Riise Hauge: Victor Tukmakovs siste vinter

Forfatter: Eivind Riise Hauge
Tittel: Victor Tukmakovs siste vinter
Sjanger: Noveller
175 sider
Utgitt: 2010
Forlag: Vigmostad & Bjørke














Dette er debutboken til Eivind Riise Hauge, som i år har gitt ut romanen 'Samaels bok' . Her er det snakk om noveller, seks i tallet, og der tittelnovellen er lengst med ca 50 sider. Det er stor spennvidde i de inkluderte tekstene; her er både 1. og 3. personsfortellinger, fra høyst like miljø, men for det meste fra er sted på vestlandet, f.eks Bergen. Som debutarbeide må det sies å være svært overbevisende, forfatteren har et godt grep om de virkemidler han benytter seg av og leverer velkomponerte tekster, om enn noe blodfattige.

Det er en viss dysterhet over tekstene, ikke minst da avslutningsnovellen 'Netter på jorden', der en prest fører ordet. Han er en frivillig hjelper i et ikke navngitt land som er helt i oppløsning etter en katastrofe. Det er lett å lese allegorisk som en akopalypse, og er sånn sett ganske bestemmende for den stemningen en lett sitter igjen med.

I tittelnovellen er det en russisk sjakkmester som står i sentrum, og fortelleren har maktet det sjakktrekket (!) som skulle til for å få han til Bergen. Her synes jeg forfatteren viser fram sitt talent, vi blir lett nysgjerrige og vil vite mer om denne lett eksentriske Victor Tukmakov. Jeg vil absolutt hevde at det lar seg forsvare å bære denne samlingen med hjem fra biblioteket.

Riise Hauge: Samaels bok

Forfatter: Eivind Riise Hauge
Tittel: Samaels bok
Sjanger: Roman
Sider: 273
Forlag: Vigmostad/Bjørke
Utgitt 2012












Allerede tittelen hadde fått meg til å tenke på Det Gamle Testamentet, og i grunnen fikk de tankene fornyet kraft i første del av lesingen; også språk og stil, ja selv innholdet kunne synes skrevet på kunnskapen fra det gammeltestamentlige materialet,  uten at det antakelig er tilfellet!   Poenget koker vel ned til at med tanke på at dette er en av årets utgivelser, er den på mange vis ganske gammelmodig i sitt uttrykk.

Handlingen er lagt  til slutten av femtitallet her i Bergen,  noe som selvsagt får oss sjåvinistiske  bergensere til å mene at boken utvilsomt har kvaliteter bare av den grunn. I et 'forord' er det en Ole-Jakob Hoff Keppel som forteller at det som følger, altså selve hovedteksten, ble funnet i hans farfar, en David Alexander Keppels, etterlatenskaper. Forordet prøver altså å presentere en slags autentisk ramme rundt fortellingen, et grep som selvasgt har vært brukt mange ganger før og som i seg selv kan virke noe gammelmodig. Det blir ogå hevdet at manuset presenteres slik det blefunnet, altså også uten noen språklig redigering . noe  som må sies å bryte med illusjonen, teksten framstår rent ortografisk som helt moderne, en fant nok overhodet ikke en tekst skrevet slik vi møter Samaels bok på 50-tallet. Dette er kanskje pirkete, men det ville vært artig om også dette var tatt hensyn til!

Jeg skal ikke prøve å gjengi handlingen, bare nøye meg med å konstatere at den er både spennende, dyster og ikke så lite snål, og at det på mange måter kanskje er det heller eksentriske persongalleriet som bærer mye av boken. Forfatteren; Eivind Riise Hauge, debuterte i 2010 med novellesamlingen Victot Tukmanovs siste vinter, mens denne romanen er hans andre utgivelse og tyder på at vi kan få flere, og vo\il jeg tro, stadig mer lesverdige bøker fra denne nye forfatteren, han skriver nemlig godt og er flink også rent kompositorisk 

Fra ukens lesning

'Hvor underlig det er, hvordan disse fjerne (og derfor ikke uten videre pålitelige, men bestandig tillokkende) barndomserindringer brått en svart morgen slår inn over en, tilsynelatende uten annen funksjon enn den rent destruktive, som spilt ut for å sende blikket i gal retning, stjele dets oppmerksomhet,  nesten som om noe der ute i skråningen fremførte det mest besnærende tryllenummer.

Tid er menneskenes håndjern. Begrepet har dere selv skapt, men ingen evner å si hva det er. Det er betegnelsen for hendelsers konstante bevegelse fra fortid til nåtid til fremtid; det kunne like gjerne  vært et annet ord for forandrng, men forandring finnes ikke dekkende,slik er Jahves sirkel innrettet: Hver gang vegguret slår, varsler det at slutten nærmer seg. Mennesket er uløselig knyttet til tidens flyt; dens strøm bryter ned  kropp som sinn, og mens én forhutlet stakkar venter på at dens siste rynker skal formes i pannen, er et barn blitt voksent, og høvler en kistes flate jevn, mens en annen sønn spar hull i bløte jorden.

Minnet er menneskenes nøkler. Men aldri passer de riktig i låsen Og skulle døren til ens barndoms kjøkken likevel gli opp, så var det kan hende galt værelse, for disse drømmeaktige fragmentene er stykker ens egen frie vilje selv har puslet sammen. Og hva stotret ikke Aristoteles frem for en hårete sjuske, fattig og i det hovedsaklige forlatt på dødsleiet?
                                                 'Den frie vilje bæres stadig av min ene virksomme pungsten. Det er en tung bør. Kom nærmere, Atene.'

Hvem vet hva en egentlig sitter tilbake med. Slikt kan være svært vanskelig å fastslå.' (Fra Eivind Riise Hauges Samaels bok, 2012)