Drømmen om 60-tallet: Dylan

Dylan har jeg brukt mye tid og plass på i denne bloggen tidligere, og jeg har ikke tenkt å gjenta meg selv, samtidig er det selvsagt komplett umulig å presentere 60-tallet i et pop/rock-perspektiv uten å inkludere denne ikoniske figuren i det ti-året han laget sine aller beste låter. Så samtidig som jeg viser til Dylankatalogen som jeg har hatt liggende lenge allerede, vil jeg trekke fram de albumene i den offisielle bootlegserien som konsentrerer seg om det aktuelle tiåret.

Det ferskeste albumet i bootlegserien (nr 9) inneholder de eldste opptakene, fra så tidlig som 1962, da Dylan fortsatt var en blant mange som først og fremst håpet på positiv respons fra publikumet på den baren han opptrådde på - i neste omgang kunne det  jo smake med en platekontrakt også. Det fikk han som kjent (!), men det som nok ikke er like kjent er at musikkforlaget M. Witmark & Sons var døråpnere i denne sammenhengen. De versjonene som presenteres her var laget  for Witmark,  derav navnet the Witmark demos. Og demo er  det, til dels spinkelt med Dylan alene på gitar, med mange avbrekk fordi han f.eks ikke husker teksten (!), men fulle av sjarm og et must for den som mener Dylan hører til de aller viktigste artistene, men neppe platen en begynner med.

På Halloween (31.oktober) i 1964 holdt Dylan en konsert som ble vurdert som et foreløpig høydepunkt i karrieren. Konserten var i Philharmonic Hall i New York, og ble heldigvis tatt opp i sin helhet og er utgitt som nr 6 i bootlegserien. Dylan var i strålende form denne kvelden og ga til beste 17 låter, de fleste med publikum som  kor og fire med Joan Baez som medsanger.

Halvannet år senere, på 17.mai (!) 1966, var stemningen på Dylans konsert i Manchester, England, en helt annen. Mannen hadde i manges øyne nærmest gått i kompaniskap med djevelen etter å ha tatt i bruk elektrisk gitar.  Mange syntes derfor å komme på konsertene først og fremst for å bue ned den frafalne. Opptaket her (bootleg nr 4) er berømt fordi en blant publikum finner det for godt å rope 'Judas' mot Dylan, som tørt svarer: 'I don't believe you', før han snur seg til bandet og sier: 'Play fucking loud!' Det er ellers ikke bare framførelsen som er radikalt endret siden Halloweenkonserten, i låtutvalget er det nemlig bare to som er med på begge konsertene; 'Mr Tambourine Man' og 'I Don't Believe You (She Acts Like We Never Have Met).' Nå må vi huske at Dylan i tiden mellom disse to konsertene har laget sangene til ikke bare det som skal bli to av hans beste, men også to av rockens mest sentrale album; Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde (som ikke var utgitt i England på dette tidspunktet), så selvsagt var et flertall av låtene fra dette strålende, nye materiale.

Mye interessant stoff fra og rundt disse konsertene er å finne på Martin Scorseses glimrende film om Dylan på 60-tallet; No Direction Home, med far sjøl i rollen som forteller, og i bootlegserien får en lydsporet som nr 7. Låtene er kjente, men serveres i tidligere uutgitte versjoner. Og har du ikke nok med dette er det bare å gå på jakt, og da vil jeg sterkt anbefale å begynne med de sentrale albumene fra 60-tallet. (Igjen viser jeg til min egen Dylankatalog.)

Drømmen om 60-tallet: The Band

Hva kan være mer upretensiøst enn å kalle et band for 'The Band'? Tja, kanskje det er pretensiøst så det holder, det kan jo også tolkes dithen at de så på seg selv som om de var hevet over konkurranse! Både musikalsk og i sitt image må uansett Bandet sies å være ganske så representative for 60-tallet. Mest kjent var de antakelig for å være Bob Dylans orkesterband på slutten av tiåret.

The Band het opprinnelig The Hawks (morsomt i seg selv for meg!), og bestod av fire canadiere og en amerikaner. Sistnevnte, Levon Helm, trakterte slagverket foruten å være en sentral vokalist, men det var egentlig bare gitaristen, Robbie Robertson, som ikke var viktig på sangsiden, til gjengjeld ble han mer og mer sentral som komponist.. De øvrige: Garth Hudson: tangenter og vokal. Richard Manuel: Vokal, piano, saksofon og munnharpe, Rick Danko: Vokal, bass, fiolin og trombone.

De debuterte med eget album i 1968 kalt 'Music from Big Pink', utstyrt med en fargerik barnetegning i front, kunne en tro, men det er faktisk Dylan som har bidratt med sitt. Big Pink var et hus hvor de forøvrig allerede hadde spilt inn det som på midten av syttitallet - etter all verdens rykter og spekulasjoner -  ble utgitt som 'The Basement Tapes', men altså innspilt allerede i 1967. Det gikk en masse rykter om disse innspillingene, i tillegg var det en populær bootleg (uoffisiell piratutgivelse), naturlig nok, siden det var eneste måten å få tak i disse spesielle opptakene. I 1975 kom så en dobbelplate  med 24 låter, som iallfall bekreftet at dette var altfor godt til å støve bort. Jeg tipper at det bare er et tidsspørsmål før vi har på markedet en boks med 'The Complete Basement Tapes'. Uansett vil jeg hevde at det hører hjemme under '60-tallet', siden låtene både ble laget og innspilt da.

Mesterverket til 'The Band' er i de flestes øyne og ører deres andre plate, fra 1969 og for enkelhetsskyld (!) bare kalt 'The Band'. Her er bandet virkelig samspilt og, som noen har påpekt, for en gangs skyld virker det som om de hadde det kjekt i studio. Mange av deres mest kjente låter er også å finne her, som 'The Night They Drove Old Dixie Down' og 'Up On Cripple Creek.' I løpet av de første årene på 70-tallet kom det flere mer likegyldige album fra gruppen, før de avsluttet med en storslått konsert medmange prominente gjester.  Konserten ble utgitt både som film og plate, under navnet 'The Last Waltz'.

Dylan: Tarantula

Dette er en av de bøkene det i grunnen er morsommere å lese om enn i, og det gir sannsynligvis også større utbytte. Det er nemlig vanskelig å etablere mening i den tekstmassen som vi får presentert her, selv om bruddstykker er greie nok er det vanskelig å tenke seg at noen, inkludert forfatteren, ville kunne gi en overbevisende utlegning av alt som finnes i denne - i omfang - forholdsvis beskjedne boken, som Dylan skal ha skrevet i sin mest produktive periode, dvs innenfor de fjorten månedene på midten av 60-tallet da han utga tre mesterverk på plate, se 'Dylankatalogen' min for årene 65 og 66.

Mens disse nevnte platene er høyst tilgjengelige midt i sin kompleksitet, virker denne boken altså nokså utilgjengelig, noe som kan forklare at Dylan midt i utgivelesprosessen ombestemte seg; han ville ikke utgi den. Dette bestemte han seg imidlertid for først da manus var overlevert trykkeriet, og så skjedde da det uunngåelige, kopier kom på avveie og Dylan innså etterhvert at den burde få en offisiell utgivelse også - noe i tråd med Bootlegserien hans med plater. Første offiselle utgivelse var i 1971.

Jeg mener at tekstene i Tarantula fungerer klart best som høytlesing i et litt animert selskap . Det er tekstenes musikalske plan som synes mest interessant, eventuell mening kan få komme i annen rekke, slik det selvsagt ofte fungerer mht musikktekster også. Prøv bare dette utdraget foran speilet:


first you snap your hair down & try to tie up the kicking
voices on a table & then the sales department people with
names like Gus & Peg & Judy the Wrench & Nadine with
worms in her fruit & Bernice Beatrice blowing her brains
on Burch & theyre all enthused over locker rooms & vege-
tables & Muggs he goes to sleep on your neck talking shop
& divorces  & headline causes & if you cant say get off my 
neck, you just answer him & wink & wait for some morbid
reply & the liberty bell ringing when you dont dare ask 
yourself how do you feel for God's sake... 
(Fra Guns, the Falcon's Mouthbook & Gashcat Unpunished)

Allerede i 72 kom en norsk utgave ved Jan Erik Vold, og han har fornuftig nok skrevet et etterord der han tar opp en del av de utfordinger han ble konfrontert med i arbeidet. Greit å ha snust på når en liker Dylan, antakelig lite interessant for andre...

Bob Dylan 70 år!

I morgen, 24.5.11, (skal en komme langt fram i køen av gratulanter er det bare å tjuvstarte!) blir Bob Dylan, eller Robert Zimmermann - som han egentlig heter- 70. Nok et tegn på at det stort sett bare er nostalgien igjen av 60-tallet, da han ble kjent som den viktigste kunstnerstemmen i sin generasjon, noe som fort skapte forventninger han antakelig hverken kunne eller ville innfri, men som kanskje var viktig for det spekteret han har dekket gjennom karrieren, Tekstmessig var han nok aller mest interessant på 60-tallet. men som låtskriver og turnéartist har han vært i øverste divisjon det meste av tiden.

Det finnes selvsagt et vell av tekster om Dylan etterhvert, og jeg skal ikke late som jeg kan vurdere hva som er best, men begrense meg til å trekke fram noe som kan være et utgangspunkt om du har lyst til å vite noe mer om Dylan  Det viktigste han har skrevet selv, utenom sangtekstene selvsagt, er nok Chronicles, volume one, første del av en bebudet trebinds selvbiografi. |Den er springende og fascinerende med mange  scener fra ulike epoker i livet hans, og det er bare å håpe at de to neste bindene også kommer, og for det vi vet ligger de gjerne klare i en bankboks...

Down the Highway er en ganske fyldig, men samtidig lettlest biografi. Den fikk ganske mye skryt da den kom for 10 år siden, og inneholdt visse avslørelser, som at Dylsn hadde vært gift en gang mer enn det som var kjent på den tiden. Selv satte jeg pris på at den forteller en god del om plateinnspillingene. Ulempen i dag er selvsagt at den er blitt ti år gammel og sånn sett ikke har med f.eks de tre siste studioplatene.

Om en vil se næ rmere på Dylans tekstunivers, er f.eks Erling Aadlands bok  And the Moon is High interessant Han ser bl.a. på en av de mange flotte låtene fra mesterverket Blonde on blonde: nemlig Absolutely Sweet Marie.

Jeg foretrekker imidlertid stort sett å lytte til Dylan, og da blir det naturlig nok stort sett gjennom platene. Om en drøy måned kommer han imidlertid til Bergen, og billetten er på en trygg plass!

Mens vi venter har jeg tenkt å bruke spalten 'Har du hørt?' utelukkende til Dylanplater som kan anbefales. Om en vil ha en eller flere 'best of', anbefaler jeg 'Biograph' som har god dekning av perioden 62-85 på tre cd-er med til sammen 53 låter.