Andre del om litteratur i serier

Da skal jeg prøve å få presentert resten av mine utvalgte serier og i tillegg få ned noen tanker om litteratur i serieform.

Renberg
Tore Renberg dukket opp som en sprudlende, engasjert person med eget litterært tv-program, men brant seg vel fort på innsiden av tv-skjermen. Han har allerede en imponerende mengde tekster i arkivet, av høyst ulik kvalitet. Det ser vi ikke minst i  'bøkene om Jarle Klepp'. Da han kom med første bok om denne figuren, ('Mannen som elsket Yngve' (2003) (en figur som utvilsomt har mange likhetstrekk med han selv), lot han falle noen ord om at han så for seg å følge Jarle gjennom resten av livet, og skrive bøker om han hele veien. Det hørtes voldsomt  ut, men de to første bøkene var utvilsomt gode og det beste Renberg hadde forfattet, ikke minst bok nr 2 'Kompani Orheim' (2005). Så gikk det tråere, tredje boken var en halvmorsom satire ('Charlotte  Isabel Hansen')(2008) , mens han i fjerde bok, 'Pixley Mapogo', (2009)i følge denne leseren 'gikk helt på trynet'. og trengte sårt til annet materiale. Like fullt våget han seg på en femte bok i 'Jarleserien'  i 2011 ('Dette er mine gamle dager'), uten at det medførte de store gledesutbruddene blant anmelderne. Nå er han nettopp kommet med en Jarlefri roman som ser ut til å få bra kritikk.

 

Gunnar Staalesen er godt kjent som krimforfatter og har jo først og  fremst ry på grunnlag av serien om Varg Veum. Jeg er nok av dem som mener han har fått maksimalt ut av disse bøkene,; det er ikke spesielt spenstig litteratur. Da kom han bedre ut av det med den såkalte hundreårstrilogien, der han kombinerer historie og krim. Skildringen av bergensbrannen i 1916 er f.eks svært levende.

Gyldendal viser her hvordan en på enkelt vis kan lage en mal som viser alle at disse bøkene hører sammen.

 Vidar Sundstøl er en av de mindre kjente forfatterne jeg har valgt ut her. Han må vel fortsatt regnes som ung og lovende (jf omtale her), og hans 'Minnesotatrilogi', avslører en del fortellertekniske problem. Dette er eksempel på at det er lurt å tenke helhet om en tenker serie, og om en ikke gjør det må det ansettes en redaktør som gjør den nødvendige opprenskningsjobben. Her var det letter å forestille seg at det var ansatt en apekatt som rotet det ekstra godt til, særlig gjelder det i andre bind som er fullt av informasjon som iallfall jeg kunne klart meg uten.

Men Sundstøl er muligens en mann en  må regne med innenfor de ulike avarter av spenningslitteraturen framover.


Jan Kjærstad er godt kjent, og ganske  kontroversiell. Mange liker bøkene hans, men en del kan ikke fordra dem. Jeg synes han kan være veldig god,  f.eks i deler av trilogien jeg viser til, men også nesten uleselig -spesielt i 'Det store eventyret'. Han virker godt orientert i nye tendenser i verdenslitteraturen og vil nok vektlegge inspirasjon fra f.eks Paul Auster, framfor adapsjon.

Disse eksemplene illustrerer bra spennvidden innenfor serielitteratur, i den grad det er det vi ser på her da! For vanligvis må det imnrømmes at det er den mindre seriøse litteraturen som har vært i serie, f.eks*legeromanen 1-100. Men i stigende grad har også såkalt seriøs litteratur kommet i serie, der de også burde leses kronologisk, ja den i dag kanskje mest beundrede forfatteren blant de som vil opp og fram i littteraturens gode selskap, Marcel Proust, skrev jo sin På sporet av den tapte tid, utgitt på fransk i femten bind mellom 1913 og 1927. Det gir en usedvanlig mulighet til et dypdykk i hovedpersonens  tanker og følelser, og det som ellers måtte være interessant for skaperen av verket. En enkelt roman blir jo som en novelle i forhold,for å trekke en parallell til nettopp novelle vs roman.

Samtidig er det klart at alt som ikke er mer eller mindre formell-litteratur blir et stort løft for en ensom forfatter, og det merkelige er kanskje at ikke flere prosjekter strander enn de som gjør det. Noen vil kanskje trekke fram at Knausgård bebudet et tredje bind etter sine to første romaner. Vel, da bør en la Min kamp 1-6 bl.a. være det bindet!

I ren underholdningslitteratur vil interessen være knyttet til om lesernes interesse holder et visst salg oppe; produksjonen går så lenge det er en etterspørsel, varekarakteren er hovedsaken. Her er det både forståelig og fornuftig å  operere med et team av forfattere, slik det nesten alltid er i moderne tv-serier, uten det vil populære serier fortære sine egne, gjennom ren utmattelse. Da Halbing sluttet med Morgan Kane var det ikke fordi han ikke solgte, men fordi forfatteren ble syk av sin egen helt!

Det er mye mer å si om dette, nå kan jo du, kjære leser, gi fra deg noen av dine tanker, eller kanskje lage noe på kvinner som serieskribenter, ja, for det var  faktisk helt bevisst av meg å utelate kvinner denne gangen!!

                                                         Utan kvinnor! Det går jo inte!!

Kjærstad: Normans område

Denne boken er tilegnet alle lesere, og blant mye annet er Kjærstads siste roman en slags hyllest til oss lesere(for at noen av oss holder ut med han?!), eller kanskje mer presist lesekunsten, for hva kan en ikke få ut av det å lese - nei nettopp, bare fantasien setter grenser. Og Kjærstad er fantasifull, likevel synes jeg nok han er inne på mye som han trolig har uttrykt vel så treffende tidligere.

Det er som alltid hos Kjærstad snakk om en polyfon roman eller en tekstvev, som jeg mener å ha sett han selv gjerne betegner det som. For at det skal henge i hop må det selvsagt være en god renning, eller komposisjon, og her har da også denne forfatteren sin styrke ved siden av å være rik på ideer. Men også renningen mener jeg glipper litt i denne teksten.

Hovedpersonen, John Richard Norman, er forlagsredaktør i et forlag med størrelser som Wilhelm Bull og General Gordon (ingen premie for å gjette foreleggene her!), med hovedansvar for norsk skjønnlitteratur, noe som holder på å ta knekken på selv den oksehungeren han i utgangspunktet har på litteratur, ved at den lave kvaliteten på manusene har begynt å gi seg utslag i kvalme ved lesning, Han er derfor på selvpålagt rekonvalesens på landstedet til en bekjent. og hvem treffet han ikke her utenfor Fredrikstad (!) et sted, nei hverken Eva eller Fredrikke, men åpenbaringen INGRID, mystisk og derfor joda, mørk. Fortellingen er kjent, men sidene går unna takket være mange innfall og sidemotiver, et slikt er f.eks de beste manusene i en nordisk romankonkurranse som vi får grundige referater av, såpass grundige at de alle like gjerne synes å kunne være skrevet av forfatteren selv. For selv om Kjærstad hyller det manglungne, har han ikke så mange stemmer selv, dialogene kunne slik sett like gjerne vært monologer.

Det kan kanskje virke som om jeg ikke likte denne boken, men det gjorde jeg, jeg liker bøkene til Kjærstad, også denne, fordi han prøver på noe jeg ikke ser så mye til ellers; gode historier ispedd noe litt sprott: For å låne en sentral metafor fra denne boken har det imidlertid gitt mer vind i seilene å lese noen av hans tidligere, spesielt 'Wergelandstrilogien.'

Fra ukens lesning

'Jeg (...) husket hvordan det hadde vært å lese for eksempel Heart of Darkness. Jeg hadde sittet på holmer og skjær utenfor Nøtterøy med Joseph Conrads roman i hendene og merket hvordan noe under skallebenet ble stimulert på en ekstraordinær måte. Og jeg opplevde det som noe helt konkret. Hvis det ikke lød så usannsynlig ville jeg ssagt at det seilet jeg bar i hodet, ble heist til topps. At jeg skjøt fart.
(Fra Jan Kjærstads Normans område, 2011)

La de døde hvile, leve de levende!

Jeg leste rundt årsskiftet at hjembyen min, Bergen, var unntaket mht årets Bjørnsonjubileum; det er ikke planlagt noen markering. Først tenkte jeg at det var noe pussig, han var tross alt sentral ved Den Nationale Scene i flere år, men så tenkte jeg litt på hvorfor en feirer, og så slo det meg at det i grunnen er helt greit at vi ikke går i flokk ved alle 100-årsjubileum, når det dreier seg om dødsåret. Det er dessuten min påstand at også Bjørnsons forfatterskap er temmelig dødt; det er ikke mange tekster av han som 'lever' i folks bevissthet i dag, med det opplagte unntaket 'Ja, vi elsker' (Men selv den teksten kan vi jo bare begynnelsen på, dvs 1. strofe).
Hvorfor ikke heller ha (mindre) markeringer av nålevende forfattere, hvem debuterte f.eks. for10, 20,30,  40 eller 50 år siden, som en synes har gjort seg fortjent til litt festivitas? Mens jeg grublet på dette, stakk Jan Kjærstad  fram med sin kritiske tekst
rundt resepsjonen av Knausgårds første bind - og det slo meg; var det ikke i 1980, altså for tredve år siden han debuterte? Jo, jeg husket riktig, da kom 'Kloden dreier stille rundt', hans fortsatt eneste novellesamling, som forøvrig fikk god mottakelse, mener jeg..
Siden da har han først og fremst etablert seg som romanforfatter, i noens øyne en av våre fremste, men av andre mer eller mindre avfeid fra det litterære kartet. Kjærstad har fått langt bedre omtale i Danmark enn her hjemme, og det går antakelig delvis på hans trang til å bygge inn i teksten mang slags referanser, han briljerer nok i manges øyne for mye med sin viten. Dernest har han aldri vært redd for å mene mye om litteratur, uten å skjele til populære meninger. Og det er nettopp dette en kan se nå; Knausgårdmenigheten er raskt ute med å fortelle at han er misunnelig. Han har neppe mye å være misunnelig på, der han sitter med Nordisk råds pris for siste bind av trilogien om Jonas Wergeland. Som de fleste forfatterskap er også Kjærstads ujevnt, men jeg har liten tvil om at 'Forføreren' (93), Erobreren (96) og 'Oppdageren' (99), vil bli stående som et sentralt verk fra sin tid. Anbefales sterkt! Jeg må ellers komme med et hjertesukk mht debattnivået i dettte landet; Hvorfor kan vi ikke innse at det meste kan ha godt av et kritisk søkelys? Det er da likegyldigheten som burde bekymre!

Da det var en viss suksess med litterær stafett knyttet til mulige nobelprisvinnere, prøver jeg igjen: Hvilken nålevende forfatter med et eller annet slags jubileum, vil du trekke fram? Utfordingen går til Janke!