Drømmen om 60-tallet: Joplin

Janis Joplin er selvsagt ett av de store ikonene fra 60-tallet, i ettertid antakelig gjort større enn hun var. Men det kan nå være det samme, så stor som hun uansett var; the greatest white singer of the blues. Og hun levde ut bluesen med whiskeylikøren Southern Comfort innenfor rekkevidde hele tiden.

Da Joplin døde i 1970, 27-år gammel, var hennes beste plate fortsatt under utarbeidelse.. Den het Pearl, noe hun selv hadde blitt kalt i årevis. De tidligere platene hennes er ujevne, og jeg har ved siden av mesterverket Pearl (som altså tilhører 70-tallet!), valgt det gode, doble samlealbumet The Essential Janis Joplin, for å få dekket det sentrale.

Joplin tilhører den gruppen av artister som selv synes å inspirere mange andre kunstnere, og Betty Midler gjør f.eks en strålende tolkning av Joplin i filmen 'The Rose'.  Norske forfattere har også skrevet med utgangspunkt i Joplin, f.eks Ingvild Rishøi  i novellesamlingen  Historien om fru Berg og Paal Helge Haugen i  Sangen om Janis fra diktsamlingen Det synlege menneske.

Rishøi: Historien om fru Berg

Denne lille novellesamlingen, inneholdende fem tekster, har blitt møtt med unison jubel, slik også hennes første samling, La stå!, ble mottatt for noen år tilbake. Jeg fikk imidlertid ikke helt fot dengangen, og det gjør jeg ikke nå heller, med ett unntak; den siste novellen i samlingen.

Bevares, de andre tekstene er slett ikke dårlige, Ingvild Rishøi skriver godt, hun kan komponere en historie og har gode miljø- og personkarakteristikker - hun kan i det hele tatt håndverket. Så hva er så problemet? Jeg skal forsøke å forklare det ved å se litt nærmere på en av novllene, ' The Life and Death of Janis Joplin'.

Denne teksten står midt i samlingen, og er den nest lengste. Hovedpersonen/fortelleren er en jente som har en slående ytre likhet med sangeren Janis Joplin. Etter at hun blir oppmerksom på dette, begynner hun å lytte på Joplins sanger og blir helt oppslukt av den intense stemmen. Hun setter seg likevel ikke inn i Joplins liv, noe som ville vært vanskelig for henne da hun ikke kan lese. Hun får derfor sjokk da hun mot slutten får rede på at Joplin er død. For denne leseren ble historien svært forutsigbar, det er nemlig flere ledetråder, som at hovedpersonen driver med et ikke ufarlig arbeid -trerydding - og en stor furu står og venter... Når hun skal felle den går ikke det så greit...mao, det en forventer vil skje skjer også. Riktignok utvikler det seg gjerne mer alvorlig enn forventet, men siden samlingens tekster må sies å være komponert i moll, blir egentlig det også som forventet. Jeg savner noen brudd, noe som gir et løft - de fire første tekstene blir noe flate i mine øyne.

Den siste teksten -'Jentene mine' - som forøvrig også er den lengste teksten, står derimot fjellstøtt i all sin tristesse. Her er det da også brudd som det holder, og denne novellen alene varsler om at det er grunn til å følge Rishøi framover.