Carmona-Alvarez: Og været skiftet og det ble sommer og så videre

Roman
Kolon forlag 2012
233 sider




23.2: Har fått P2s romanpris!









Dette er en dyster roman som det gjør godt å lese! Det er historien til Kari fra Norge og Johnny fra USA. De forelsker seg og får tvillingene Vera og Ann. Den lykkelige lille familien blir brått og brutalt knust i en tragisk ulykke der tvillingene ikke bare blir drept, men fullstendig ødelagt. Mot alle råd insisterer Kari på å se dem en siste gang, noe som blir begynnelsen på en lang vei inn i et personlig mareritt for henne.

De flytter etterhvert til Oslo og får nærmest mirakuløst en ny datter, Marita, men beveger ser ubønnhørlig vekk fra hverandre.Dette er overbevisende og nesten vakkert skildret. Vi lesere er nødt til å få sympati med både Kari og Johnny, selv om det er lett å føle at han lider mest slik det utvikler seg, Samtidig får han kontakt med en kar som åpner musikkens verden for han på en ny måte, og en artist som Bruce Springsteen får en framtredende plass i teksten.

Jeg var veldig lite begeistret for forfatterens forrige roman (se her), men fikk inntrykk av at dette var noe helt annet og er virkelig glad for at jeg derfor ga den en sjanse, det bør du også gjøre, kjære leser!

Carmona-Alvarez: Rust

Det var mye hype rundt denne boken da den kom ut sist høst, og jeg ble i grunnen fristet til å lese den. En ganske lunken resepsjon fra en av favorittbloggerne mine (Boklesebloggen min) førte til at jeg likevel la den på is, inntil jeg kom over den sist jeg var på biblioteket og tenkte at jeg fikk gjøre meg mine egne vurderinger.

Og det var forsåvidt fort gjort, for sidene i denne mursteinen (741), gikk fort unna, og det regnes jo gjerne som et godt tegn, men jeg er fristet til å si tvertimot. Her er nemlig liten motstand, bare endeløse beskrivelser av en kameratgjengs pubertale liv på overtid, tomme samtaler, som sikkert er troverdige uttrykk for disse selvsentrerte sjelers selvsentrerte tilværelse fylt med dop, musikk og damer, men fort slitsomt for en leser som synes at berettigelsen ved tykke tekster  ligger i dypdykk - her surfes det på overflaten, iallfall i del 1, for del 2 kom jeg aldri til... Jeg stoppet nærmere bestemt etter denne passasjen:
'Thomas er vel kanskje den av oss som har klart seg dårligst, selv om det utenifra nok kan se riktig fint ut, det livet han fører. Men han tok det tungt da Passolini forsvant. Alt det med  Kathrine.  Det var en tung høst, en tung, lang, kjip vinter for oss alle, men Thomas tok det nok verst.'
Her var det rett og slett ikke plass til mer tomhetsfølelse for denne leseren.