Jacobsen; De usynlige

Roman
Utgitt 20|3,
244 sider
Utgitt av Cappelen/Damm








Ser Ingrid at 'graset er blitt stort' ? (s.240)




Roy Jacobsens ssite roman synes å ha tatt det lesende publikum med storm, men jeg er sant å si ikke veldig imponert. Det er paradoksalt; jeg har stort sett likt de bøkene jeg har lest av han ( 9 romaner og 3 novellesamlinger vet jeg at jeg har lest tidligere) bedre en den almenne resepsjonen. Paradoksalt er det også  at Jacobsens mest kjente bok ('Seierherrene') er hans mest volumiøse  (tar forbehold om Bratteliboken, som jeg ikke har sjekket), mens han i mine øyne leverer de spenstigste tekstene i det korte formatet, altså i novellen.  Noe av det beste ved hans nyeste roman er da også den konsentrerte formen.

'Seierherrene' er en traust, helt greit fortalt roman der hovedpersonene løftes inn i vår nære fortid; den viser oss en viktig del av utviklingen i det norske  etterkrigssamfunnet. Den er så politisk korrekt at den kunne fått verifiseringsstempel fra samtlige departementer. 'De usynlige', derimot, lar personene sveve i et historisk ubestemt felt et sted på Norlandskysten.Det er noe hamsunsk over teksten.  og vi ville ikke bli forbauset om Mack og Edvarda eller kanskje selveste Isak Sellanrå , (Ja, 'Markens grøde' er nesten et forelegg) kom innenfor billedrammen. Hvem er f.eks denne fremmede i kap. 30? Han kommer roende ut til dem, ber om husly, men oppfattes såpass truende og farlig at de velger å true han på livet . Kan dette leses allegorisk? 'De usynlige' er  ingen strengt realistsik roman, den er likså mye en romantisk allegori. La oss gå inn i begynnelsen av teksten og se hva som faktisk står der.og hva det innebærer:

Perspektivet i fortellingen klargjøres med en gang: ’På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som foreldrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de  bulende ryggtavlene til de to roerne og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:

   -Jaså, det kjem fintfolk, ’

Her finner vi egentlig hele sujettet i fortellingen,  det er øyboerne mot fastlandsbeboerne, det er arbeidere mot fintfolk, det er historie og tradissjon som bærer av samfunnets strukturer og som grunnlag for maktforholdene, eller kanskje ikke mht det sist, det viser seg nemlig at da  presten ’…vakler noe skritt opp på moloen, får han øye på noe han aldri har sett før, sin egen hjembygd under fjellene inne på  Hovedøya (…) stirrer innover mot samfunnet han aldri har sett  før, fra et så vanvittig ståsted.

     -Ja, Dogger har no aildri vørri her før.

     -Det e no eit par timers roan.

     -Dogger ha’då vel sæggel, sier Hans Barrøy.

     -No e det no blankstilla, sier presten, stadig med blikket vendt hjemover, for sannheten er at han er livredd havet og  både skjelven og oppspilt  her han står og er i live etter den fredelige overfarten..’

Det er blitt sagt noe sånt som at dette er en moderne fortalt roman om en svunnen tid, det mener jeg herved å ha problematisert, og det er for meg klart nok at denne utenpåklistrede, belærende fortelleren er akkurat like mye en gjennomgamgsfigur som karkterene i teksten . I mine  øyne er dette en fortellerposisjon på linje med den vi finner hos Camilla Collett; en usminket innehaver av tekstens norm, men knapt moderne i dag..

Hva rolle spiller det så om teksten er moderne fortalt eller ikke. Nødvendigvis ingenting, men denne leseren synes det er ganske enerverende og forstyrrende.

Språket gjør det ikke noe bedre:  Det er heldigvis ikke dagligkost å se innledningslinjer som den vi møter her; På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp.’ Beboerne på øya har øyensynlig tent et bål for å hjelpe den eller de av ungene som nå går på framhldskulen og får heimeoppgaver i naturtag: Tenn et bål på  en vindstille dag i juli. Observer. S kriv rapport som leveres inn til klassestyrer Knøttleif Fleinsleik ved skolestart i august.  Dvask åpning gir dvaske naturfagsoppgaver.

Når jeg blir såpass flåsete er det på tide å stoppe, konklusjonen er uansett at 'De usynlige' ikke innfrir de forventninger jeg har til en tekst av deneforfatteren.

t

Søndagsdikt på en onsdag: R

Vi blir kjørt hardt av Bai , det var to bokstaver på søndag. Her kommer mitt svar på r, men først oppgavene:

1. Rim og rytme er ofte viktige i dei lyriske tekstane. Rimet og rytmen er lydlege og klanglege elementer i teksten, som er med på å avgjere korleis teksten blir lese. Og sjølv om ikkje alle dikt har rim, har alle dikt ein rytme. Nokre dikt har ein prosaisk rytme, medan andre dikt har ein jamn og regelmessig rytme, ei bunden form. Første oppgåve i dag er knytta til dette - presenter eit dikt, kor rimet og rytmen er viktig.


2. Renessansen er sentral i vår kunst- og kulturhistorie. I denne perioden var synet på verkelegheita, verda og mennesket i ei nyorientering, bort frå den katolske kyrkja som einerådande premissleverandør og over mot eit stadig aukande fokus på mennesket si rolle i verda. Biletkunsten viser mindre typiske og meir individliknande mennesker og Cervantes gir ut Don Quioute, den første moderne romanen. Denne tenkemåten, kor mennesket står i sentrum har vore eit viktig fundament for utviklinga dei seinare århundra og renessansehumanistane kan på mange måtar seiast å ha laga grunnlaget for kulturen og tenkemåten som framleis pregar biletkunst, musikk og litteratur i vår tid. Presenter eit dikt frå renessansen.

3. Presenter eit dikt av ein lyrikar på R.

Ad 1. Det blir Rolf Jacobsen igjen! Han bodde nær jernbanen på Hamar og i de siste tre diktene i debutsamlingen 'Jord og jern' fra 1933, får vi et strålende eksempel på hvordan form og innhold kan finne sammen. Les dette utdraget høyt med vekt på rytmen, og du er ombord på toget!

Jeg har sovet i et hus som lå like ved en vei
hvor de støvede hurtigtog jager forbi.
Jeg har lyttet til en sang som har dryppet i mitt sinn
en besettende, vill melodi.

Jeg har stanset mine skritt, jeg har  stoppet for å se
når den smekre maskin med den gllinsende buk
kom og trommet med sin hov over miler av metall
på sitt ridt mot det blinkende sluk.

Jeg har lyttet til dens rop og den kaller mig ved navn
og den kommer til mitt hus som min daglige gjest
og den sier til mitt sinn, du skal selge hvad du har
vær fri som den jagende blest.

For det kommer nok en dag og det kommer nok en tid
da den jord hvor du trår er en brennende jord.
Og du rømmer fra dig selv og da kommer du til mig
på min flukt over syngende spor.

Og du finner ikke ro og du leter overalt
gjennem tider og land i en rivende strøm.
Og du hører mine hjul som en tromme i ditt  blod
på din jakt mot den ypperste drøm.

Jeg har sovet i et hus som lå like ved en vei
hvor de gyngende hurtigtog hamrer forbi
jeg har lyttet til en sang som har hugget i mitt sinn
en forheksende, vill melodi.

Ad 2. Renessansen ja. Det var nok store greier, men noe fjernt. Jeg leser vanligvis heller lite tekster fra perioden, men har da hørt om noen av forfatterne, ja noen er vel bedre kjent enn de aller fleste senere forfattere, og det er jo imponerende! Shakespeare får jo sagt  et og annet som det fortsatt kan være grunn til å merke seg, også i sonettene:

Sonnet XII


When I do count the clock that tells the time,

And see the brave day sunk in hideous night;

When I behold the violet past prime,

And sable curls all silver'd o'er with white;

When lofty trees I see barren of leaves

Which erst from heat did canopy the herd,

And summer's green all girded up in sheaves

Borne on the bier with white and bristly beard,

Then of thy beauty do I question make,

That thou among the wastes of time must go,

Since sweets and beauties do themselves forsake

And die as fast as they see others grow;

And nothing 'gainst Time's scythe can make defence

Save breed, to brave him when he takes thee hence.


Ad 3. Alexander G. Rubio har utgitt tre diktsamlinger, jeg har valgt et fra debuten Nylonroser (1993):

Sist eg såg deg

Sist eg såg deg låg du på magen
og bladde i ei bok om poesi
Du hadde berre på deg skjorta mi,
den kvite med den broderte kragen

Eg nappa lett i skjorteflaket
som låg på den  varme baken din
og kyste ei stripe opp dei strake
beina og venta å høyre  eit kvin

Men istaden snudde du om eit blad
og las med rukker i panna til
du nikka svakt til deg sjøv og sa:

'Er dét ein jambe,' røysta var mild
og tenksam. 'Eg skjønar...' Røysta vart still;
Og om morgonen var du reist avsted.

Søndagsdikt: N

Denne søndagens lyriske utfording fra Bai:

1. N står for nasjonalisme, eller det nasjonale. Og sjølv om nasjonalisme er eit omgrep som har fått stadig fleire negative konnotasjonar knytta til seg dei seinaste tiåra, er det jo framleis nokre dikt som vekkar nasjonalkjensla i oss. Presenter eit dikt, som vekkar ei positiv nasjonalkjensla hos deg.


2. N kan også stå for natta. Presenter eit dikt om natta.

3. Presenter ein diktar på N.

Ad 1: Det vil sikkert vekke reaksjoner hos noen at  Rolf Jacobsen  får være bidragsyter her, han klarte som kjent ikke å holde sin sti ren under krigen, men fikk også en dom som han sonet - og bør i mine øyne da behandles på lik linje med 'de plettfrie' etterpå.

ANDERLEDESLANDET                                                      

Det er langt dette Anderledeslandet.
Nordover, nordover uten ende.
Øygarden blåner seg endeløst ut i havet.
Vi stuer oss sammen der det fins jord og utkomme,
tettbygd i smale daler.
Men ovenfor dem ruger ensomhetene,
-Europas Tibet, høyhimlet, tyst
og nesten endeløst, som tankene.

Tiden er vond, hverdagene krever sitt.
Gatetrengsel, blodslit og kummer.
Men vi ble født til dette landet,
avlet av fjell og dal i tidens grålys.
Et strengt, nesten nådeløst hjem.
Ingen mangel på ørefiker veggimellom her.

Høyt  opp og dypt ned.
Men det ble da et folk av oss tilslutt.
Båtfolk fra først av, herrer i hundreder av år
over hele Nordatlanteren.
Men tiden løper fort og idag er det meste glemt.
Nå plukker vi gullpenger opp fra havbunnen
og leker at vi er Amerika,
en liten stund.

Storlandet vårt ser vi nå mest gjennom bilruten.
Men ett skal vi legge oss på sinne, nå
da vi snart skal inn i Storeuropa
- at våre fiender hette stein og snø.
Vi har aldri hatt tyranner her som har hatt oss i vår hånd.
Aldri høyadel med livegenskap,
og trehest og pisk.
Så vi er ikke så veldresserte som hos naboene.
Knikser ikke så dypt. Har et uryddig sprog.
Det er for lange veier her og litt for bratte bakker.
I dette Anderledeslandet
som er vårt eget.

(Fra Nattåpent, 1985)


Ad 2: I Jens Bjørneboes samling Ariadne, fra 1953, finner vi:

NATTEN

Natten i natt er hellig.
Noe skal skje.
Det som skal komme fra himlen
er ikke bare sne.

Natten i natt er hellig.
Noen skal dø i natt.
Nysådd og angst og matt
spirer en himmel i isen
der gaten er blank og glatt.

Natten i natt er hellig.
Noen skal fødes i natt.
Vår mørke, kjølige klode
er ikke helt forlatt.
Fra hennes lysende søstre
kommer der noen i natt.


Ad 3: Arild Nyquist (1937-2004)

Arild Nyquist har en ganske stor, og høyst ujevn, produksjon, i en særegen, naivistisk stil. På sitt beste får han fram vesentlige sider ved menneskelivet i en uhøytidlig og uanstrengt form, f.eks i den flotte kortprosasamlingen 'Kollvikabrev' (1978) og i diverse dikt. Mange av diktene ble brukt som sangtekster på platene han laget, først med Terje Wiig, så med Lars Martin Myhre. Dette gjelder også diktet under, som er fint tonesatt på platen med samme navn, utgitt i 1980. Vil en nærme seg Nyquists produksjon for første gang anbefaler jeg denne sjarmerende platen sammen med 'Kollvikabrev'.

EPLESLANG

Så er jeg blakk,
dessverre
men Kongen har det
verre
for nå er høsten godt i gang
og jeg kan gå på epleslang
og jeg kan stjele flaskepærer
og alt hva dikter A. begjærer (av frukt!)
mens Kongen pent må sitte bak sin rute
og hvile baken mot en silkepute
-der ser han Arild snike seg på slang
for sikkert hundre og femtiende gang
blakk for penger, men
dessverre
Kongen har det enda
verre
for selv om han har gull i sine lommer
så kan han aldri fylle dem med stjærte
plommer!

Dikt på ein solrik dag: J

1. Det er juni månad og forsommarstemning. Presenter eit dikt som passar til denne årstida.

2. Presenter eit dikt av ein diktar på J.

3. Georg Johannessen var diktar og retorikkprofessor ved Universitetet i Bergen. Han var kjent for å kritisere den litterære institusjonen, og særleg det store fokuset på hermeneutikk og fortolkning som for mange blir knytta til lyrikklesing. Han ville sjølv skrive gåtefullt og stille krav til lesaren, og hans eigne dikt skulle ikkje nødvendigvis ha ein klar og tydeleg bodskap.
Korfor les du dikt? Er det viktig for deg at diktet reiser spørsmål eller at det gir svar?


Dette spør Baii om denne veka, og eg tar like godt fatt på sisteoppgåva: Georg Johannessen kom og ga oss bakoversveis i ein norsktiime på gymnaset på 70-talet, det var rart og det var fint og heldigvis lot eg meg ikkje skremme av dei konservative i klassen som fnyste noe om kor tåpeleg han var, i staden begynte eg å lese tekstane hans, og det gjer eg framleis, og finn stadig noe nytt å grunne over - og ja: Eg ser gjerne at diktet får meg til å sjå noe på nytt vis, men i blant vil ein jo og at det ein sjølv gjerne ville få fram kjem fram, berre så mykje finare enn ein klarar sjølv.. Så dikt kan gjerne vere både det eine og det andre for meg!

2+1) Rolf Jacobsen er stor!     

Nattfugl

Kråkene er nattens fugler.

Tungt kommer de ut av demringen

og speider på osss med stenkullsøyne

hele dagen og med hårde skrik,

at vi ikke skal fortape oss i lyset.

Tunge skygger over takene,

mørke vinger på rutene

binder trådene sammen

fra natt til natt.

(Frå Sommeren i gresset, 1956)

Brev til lyset

Morgenens papir er veldig foldet ut

på jorden, det er en ny dag

på en traktor som alt er fremme med sin klumpete neve

og skriver et brev til lyset, hver bokstav

brummer den høyt for seg selv, for det har meget å si

at alt kommer med, både tordenen og biene,

maurveien som har strukket ut sin lillle

silkefot i gresset, vår fred

og den uro vi har med, alt skal den ha med.

Store fuktige linjer og en langsom hånd

som rystet svært men nu er alt sagt,

siden er full og alt legges åpent frem

som et brev til ingen, plogenes brev

til lyset som den kan lese som den vil.
(frå Brev til lyset, 1960)

Jacobsen:Vidunderbarn

Å fortelle om oppvekst på 60-tallet inviterer nærmest til nostalgi i bøttevis, tenker jeg, og da jeg så forfatteren i et tv-intervju vandre rundt i NRKs rikholdige lager for å plukke ut typiske gjenstander fra dette tiåret, begynte jeg for alvor å frykte at nostalgien er et hovedpoeng ved denne teksten. Det er det ikke! Riktignok er miljøskildringen viktig, men bare sjelden tipper det over og blir gjort til et poeng i seg selv (et eks er omtalen av Splitkeinski, de blir temmmelig glorifisert) I det store og hele er miljøet en troverdig bakgrunn for historien om unge Finn (som vi ser det hele gjennom), hans enslige mor, ders hybelboer og etterhvert også Finns halvsøster, Linda, som ganske plutselig gjør entre, og som minst like brått forsvinner igjen. Mellom disse to dramatiske høydepunktene går Finn gjennom den pubertale oppvåkning, som det også er lett å tenke seg kan representere den uskylden som muligens forsvant en gang for alle på 60-tallet: "..dette var jo i Berlinmurens og Kennedys år," (s.8) Jacobsen skildrer tiden og personene på troverdig vis, selv om jeg ikke alltid synes Finns utsagn står til troende, som da han bruker uttrykket 'symptomatisk', det var vel knappest i vokabularet i det hele tatt på denne tiden. Men Jacobsen er flink til å finne en stemme som kler fortellingen, jeg har tidligere gledet meg gjennom Det nye vannet, Seierherrene, Grenser, Virgo, Frost, Hoggerne og et par utmerkede novellesamlinger. I det hele tatt er dette en forfatter som gjennomgående leverer tekster av høy kvalitet samtidig som han synes å ha større spennvidde både mht form og innhold enn veldig mange andre forfattere. Jeg lurer rett og slett på om det at han har flagget nær tilknytning til Arbeiderpartiet brukes mot han?! I så fall er det synd, av mange grunner..