Jason: Athos i Amerika

Det er vel etterhvert godt kjent at Jason er et stort navn i tegneserieverdenen, men her i hjemlandet slår han øyensynlig ikke så godt an. Jeg tipper det skyldes både generelt mindre interesse for tegneserier enn i en del andre land og det faktum at Jason er noe helt annet enn det vi vanligvis forbinder med denne sjangeren.

Jason, eller John Arne Særerøy, har i mange år nå tegnet sine litt snodige figurer, en blanding av mennesker og dyr, i en sterkt stilisert utgave av vår verden. Så vidt jeg kan se, med tonnevis av tegneserier gjennom ungdomstiden som ballast (det var det vi brukte tid på den gangen vi ikke hadde apper og spill, leste tegneserier altså), så blir både streken og historiene til Jason stadig mer raffinerte.

I fjorårets 'Jason i Amerika', er det samlet syv historier i novelleformat. De er alle høyst lesverdige, men jeg synes også det er en klar stigning, med de beste til slutt. Anbefales, men bare for voksne. Finner grunn til å understreke dette da det ennå synes å være noen som lever i den villfarelse at tegneserier er for barn og ungdom, punktum-

                                                                   

Bilal: Julia & Roem

Dette er årets album fra den anerkjente tegeserieskaperen Enki Bilal, som kom til verden i gamle Jugoslavia, men må oppfattes som fransk da ha kom dit som niåring i 1960. Da ha var fjorten ble han 'oppdaget' av Asterixtegneren, i følge Wikipedia.

Navnene som utgjør tittelen er såvisst ikke tilfeldige; det referes direkte til Shakespeares stykke - og slik sett er det vel en helt åpen intertekstualitet - denne teksten baserer seg delvis på det berømte forelegget. Men i utgangspunktet er ikke dette først og fremst en historie om  tragisk kjærlighet, snarere om verdens undergang, intet mindre! Det blir innledningsvis vist til at jorden har hatt et raserianfall, og de få personene vi møter prøver å overleve på de forråd av mat og vann som finnes.

Landskapet er grått, og etter det jeg kan skjønne en mudderørken; det er i bevegelse og det eneste som ikke er begravd er toppen av et høyt hotell og en bil(!), foruten de nevnte personer. Det dreier seg mao om en typisk dystopi, en dyster framtidsskildring. Og her er fargeleggingen av tegningene viktig, de er gjennomgående i brune og lilla sjateringer, og i en konstant skumringsbelysning, som om solen aldri viser seg. Det estetiske er beholdningen for meg, historien blir noe banal.

Fiske/Kverneland: Kanon 4

Samarbeidet mellom disse to eminente tegnerne ser bare ut til å bli bedre og bedre, de utgir iallfall stadig flottere bøker.

Denne gangen er det også en mer åpen personlig tone selv om det kretser rundt døden, eller kanskje nettopp derfor. Kverneland forteller at alle hans nærmeste har dødd og fletter det inn i en lengre sekvens om Edvard Munch, der døden også spiller en viktig rolle.

De to tegnernes svært forskjellige uttrykk fungerer glimrende sammen så min eneste innvending mot verket er at det er lange partier her der bare en av dem er i aksjon.. Joda, de er gode hver for seg, men det er kombinasjonen som gjør disse kanonene til mulig klassikermateriale.

Kinesiske smakebiter: Gene Lúen Yang: Amerikansk kineser

Denne tegneserieromanen, utgitt i 2006 - på norsk i 2008, har vunnet flere priser, spesielt i klassen litteratur for ungdom. Som all god litteratur kan den trygt anbefales også til voksne lesere,

Boken består av tre fortellinger som veves elegant sammen til slutt. De fortelles systematisk i bolker; først møter vi Apekongen, som skal bygge på en klassisk kinesisk fabel, deretter Jin og foreldrene som flytter innad i USA; og endelig Tjing-Tjong, som besøker sin amerikanske fetter en gang om året, en parodi på kineseren, men helt klart bygget på gamle stereotypier i Vesten. Disse historiene, som opprinnelig ikke ser ut til å henge sammmen, veksler altså systematisk fram til de går elegant opp i hverandre i siste del.

Før vi er kommet dit har vi vært med på en engasjerende ferd gjennom fortid og nåtid, myter og realiteter, der de typemessige tegningene faktisk effektivt understreker noe av problematikken; du kan ikke unnnslippe hvem du er, men du velger om du lar deg kue av fordommer eller ikke. Teksten må slik sett sies å ende optimistisk, iallfall bedre enn det halve ansiktet til Jin på omslaget kan synes å signalisere.

Kinesiske smakebiter:Delisle: Shenzhen

Denne har jeg vært inne på før, da jeg omtalte Delisles bok om Burma. Her er altså Delisle i Kina, dvs han kommer i desember 1997 til  Shenzhen, like nord for Hong Kong, i forbindelse med et animasjonsprosjekt der. Shenzhen er ikke en hvilkensomhelst by, i følge Delisle selv var det på denne tiden den raskest voksende byen i verden, men samtidig blottet for alt annet enn det som var mest grunnleggende for byens vekst - at mennesker har andre behov enn maskiner er det ikke tatt hensyn til, og Delisle skildrer en tre måneder lang 'ørkenvandring', der det synes som om han selv føler han er i ferd med å bli sprø.

Helt fra starten av oppholdet, han er alene uten familie eller andre nære kjente, føler han seg dypt fremmedgjort, noe som er lett å forstå ut fra skildringen av en hverdag i et soialt tomrom, der selv oversetteren hans er ute av stand til å føre en noenlunde innholdsfylt samtale.

Her er likefullt humoristiske episoder midt i det dystre, som f.eks denne scenen (se stripe) der han kommer på jobb i en t-skjorte med det vietnamesiske flagget, og hans kinesiske kollega ender opp med å proklamere at han er redd for kommunister.


Shenzhen kom først på fransk i 2000, jeg har lest den engelske utgaven fra 2006, og i mangel av en norsk versjon anbefaler jeg denne.

David B: Nocturnal conspiracies/Epileptisk

Dette er en samling av forfatterens drømmer i tegnet utgave, 19 i tallet og fra et tidsrom på 15 år; 1979-94. Som drømmer flest er de stort sett ganske absurde og krever tolking for  gi mening, og her føler jeg meg som leser litt for mye overlatt til meg selv, jeg har ikke kjennskap til forfatterens liv og bakgunn som kan være en forutsetning for rimelige tolkinger. Jeg ønsker meg derfor en tolking/kommentar fra forfatterens side, men må nøye meg med kommentarene til tegningene mht hva han drømmer. Tegningene er både flotte og sterke, her er f.eks lik som gjør vel så sterkt inntrykk som hadde de vært fotografert, og de mange marerittaktige scenene blir vel ivaretatt av svart/hvitt tegninger ilagt ulike blåfarger; det nattlige er i høyeste grad til stede også i tegningene.

Denne samlingen kom på fransk i 2005, mens jeg har lest den engelske utgaven fra 2008. Det David B vel er mest kjent for - og det med rette, er imidlertid Epileptisk.  

Dette er en fabelaktig skildring i rene svart-hvitt tegninger av hans egen familie med vekt på storebrorens epilepsi. Han bruker tegneseriemediet med stor bravur for bl.a å gi en framstilling av brorens kamp med sine indre demoner, en framstilling som får fram aspekter som kanskje verken tekst eller fotografier kunne klart på samme måte eller med tilsvarende effekt. Den kom opprinnelig ut i seks bind på fransk i årene 1996-2003, i ett bind på norsk i 2007. Den regnes som et hovedverk blant nyere tegneserieromaner og må være obligatorisk lesning for alle med interesse for god tegneseriekunst, og kan antakelg gi mye til mange som vanligvis ikke finner mye av interesse innenfor denne sjangeren også!

Conrad/Anyango/Mairowitz: Mørkets hjerte

En fantastisk flott tegneserieroman som ivaretar den uhyggelige, marerittaktige stemningen i Joseph Conrads klassiske roman Heart of Darkness.  De flotte svart-hvitt illustrasjonene må få mye av æren for at dette har blitt en særdeles vellykket adapsjon; de kler teksten utrolig godt, og de er komponert slik at en nesten føler det er en film en ser på. Men også mht selve teksten er det gjort heldige grep. Foruten at teksten er komprimert, har David Zane Mairowitz bearbeidet teksten ved å bringe deler av Conrads dagbok da han reiste i det området handlingen foregår i (Kongo) fint inn i teksten. Dette er igjen fulgt opp av tegneren Catherine Anyango, ved at hun har valgt å la forfatter (Conrad) og forteller (Marlow) i historien smelte sammen. Dette får hun til ved å bruke Conrads velkjente ansikt som modell.  Anbefales!!

Abulhawa: Morgen i Jenin

Dette er en ytterst ambisiøs bok; forfatteren søker å vise fram hele Palestinakonflikten i en roman på 350 sider, det er også en potensiell viktig bok ved å bringe leserne nærmere palestinernes situasjon; en skal iallfall være usedvanlig kald for ikke å bli fylt av sympati for hovedpersonene.

Boken ville nok antakelig ha blitt bedre om forfatteren hadde senket ambisjonsnivået, så spørs det om det også ville gitt den større kraft -det tør jeg ikke mene noe om. Første del av boken handler om tiden like før og rundt dannelsen av staten Israel, altså 1940-tallet. Selv om vi følger noen utvalgte personer, preges teksten i denne delen sterkt av at forfatteren kun har annenhåndskjennskap til det fortalte; veldig mye består av referat og det blir alt i alt overfladisk og springende og derfor på grensen til kjedelig - selv om her er mye ytre dramatikk. Når vi introduseres for Amal, som trolig er forfatterens alter ego, og til hendelsene rundt seksdagerskrigen i 67, blir det et helt annet driv; vi presenteres for scener som blir levende beskrevet og som gir et løft til hele teksten. Sjelden ser en klarere demonstrert i en og samme tekst hvor viktig 'show, don't tell'-prinsippet er.

Amal drar etterhvert til USA for å studere - muliggjort ved et stipend - og hun blir lenge nok til at hun får smak på det vestlige levesettet- Hun returnerer likefullt, forelsker og gifter seg og fortellingen står i fare for å bli 'redusert' til et tragisk kjærlighetsdrama; der de kritiske overtonene nesten forsvinner, men så tar teksten seg opp igjen - selv om det er temmelig forutsigbart  og vi får en sammensmelting av historien til hovedpersonene og omgivelsene.

Boken er i mine øyne noe uforløst ved å prøve å være litt for mye på en gang, og jeg vil trekke fram tegneserieromanen 'Palestina' av Joe Sacco som en bedre tekst om en vil ha mer enn underholdning!

Christensen: Arne Anka del 8: Rapport från kriget

Det er bare å konstatere, om enn med forbløffelse, at Arne Anka, elller Arne And som han kalles her på berget, er tilbake i fin form. Vi snakker tross alt om Donalds svarteste fetter, som ikke ser mye mening i hverdagen om den ikke inneholder et pub-besøk eller flere.

Disneykonsernet prøvde å stoppe han for en tid tilbake fordi det mente Arne brakte Donaldfiguren i vanry ved at han er så lik ytre sett, men full i demoner på det indre planet. Christensen parerte fint ved bl.a å utstyre Arne med et løsnebb, og dette synes han nok fortjener å bli husket - det dukker iallfall opp her også i noen striper. Stripene veksler med lengre, mer forseggjorte historier, der det er lagt stor vekt på miljøkoloritten, med minutiøse tegninger av gatemiljø - samvittighetsfull gjengivelse av utsnitt fra Stockholm, tror jeg. (En som hørte C holde foredrag på årets Raptusfestval sist helg fortalte at C var opptatt av denne fotografiske tilnærmingen til miljø)

Det er vel verdt å stifte bekjentskap med denne anarkistiske fetteren til  Donald, kjære leser, men vær forberedt på svingslag i alle retninger!

Delisle: Burma Chronicles

Canadiske Guy Delisle er en av de tegneserieskaperne  som virkelig har vært med på å løfte tegneserieromanen opp på et høyt nivå, spesielt gjennom de tre bøkene om kjente diktatur i Asia - først 'Shenzhen' (2000) om Kina, deretter 'Pyongyang' (2003) om Nord-Korea (norsk utgave kom i 2008) og sist - så langt? - 'Croniques Birmanes' (2007), jeg har lest den engelske utgaven 'Burma Chronicles' fra 2008.

Utgangspunktet er hans egne opplevelser; han plasserer seg selv i sentrum og rapporterer om det han ser fra sitt ståsted. Det begrenser selvsagt hva han kan få sagt noe om, men jeg vil påstå at det mer enn oppveies av hans fabelaktige evne til å fange talende øyeblikk i scener som ofte er svært lite flatterende for de respektive styresmakter.

I Burmaboken, som forhåpentligvis kommer på norsk, er utgangspunktet at han følger med moren til deres felles barn - hun jobber for 'Leger uten grenser' - han er altså 'hjemmeværende' med forholdsvis god tid. Guy triller lille Louis rundt, jamfør tittelbladet, i all troskyldighet - tilsynelatende. Han prøver f.eks å få sett huset hvor nobelprisvinner Aung San Suu Kyi er i husarrest, men blir selvsagt stoppet - selv om hn prøver seg med at han bare er en utlending. Han tenker så at han kan komme tilbake dag etter dag helt til han har startet en massebevegelse som tvinger fram endringer. Ruten med 'neste dag' viser han i ivrig badelek med Louis...                                  

Ware: Jimmy Corrigan

Denne tegneserieromanen, hvis fulle tittel er The Adventures of Jimmy Corrigan, the Smartest Kid on Earth, er en samling av en ukentlig avisstripe fra Chicagobaserte New City over en periode på over fem år. Opphavsmannen, F C Ware, skriver at han    som utgangspunkt ville lage en halvbiografisk serie over  en sommer, noe som altså ble til et langt større prosjekt!

Etter det jeg forstår , har denne utgivelsen vært en viktig grunn til at Ware nå blir regnet med i elitelaget av amerikanske tegneserieskapere, noe jeg finner høyst rimelig både gjennom høy kvalitet på stripene og et originalt uttrykk.

Jimmy er (selvsagt) alt annet enn det tittelen viser til; han er en av de mest kuete karakterer jeg noensinne har støtt på! Foreldrene må ta hovedansvaret for dette, kanskje i særdeleshet moren som han har vokst opp med, men et besøk hos faren viser tydelig at han også bruker enhver anledning til å undergrave sønnens selvtillit.

Anbefales varmt!

Tegneserietips

Dette er den engelske versjonen av en av de største tegneseriesuksessene i Frankrike i nyere tid. Phillippe Dupuy og Charles Berberian har i over tyve år samarbeidet om serien, men ikke på vanlig vis ved at en skriver og en tegner, nei - her gjør begge begge deler. Og det er ikke snakk om noe Fiske/Kverneland-prosjekt med hver sin stil, det sies at de to i etttertid ikke selv kan si hvem som gjorde hva...

Denne samlingen er fra de første årene, og presenterer oss for hovedpersonen Mr Jean, som også er originaltittelen.
Mr Jean er en ungkar på rundt tredve, en melankolsk forfatter uten den store sukessen, selvsagt på jakt etter drømmekvinnen, og elllers omgitt av beboere og besøkende i en bygård.

Serien er fortalt med mye humor og sjarme og anbefales varmt. Den ser ikke ut til å være oversatt til nosk, dessverre.
Jo, den er oversatt! Se: http://metaingrid.blogspot.com/2010/03/metategneserie.html

Abouet/Oubrerie: Aya fra Yopougon

Denne sjarmerende serien, som er i tre bind, er resultatet av et samarbeid mellom den ivorianske forfatteren Marguerite Abouet og den franske tegneren Clément Oubrerie. Vi er i Elfenbenkysten på slutten av 70-tallet, en sjelden fredelig periode i landets historie. Hovedpersonen Aya er en både intelligent og vakker ung kvinne, noe som i seg selv byr på utfordringer i det mannsdominerte samfunnet, hvor det i serien mer enn antydes at det å gå ut og ta et glass nærmest var det samme som å innlede et seksuelt forhold.

Den første scenen  er en herlig illustrasjon av brytningen mellom nytt og gammelt; slekt og venner er samlet hos Ayas familie for å se den aller første tv-reklamen, for det lokale ølet. Reklamens budskap kan sammenlignes med spinatens effekt på Skipper'n; den som har slukket tørsten med Solibra sykler glatt fra bussen. (I dag er det forøvrig sikkert Carlsberg øl som gjelder)

Aya og hennes jentevenner vil gjerne være selvstendige, men de sier ikke nei til en flørt heller, uansett hvor beryktet beileren er. Dette fører også med seg noe, som blir til et sentralt konfliktstoff.

For de av oss som ikke behersker fransk, fins den på engelsk og dansk. Jeg har lest den danske, og anbefaler den varmt.

Madsen: Volvens syner

'Volvens syner' er det femtende og siste albumet i den kjente Valhallaserien til danske Peter Madsen, en tegneserie basert på norrøn mytologi. Det kom ut i høst, nøyaktig 30 år etter det første albumet. Madsen har mao gitt seg god tid med denne serien, og det merkes, den er ytterst forseggjort - og så langt jeg kan se - og uten å ha lest på langt nær alle, er det også god formidling av det norrøne mytematerialet, selv om Madsen rimelig nok tar seg kunstneriske friheter. Det hele framstår svært proft, med Madsens tegninger som det sentrale element, naturlig nok. Komposisjonen av sidene er av høy standard, og fortellingen får et eget driv gjennom utformingen, noe eksempelet under, der menneskebarnet Tjalve, sammen med Loke (!), har sporet opp den rømte Fenrisulven, er et typisk eksempel på. (Beklager lite format, men dårlig oppløsning gjorde en større versjon meningsløs.)
Alle som kjenner litt  til norrøn mytologi,  forstår at vi - naturlig nok -

er framme ved Ragnarok, da verden skulle gå under, og en ny oppstå.

Figurene til Madsen er typete, rimelig nok (i norrøn mytologi er det også nær sammenheng mellom det ytre og de indre forhold), men menneskebarna synes jeg blir plagsomt nær 'sigøynerbarnbildene' (store øyne i et pent, men ellers pregløst ansikt).

Madsen har også laget andre serier, jeg anbefaler 'Historien om en mor', basert på et H.C. Andersen eventyr. Se ellers selv på Madsens utmerkete hjemmeside: www.petermadsen.info.

Fiske/Kverneland: Olaf G

Dette er et fantastisk tegneseriealbum der vi følger Lars Fiske og Steffen Kverneland på noe som i utgangspunktet er rene pilgrimsreisen i fotsporene til den markante personligheten og satiretegneren Olaf Gulbransson, som bosatte seg i Tyskland på 30-tallet. De to tegner med utstrakt selvironi to øltørste tegnere på jakt etter Olaf Gs hemmeligheter, og ikke alt de finner tiltaler dem i like stor grad - for å være satiriker synes f.eks Olaf G  å ha vært påfallende politisk naiv, ikke den beste ballasten for unngå flauser i det nazifiserte germanske riket. Tegningene til Fiske (se f.eks A-magasinet) og Kverneland (se f.eks Amputerte klassikere, et must for litteraturinteresserte forøvrig), er svært ulike, og utfyller  hverandre på helt spesielt vis (de tegner vekselvis)

Høyt over husene

De siste ordene på bloggen min i 2009, går til denne lille perlen av illustratør og avistegner (kjent for folk som leser Bergens Tidende) Marvin Halleraker. Familien fikk den som en fellesgave til jul, og den fungerer faktisk for både barn og voksne. Halleraker har tidligere samarbeidet med Frode Grytten, men her er han altså ansvarlig for både bilder og tekst.

Historien er enkel nok; en ganske tradisjonell kjærlighetsfortelling, hvis det ikke var for at kranfører Adolf (!) har flyttet inn i heisekranen han jobber i, noe som lager krøll i det første stevnemøtet med Ramona, men det ender godt!
Illustrasjonene er det som hever "Høyt over skyene" og gjør det til en vakker liten bok, egnet til å heve humøret hos de fleste, tror jeg.

Eisners New York

Jeg er av dem som mener at gode tegneserier fortjener en plass i bokhyllen. Jeg er også så heldig å ha en snart femten år gammel stesønn som vet masse om denne sjangeren, i tillegg til å ha et uomtvistelig talent, og som bringer en masse interessant hjem. Will Eisner er den store pioneren mht til 'graphic novels', eller tegneserieromaner, som etterhvert har fått et visst publikum også hos oss, men som har vært populære i land som Frankrike og USA i lang tid. I 'New York: The Big City', er det riktignok episoder som skildres, bundet sammen av bymiljøet. Dette utgjør like fullt en slags historie om livet i denne fascinerende byen, som en vet en har lyst til å vende tilbake til når en først har vært der. Eisner har, som alle gode fortellere, en karakteristisk stil, dvs vi kjenner han fort igjen på tegningene. Personene er lett karikerte, og står tydelig fram i et miljø som kan sies å måtte ha vært lett nostalgisk allerede i 1981, da denne boken først ble utgitt. Miljø- og persongjengivelsen er preget av et kjærlig blikk, som får denne storbyen til å stå fram som likeså menneskevennlig som den faktisk er!