en yngre kvinne og for en stund forlater familien. At han vender tilbake er til stor glede for storesøsteren, men broren blir om mulig enda mer negativ til faren.

Så når sønnen dør, oppstår det naturlig nok en eksistensiell krise for Karl, og det resulterer i at han gir seg i kast med en kronglete reise mot et hus i Slovakia der det sies at en vil oppleve det mest grusomme en kan tenke seg med en påfølgende Katharsisvirkning. Jeg skrev 'kronglete' fordi han tar toget og lar tilfeldige hendelser og pesroner på veien være  bestemmende for hvor lenge han er på reise. Han har uansett et ønske om å nullstille seg og har i den forbindelse slettet alle kontakter på mobilen, med unntak av datteren og sønnen, og det er helst sistnevnte han skriver til.

Slutten av boken er en skikkelig gyser, og jeg antyder frekt at det tør være en hovedgrunn til at den nylig fikk ungdommens kritikerpris.  Les den da vel!

Fra ukens lesning

Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt. Eva, Ole-Jakob, Stine, jeg nådde aldri frem til dem, de nådde aldri frem til meg, vi var bare bilder i hverandres drømmer om hvordan vi ønsket at det skulle være.  (Fra Sæterbakkens Gjennom natten, 2011)

Kritikerprisen + Ungdommens kritikerpris

Prisene ble i dag gitt til Merethe Lindstrøm for romanen Dager i stillhetens historie se her og
Stig Sæterbakken for romanen Gjennom natten, se her. 

Jeg synes det er gode valg (basert på det jeg har lest av dem tidligere!), og håper det fører til at flere leser både dissee og andre av disse forfatternes bøker.

Sæterbakken; Incubus

Dette var Stig Sæterbakkens første roman, og jeg innrømmer glatt at hans nylige bortfall er grunnen til at jeg har lest den akkurat nå, og antakelig at jeg fikk lest den overhodet. Og la det være sagt med en gang, dette er for dem som vil lese alt av Sæterbakken,; romanene  hans fra og med Siamesisk må nok sies å være mer leservennlige. Ikke for det at dette er en spesielt tung eller vanskelig tekst, men sett som roman får i alle fall jeg dårlig tak på hva helheten måtte bestå av, men i detaljene er det utvilsomt mye 'sjokkerende'. Og sett l lys av selvmordet nylig, kan en lett lese 'varsler' allerede i denne teksten, utgitt  i 1991:       'Morderne (som avbryter ene annens eller flere andres liv) straffes, mens jordmødrene (som hjelper den ene etter den andre inn i et misrabelt liv) går fri. Til grunn for denne ordningen ligger en antagelse om at livet er et gode og døden et onde.'

Mange passasjer viser like fullt at Sæterbakken allerede på dette tidspunktet var en dreven forteller, og det er trist at pc-en hans har stilnet.

Fra ukens lesning

'(...) at det finnes et sted mellom det å skrive godt og det å skrive dårlig, et tredje sted i språket, det litterære språket, som en åpning mot noe, noe som ikke uten videre lar seg innlemme i de begrepene vi har til rådighet, så som godt, ondt, uetisk, verdifullt, meningsløst og så videre...Jeg er overbevist  om at dette stedet finnes, og st det er dette stedet, først og fremst, som er litteraturens sted, litteraturens sted i språket. Det er dette stedet jeg prøver å nærme meg når jeg skriver.' Stig Sæterbakken i 'Litteraturen og det etiske', i essaysamlingen Det onde øyet, 2001.

Stig Sæterbakken RIP

En av våre mest undervurderte forfattere er død. Han ble 46 år gammel. Det er trist, men kanskje ikke så overraskende. Hvorfor undervurdert? Fordi kvaliteten på det han skrev går langt utenpå gjennomsnittsprosaen i Norge, uten at det hadde gjort forfatterskapet hans kjent eller populært, men det er som kjent ingen sammeneheng mellom kvalitet og popularitet, selv om det alltid vil være en del, ja jeg sier det rett ut, idioter som mener at markedet taler sant på dette området også. (For ordens skyld: Jeg mener selvsagt ikke at det forholder seg omvendt heller). Jeg har lest og anbefaler romanen Ikke forlat meg og essaysamlingen Dirty Things

Før jeg begynte å blogge hadde jeg også fått med meg romantrilogien Siamesisk, Selvbeherskelse og Sauermugg, og romanene Kapital og Besøket, den sistnevnte så god at jeg har pushet den på alle jeg har tenkt ville ha utbytte av den! (Så hvem har den nå, jeg benytter anledningen til å si at jeg vil gjerne ha den tilbake!!)  Ellers vil jeg anbefale 'Nytelsen, nødvendigheten og den gyldne tradisjon' i Vinduet 4/08, der Sæterbakken forteller om en spesiell pilgrimsferd, og Carl-Michael Edenborgs '25 år av ømhet', en interessant gjennomgang av forfatterskapet pr 2009, i Vagant 4/09.

Jeg ga uttrykk for at dødsfallet kanskje ikke var så overraskende. Nei, med en tydeligvis sterk dragning mot de mørkere sider ved tilværelsen, jf titler som 'Det onde øye' og 'Umuligheten av å leve', så kommer ikke dødsbudskapet helt uventet, men selvsagt like forferdelig trist som om det var  det.
Les bøkene hans, de er vel verdt den tiden du bruker på dem!!

Sæterbakken: Dirty Things

Stig Sæterbakken er i mine øyne i ferd med å bli en av de betydeligste prosaistene som skriver på norsk. Han har utgitt et godt knippe velskrevne, originale romaner (se f.eks: min egen omtale av hans seneste roman ), men det er kanskje som essayist han er aller mest interessant så langt. Og det er ikke grunn til å legge skjul på at dette henger sammen med hans tilbøyelighet til å være ganske politisk ukorekt.

Denne samlingen, som  kom ut tidligere i år, inneholder 14 tekster som er skrevet mellom 2002 og 2009, og som går mer eller mindre på tvers med rådende oppfatninger. For at du skal få en anelse av hvilke godbiter du kan møte her, kjære leser, skal jeg sitere fra en del av tekstene.

'Å leve vil si å ha angst.' (s. 79)

'Virkeligheten, slik mennesket prøver å få bukt med den, er et regnskap som aldri går i balanse.' (s.92)

'En grim påminnelse av at det er det siviliserte mennesket, ikke barbaren, som representerer barbariet.' (s. 99)

'Skjønnhet er for viktig til å overlates til personlige preferanser.' (s. 117)

'Fire gutter med sminke, grå frakker, grå ballongbukser og spaserstokker i Storgata på Lillehammer 1982/1983 var en krigserklæring. Sagt på en annen måte; bygdedyret kom til dekket bord.' (s. 132)

'Jeg har i grunnen aldri helt stolt på folk som ikke drikker.' (s. 173)

'...eksistensen av djevler, demoner og monstre utgjør et vesentlig element i arbeidet med oppmålingen av den virkelige verdens grenser.' (s 188)

'For noen år siden, under et litterært arrangement i en middels stor norsk by, kom jeg uforvarende til å bli introdusert for en kjent transvestitt,...'  (s. 147)

'Alt er etterligning, en endeløs rekke etterligninger.' ( s. 23)

Sæterbakken: Ikke forlat meg

Jeg har fortsatt lyst til å plassere Stig Sæterbakken blant våre yngre, lovende forfattere, men det er selvsagt fordi han er yngre enn meg selv; født i 66 tilhører han egentlig langt fra vår nyeste forfattergenerasjon, men han kan fortsatt gjerne kalles lovende, da han ikke har hatt sitt egentlige gjennombrudd, dvs han har ikke solgt noe særlig. Det er sannsynligvis fordi han skriver så godt som han gjør og er minst like kompromissløs som Knausgård, men uten å fjerne de fiktive grepene, som anonymisering.(se ellers interessant tekst  om Sæterbakkens forfatterskap av hans svenske forlegger i siste nr av Vagant (4/09).

Nåvel, hans roman fra i fjor er en tekst ( på linje med "Besøket" fra 2006) egnet til å skape uro hos leseren, på mange måter en erketypisk historie om et forhold mellom to helt unge (Aksel og Amalie) som umulig kan vare, det begynnner da også med slutten; forfatteren har komponert teksten baklengs i syv bolker der hver del fortelles kronologisk, mens del 1 altså beskriver tragediens fullbyrdelse (Høres det forvirrende ut? Les selv, det fungerer utmerket, som også 'du-fortelleren'  gjør.)

Her er også flere lag enn en først tror; den voldsomme sjalusien hos Aksel synes i stor grad å være begrunnet ut fra vidt forskjellige familiebakgrunner, han fra et småborgelig hjem fylt med snusfornuft, hun fra et bohemaktig kuntsnerhjem. Og leseren tenker at javel, det er tilforlatelig og godt skildret, men det blir da noe forutsigbart, ja til og med nesten instrumentelt, men så kommer det  en ny vri som må sies å føre oss ned på nye, indre dyp.

Som du skjønner er boken, og forsåvidt hele forfatterskapet, iallfall tilbake til "Siamesisk" fra 97, anbefalt. Og ikke fortell at du ikke leser Sæterbakken fordi det var han som inviterte David Irving til Lillehammer i fjor!