Hæggernes: Kassadamer jeg har elsket

Etter å ha fått utgitt to diktsamlinger prosadebuterte Kristian Hæggernes med denne, kalt Kassadamer som jeg har elsket og andre fortellinger, i 2010. Tittelhistorien, som innleder samlingen, er på ca 100 sider, så følger sju betraktelig kortere tekster før samlingen avsluttes med den 60 sider lange 'snille gutter.'

Da jeg hadde lest ca halve boken, tenkte jeg at dette var en bok om og for gutter, gutter i alle aldre og fasonger, det er stor spennnvidde i persongalleriet.. Så viser det seg at de to neste fortellingene har en jente som hovedperson! Det er som om forfatteren peker nese til meg!

I mine øyne er det de to lengste fortellingene som absolutt fungerer best, og det er umulig for meg å la være å tenke at disse er de mest personlige, med liten distanse mellom hovedperson/forteller og forfatter. Vi befinner oss i to av de største forstedene til Bergen på åttitallet; Fyllingsdalen og Åsane. Og som i en enhver forstad er det kjøpesenteret som er livsnerven, det er her fortelleren treffer kassadamene sine! De første linjene i tittelfortellingen lyder:
   -Den første var Silje, som jobbet på Oasen da jeg gikk i sjette klasse. Et par måneder etter at jeg så henne første gang, var hun avbildet i lokalavisen sammen med butikksjefen, og slik fikk jeg vite navnet hennes.

Mens tittelnovellen først og fremst er fornøyelig om forelskelsens ulike faser, kommer det inn en sårhet i den andre langteksten, 'Snille gutter'. Her starter det riktignok også med en forelskelse, men så drukner objektet for forelskelsen ganske så snart, og det blir tapet av det som kanskje kunne vært noe som står i sentrum.

Kristian Hæggernes er en spennende ny forfatter, og jeg gleder meg til han kommer med en roman.
  

Hæggernes:skogen åpner lenge før jeg våkner

Kristian S Hæggernes var en ukjent skribent for meg, før jeg fant denne boken, utgitt i år, på biblioteket. Forfatteren er fra Bergen, og han lar byens største turistattraksjon, Fløibanen, danne et slags skjelett for den korte boken (vel 100 sider med mye luft; kort kortprosasamling), i det han begynner med å beskrive nedre stasjons utseende, inkludert vesentlige forandringer, og lar jeg-fortelleren med følge stige på og følge med turistene på veien opp, og der vi da innimellom annen tekst som dukker opp får glimt av de ulike stasjonene - og en lokalkjent leder an, er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen, til vi står på toppen; den korte reisen og den korte boken er slutt.

Men se om ikke en kort reise og/eller en kort bok kan inneholde mye, og  Hæggernes er flink til å si mye med få ord. Og det han sier noe om  kommer liksom som naturlige tankerefleksjoner i boken. Det er en kronglete sti gjennom skogen, men det er en sti, og her møter vi mange fascinerende skikkelser - så det er sagt.- men mest fascinerende er like fullt fortellerens refleksjoner, som stadig synes å dreie seg om uvesentligheter og selvsagheter, men som griper fatt i kjernen ved det han personlig gjør seg tanker om.

'Jeg møter vennepar på søndagstur, og angrer på at jeg ikke holdt meg hjemme. Mennene går foran, med  barnevognene, og snakker  om boligmarkedet. Når jeg ser meg selv med deres blikk, er jeg en guttunge som går og veiver med en pinne.  Et lite stykke bak kommer mødrene, noen av dem med nye barn på vei. Når jeg ser meg selv med deres blikk, er jeg en gammel mann, md en knudrete kjepp som vandrerstav.'

'

Fra ukens lesning: Hæggernes

Fordi jeg aldri begynte å røyke, har jeg heller aldri lært å snakke med mennesker. Det beste jeg kan håpe på er at de andre mistar tausheten min for overlegenhet. jeg sitter på en benk i parken og leser. jeg husker alle som går forbi.

(fra Kristian Hæggernes: skogen åpner lenge før jeg våkner, 2012)