Drømmen om 60-tallet: Pink Floyd

Pink Floyd er vel oftest forbundet med syttitallet, da de utvilsomt  hadde sin storhetstid, rent kommersielt. Om en snakker om kunstnerisk storhetstid, er det mange som vil hevde at den er uløselig knyttet til Syd Barret, og siden han var ute av bandet allerede tidlig i 1968, må det legges vekt på første del av gruppens historie.

Det er i hvert fall Barret som er hjernen bak det første albumet The Piper at the Gates of Dawn (se bildet over), i og med at han skrev nesten all musikken til dette svært originale albumet, utgitt i august 67. Rundt den tiden hadde samme mann begynt å miste grepet; han fungerte knapt på scenen mer f.eks., så de tre andre, Roger Waters, Rick Wright og Nick Mason, så seg om etter en erstatter og fant det i David Gilmour. Deres andre plate, A Saucerful of Secrets, viser hvem som er den nye frontfiguren; Roger Waters er nå ansvarlig for et flertall av låtene. Samtidig er det et avslutningspor signert Barret som (Jugband Blues) også kan sies å være en slags kommentar til situasjonen med linjer som 'I am wondering who is writing this song' og noen blåsere som virker å være godt på en snurr.

.Før jeg setter punktum for Floyd og sekstitallet vil jeg nevne en interessant dvd som gir et godt innblikk i gruppens første fase.

Manning: The Rough Guide to Pink Floyd

Mange kjenner nok Rough Guides reisehåndbøker, ikke fullt så mange at de også lager andre 'innføringsbøker', etterhvert en god bunke innenfor musikk. Og som for reisebøkene kjennetegnes disse av grundighet og nøktern saklighet..

Boken er delt i tre: The Story, the Music og Floydology. I den første delen får vi en kronologisk gjennomgang av gruppens liv fra oppstarten i 1965 til de visnet hen på 2000-tallet. Andre del tar først for seg de offisielle platene, fra 'The Piper At The Gates Of Dawn' i 1967 til 'The Division Bell' i 1994, men inneholder også stoff om bootlegs, samleplater og soloprosjekt, samt en presentasjon av gruppens '50 beste', selvsagt høyst subjektivt satt sammen av bokens forfatter, men etter hva jeg kan skjønne ganske ukontroversielt. Det er også interessant at det er tatt med opplysninger om mottakelsen ved utgivelse - og da både hos publikum i form av salg og hos kritikerne i form av omtale.
I siste del får vi en gjennomgang av film om gruppen samt andre kilder.

(Og om noen som har sans for musikken deres ikke skulle ha sett ' Live at Pompeii' fra begynnelsen av 70-tallet, er den med dette sterkt anbefalt. Vulkanlandskapet er som skapt til gruppens musikk, ikke minst fordi døgnets egen lysmester får spille på lag. )

Når det gjelder historien til gruppen er det lagt vekt på å få fram bandmedlemmenes særtrekk, til dels lite flatterende historier. Syd Barret, som tidlig forlot gruppen pga stoffproblemer, får like mye oppmerksomhet ('What happened to Syd?') som de fire andre; Roger Waters, David Gilmour, Rick Wright og Nick Mason.
Konklusjonen er kjent fra tidligere: Gruppen brøt sammen pga indre stridigheter, men musikken lever godt