Mantel: Wolf Hall

Det må være noe galt med meg! Denne boken har vunnet priser og folks hjerter, ja, den ble nylig kåret til den nest beste historiske romanen som er skrevet! (Bak 'Krig og fred', om jeg ikke husker helt feil.) Jeg strevde meg gjennom 200 sider og så med gru fram mot de neste 400, så da fant jeg meg heller en annen bok!

Jeg har riktignok aldri hatt så stor sans for sjangeren 'historiske romaner', men jeg har da kommet meg igjennom moen av de 'obligatoriske', som  Kristin Lavransdatter og Egypteren Sinuhe.
Her møtte jeg altså like fullt 'veggen', kanskje fordi jeg vet for lite om tiden (1500-tallet i England med Henrik 8 i fri utfoldelse), men likså mye fordi så mye virker tatt fra vår tid og det hele rett og slett ikke virker troverdig, da heller ikke engasjerer! Jeg er sikker på at mange vil være dypt uenig med meg, så syng ut!

Kinesiske smakebiter: Ma Jian: Beijing Coma

Denne boken har jeg hatt forventninger til, men disse forventningene ble langt fra innfridd, og nå gir jeg boken opp - ganske nøyaktig halvveis i de nesten 600 tettpakkede sidene.

Jeg hadde forventninger fordi jeg har lest en utmerket reiseskildring av samme forfatter tidligere ('Rødt støv'), og fordi denne romanen så langt synes å være det mest ambisiøse litterære prosjektet  mht å få beskrevet opprøret i Beijing i 1989. Det var dramatiske dager, og jeg regner med at alle som så tv-bildene av studenten som stilte seg direkte  foran en tanks og utfordret den, vil huske dette resten av livet,  det er bilder av en styrke lik de så mange av oss har fra ødeleggelsen av Twin Towers i New York.

Beijing Coma begynner noen år før de dramatiske døgnene på Den himmelske freds plass, og vi får bli godt kjent med hovedpersonen Dai Wei og studentmiljøet han ferdes i. Vi får også tidlig vite at han på fortellingens nåtidsplan, på begynnelsen av nittitallet, blir pleiet av sin mor og regnes som en 'grønnsak' uten mulighet til et fullverdig liv, etter at han ble skutt i hodet på kloss hold  mot slutten av studentopprøret. Alt dette er vel og bra, men etterhvert begynner detaljnivået i framstillingen, samt en manglende spenningsoppbygging, å gjøre lesingen til en tung affære, så tung at jeg altså har gitt opp. Nå skal det samtidig sies at på de trehundrede sidene jeg har lest, mener jeg å ha fått innblikk i denne historiske hendelsen på et plan jeg sikkert ikke ellers ville fått, men når dette inkluderer gjengivelsen av selv de minste trivialiteter, som at X har vasket håret tirsdag morgen og Y har dårlig ånde onsdag kveld, så er det en minutiøs skildring som får Knausgård til å virke som en grovsmed og undertegnede til å falle i søvn! Utrolig nok er det knapt dynamikk i teksten, og jeg tror det skyldes den overdrevne detaljerte skildringen, samt kanskje det faktum at vi vet hvordan det går....

Tittelen på boken er noe av det mest interessante, og viser til viktige momenter i fortellingen på tre ulike plan: Beijing går i studentopprørets dager inn i en komaliknende tilstand der alt - en stakket stund - synes å kunne skje, mye pga den komapregete tilstanden til mange av de tusenvis av studenter som går til sultestreik, og fortelleren ender altså opp i et permanent koma. Det er selvsagt billig å antyde et koma hos leseren også, men det føltes i blant faktisk slik!

Tysktime 10: Grass: Hundeår

Med 'Blikktrommen' i minne som en stor leseopplevelse, ga jeg meg forventningsfull i kast med den mindre kjente 'Hundeår', bare for raskt å oppdage at teksten var så symbol- og referansetung at den - for meg - knapt var til å få noe som helst grep på. Hadde det ikke vært en så kjent forfatter som stod bak teksten, ville jeg sannsynligvis gitt opp før jeg hadde lest 50 sider. Nå holdt jeg ut til jeg hadde lest vel 200 av de 500 sidene, men da var det nok. Jeg følte jeg etterhvert leste på samme måte som det må være å løpe maraton - på vilje og stahet, men helt uten lyst. (Maratonløpere får ha meg unnskyldt denne sammenligningen, dere bobler kanskje over av lyst for det jeg vet, men jeg tror det ikke!)
'Hundeår' er avsluttende del av 'Danzig-trilogien', og jeg skulle nok etter det jeg har fått høre fra pålitelig hold, heller ha lest bok 2 -'Katt og mus', siden jeg for lengst har lest første bok -'Blikktrommen', som du absolutt bør få med deg, kjære leser!

Carmona-Alvarez: Rust

Det var mye hype rundt denne boken da den kom ut sist høst, og jeg ble i grunnen fristet til å lese den. En ganske lunken resepsjon fra en av favorittbloggerne mine (Boklesebloggen min) førte til at jeg likevel la den på is, inntil jeg kom over den sist jeg var på biblioteket og tenkte at jeg fikk gjøre meg mine egne vurderinger.

Og det var forsåvidt fort gjort, for sidene i denne mursteinen (741), gikk fort unna, og det regnes jo gjerne som et godt tegn, men jeg er fristet til å si tvertimot. Her er nemlig liten motstand, bare endeløse beskrivelser av en kameratgjengs pubertale liv på overtid, tomme samtaler, som sikkert er troverdige uttrykk for disse selvsentrerte sjelers selvsentrerte tilværelse fylt med dop, musikk og damer, men fort slitsomt for en leser som synes at berettigelsen ved tykke tekster  ligger i dypdykk - her surfes det på overflaten, iallfall i del 1, for del 2 kom jeg aldri til... Jeg stoppet nærmere bestemt etter denne passasjen:
'Thomas er vel kanskje den av oss som har klart seg dårligst, selv om det utenifra nok kan se riktig fint ut, det livet han fører. Men han tok det tungt da Passolini forsvant. Alt det med  Kathrine.  Det var en tung høst, en tung, lang, kjip vinter for oss alle, men Thomas tok det nok verst.'
Her var det rett og slett ikke plass til mer tomhetsfølelse for denne leseren.

Er det bare jeg som ikke har sans for Ørstaviks siste?

Etter at 'Kjærlighet' traff meg som det berømte knyttneveslaget ikke lenge etter at den kom ut, har jeg fulgt med på Ørstaviks utgivelser, og i det store og hele har jeg likt det jeg har lest. Men fjorårets '48 rue Defacqz', har jeg  gitt opp For å si det med en billig sammenllikning: Teksten virker like dunkel som tittelen. Det er mulig at det faktisk er jeg som ikke er tålmodig nok, se f.eks interessant anmeldelse hos rullerusk.wordpress.com/.../ 30/48-rue-defacqz/ eller kanskje Ørstavik har skrevet en fullblods 'kvinnebok' nå (forutsatt at det finnes), som derfor i praksis er utilgjengelig for meg!?

B. Samuelsen: Tilsynekomst

Jeg har hørt en del skryt av Bjarte Samuelsens siste roman, f.eks fra den gode bloggen boklesebloggen min . Sist jeg var på biblioteket så jeg derfor etter 'Tang', som boken heter, men fant bare debutboka ' Tilsynekomst', fra 2007. Den hadde jeg ikke hørt noe om, men det kunne jo være like greit  å begynne med den, tenkte jeg. Nå har jeg jobbet meg gjennom halve, men jeg orker ikke resten; jeg kjenner meg godt igjen i følgende omtale..Måtte mer tålmodige lesere enn meg finne noe mer enn det tilsynelatende. 

NB: Jeg er enig med omtalen jeg viser til også med hensyn til skriveferdighetene, og jeg vil nok gi 'Tang' en sjanse, det er 'tilsynelatende' (!) en helt annen type bok