Dikt: Sidsel Mørck: November

Sidsel Mørck: November

Så ærlig er bare november. 

Landskapet lokker ikke lenger.

Nakent

speiler det vår egen nakenhet

og kaster tilbake

de stumme ropene.

(Fra 'Hver eneste natt', 1990)

Dette diktet fant jeg på trykk i en avis (ja, i før i tiden var det vanlig med små drypp poesi rundt forbi i mange aviser), og jeg likte det så godt at jeg hang det opp på studenthybelen min på Lillehammer, det må ha vært vinteren 79/80. 

Ja, helt likt var det nok ikke, så har det da også gått 10 år fra offentliggjøring i avis til teksten ble del av en samling, der forfatteren iallfall har strøket en verselinje, helt til slutt er jeg nemlig sikker på at det stod: 'Hva vil vi med våre liv?'

Den gangen var den verselinjen antakelig avgjørende for at jeg stoppet opp ved diktet, men jeg ser jo klart i dag at diktet vinner på at den blir strøket, sett fra et rent litterært ståsted: Teksten beholder en åpenhet; det er mange slags stumme rop som  kan inkluderes, og ikke bare det ene. Samtidig skal det opprettes kontakt mellom tekst og leser, og her ble altså den kontakten såpass god at jeg kunne lete meg ganske enkelt fram til hvor teksten var å finne i dag!

Månedsdiktet: Oktober

Ja, jeg har som vanlig hatt mange besøkende på en bloggpost med 'dikt' i tittelen (se her), men ingen har så langt fulgt oppfordringen om å legge ut sitt eget månedsdikt, eller om de har har de ikke funnet det for godt å fortelle meg om det, slik jeg oppfordret til. Uansett, her kommer et dikt av en av mine favoritter, norske Magli Elster (1912-93)

OKTOBERS NYPER

Som gjennomsiktig kinesisk porselen
er de store nypene mine
de står på den store sjofle tette busken
av rosa rugosa, en nypebusk fra Japan
så røde innenfra, så selvlysende nyper
runde som epler i Paradis
at de bare skal plukkes til glede og pynt
og aldri til nytte 
Porselen blir knust, og nyper visner og får tørre rynker
men den dype røde fargen, som blir lysere og varmere
ut mot den runde uskyldige nypens skall
trenger seg gjennom all porselensskjørhet og skrøpelige skjønnhets finhet
og varsler om liv og runde gleder
nydelig og rødt satt opp
mot rosenbuskens blad, de edle
av evig form og  grønnhet
også på den aller mest tornete busk
den som er som kjærlighet
at den trives i våt og sørgelig jord
i nordenvind og uten sol.

(Hentet fra Et utvalg av Magli Elsters dikt, Den norske Bokklubben 1979,
opprinnelig fra Den syngende flåten (1955).)

Hvorfor jeg liker dette? Det er vakkert, jeg ser for meg farger og tekstur i porselen, nyper og epler, og dette er noe jeg umiddelbart får med meg, det er altså et dikt som allerede ved første gjennomlesing åpner seg ganske mye, men samtidig er det slik at jeg oppdager noe nytt også etter gjentatte lesninger, her er mao en viss dybde som en kan gå inn i om en vil.

Et dikt på bloggen hver måned

Jeg ser forholdsvis ofte - hvor ofte er det!? - at bloggere gir uttrykk for at de liker å finne dikt på bloggene de besøker, og, ja, jeg ser det i antallet besøkende på mine egne sider med dikt, det er forbløffende høyt.. Samtidig skynder de fleste å tilføye at de vet alt for lite om dikt til å våge seg inn på å presentere lyrikk. Det er synd, for slik jeg ser det kan alle finne fram til dikt som betyr noe for dem på ett eller annet vis; da har en også noe å si, og så kan en eventuelt finne ut mer etterhvert.

Når jeg har overskriften 'Et dikt på bloggen hver måned, er tanken fra min side at dette kan være et enkelt, konkret tiltak for å trekke fram  flere dikt på de litterære bloggene. Hvor mye en sier om det er jo selvsagt noe en selv bestemmer, og jeg vil faktisk mene at det er lurt å ikke si så mye, det er tross alt snakk om gjennomgående åpne tekster der tolkningen fra mottaker er en vesentlig del av helheten, og hvorfor skal en prøve å styre den så mye i denne sammenhengen - det foreligger ingen eksamensplaner!

Med det diktet jeg sender ut i bloggosfæren i dag går det da også ut en oppfordring om å presentere sitt eget septemberdikt i løpet av måneden. At jeg har valgt et dikt med direkte tilknytning til september måned, betyr selvsagt ikke at du er forpliktet til noe lignende, men bli med da vel! (Jeg ville selvsagt sette stor pris på om du la igjen en kommentar her hvis du ble med, slik at det ble enkelt for meg å ha noen formening om hvem som faktisk er med!)

Paul Celan: 
Frankfurt, september

Blind, lys-
skjegget skillevegg.
En oldenborredrøm
jager den ut.

Der bak, klagerastret,
åpner Freuds panne seg, 

den der ute
hardtridde tåren 
sårer med setningen:
'For siste 
gang psyko-
logi.'

Simili-
kaiene
spiser frokost.

Strupehodelukkelyden
synger.

/Fra Fadensonnen, 1968, gjendiktning ved Øyvind Berg.
Utgitt i Etterlatt, dikt og prosa i utvalg ved Øyvind Berg.

Paul Celan 1920-70