Fra ukens lesning: Linde

-Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, sier William og drar fingertuppene raskt over håndleddet hennes.
Agnes har akkurat puttet en ny bit i munnen, en maki med avokado og majones, og mens hun kjenner hvordan tennene synker gjennom det tynne sjøgresset, tenker hun hvor praktisk det er at huset har visning nettopp denne helgen, hvor passende det er at hun har fire dager fri nå, så vidt hun vet har heller ikke William lagt noen planer for helgen.
   Da slipper han taket i hånda hennes og trekker pusten.
   -Jeg har møtt en annen, sier William. -Det er slutt. Beklager.
Det rykker litt til under det ene øyet hans mens han ser på henne. Agnes har aldri likt det, at noen ser på mens hun spiser, nå kjennes det som risen i munnen sveller, som om laksebiten der inne har blitt levende, og Agnes tygger og tenker: Er det nå man skal skrike? Er det nå man skal kaste ting ut av vinduet? (.....)

Stolen hennes lager ingen lyd da hun skyver den ut fra bordet, ikke skrittene hennes heller da hun går ut av kjøkkenet, går gjennom gangen i denne leiligheten som med ett er forvandlet fra velkjent til fremmed. Hånda som åpner døra inn til badet, er stø og rolig, men det er bare så vidt hun rekker fram til toalettet før det kommer. Oppkastet støtes voldsomt og krampaktig ut av henne, og det er først her, bøyd over doskåla, at det slår Agnes at det ikke vil bli noe av den visningen, at hun har en helg foran seg som plutselig må fylles med noe annet enn ham, William, og etter dette: nye dager, nye helger, en hel framtid skal hun bli nødt til å fylle med noe annet. Det banker lett på dodøra.
-Er alt i orden, sier William der ute fra.
Og Agnes synker helt ned på knærne, gulvflisene er varme, og hodet er så tungt, hun støtter panna mot doringen, og håret faller framover, det har visst kommet oppkast i det også.
-Agnes? sier William der ute fra. -Var det noe med den laksen?
Han tar i dørhåndtaket, men det nytter ikke. Døra er låst, og hun slipper  han ikke inn.

(Fra Heidi Linde: Agnes i senga, 2012)

Linde: Agnes i senga

Roman 2012,
324 sider















Jeg likte godt Heidi Lindes forrige roman;; Nu jävlar, (se her) så jeg regnet med at hennes nye, utgitt i fjor, også ville være verdt å lese. Det er den da også, men jeg synes den forrige var bedre. Det kan kanskje ha sammenheng med at jeg ikke blir like betatt andre gangen av de litt snodige karakterene vi møter i teksten; men både morsomt og grusomt er det imidlertid fortsatt, rett som det er.

Ikke overraskende heter hovedpersonen Agnes, men fortellerperspektivet ligger utenfor henne, vi ser det hele litt på avstand. Og det kan være like greit, for i forholdet til William, som er sentralt i boken, er det ikke spesielt mye varme. Som i den forrige romanen er det temmelig tilfeldig at disse to hovedpersonene blir et par, og jeg aner en kritisk holdning til at kvinner, også i vår tid, kan være for passive i paretableringsfasen.

Anagrammet i bokens tittel får meg til å tenke at fortellingen nærmest snor seg rundt seg selv; .kronologien er i hvert fall brutt opp og det er stadige hopp fram og tilbake i handlingen, helt tilbake til Agnes' oppvekst., men hovedvekten av fortellingen ligger altså på møtet, og etterhvert forholdet mellom Agnes og William. Han tjener åpenbart mye penger, men er samtidig ofte sur og grinete, ja han virker ofte temmelig barnslig. En kontrast til William er Samuel, som det ser ut som om  Agnes vil gå inn i et forhold til mot slutten av boken, og da kan vi forlate henne i denne omgang.

Jeg har betegnet personene i boken som 'snodige., sett fra Blindern er de vel knappest det, de er kanskje nærmest gjennomsnittlige karakterer i det senkapitalistiske samfunnet, der posørene synes å ha et kort eller tio i ermet. Samtidig blir de grundig avslørt som skall med lite innhold i enkelte situasjoner, som da William forteller Agnes at han har funnet en ny og ønsker at hun flytter ut. ( Se 'Fra ukens lesning, Linde'). Og hva med Agnes selv?  Nei, jeg tror du bør finne ut av henne selv, hun synes å være en av de (mange) kvinneskikkelsene (og nå referer jeg selvsagt utelukkende til litterære skikkelser!) jeg ikke blir klok på, men desto mer fascinerende er hun selvsagt!

Linde: Nu, jävlar!

Heidi  Linde har for lengst debutert, hun fikk utgitt sin første barnebok i 1998, og i 2002 kom hennes første roman, Under bordet,  fjorårets Nu, jävlar,  er hennes tredje roman, en bok som forøvrig ser ut til å gi henne et aldri så litett gjennombrudd - så også hos meg. Jeg skal ikke spekulere for mye i om den litt spesielle (les: lett spekulative) tittelen har noe å si i denne sammenhengen, men velger å tro at det har minst like mye å gjøre med andre forhold, deriblant forhåpentligvis det at hun skriver godt.Komposisjonen er elegant, der den veksler ubesværet mellom ulike tidsplan, personer og miljø. I begynnelsen syntes denne leseren det var noe overveldende hva vi blir presentert for; nye personer i nye omgivelser i hvert kapittel.Men så roer det seg, og ut fra mylderet trer  Therese og Jessica fram, nå voksne venninner, men med et vennskap tilbake til barndommen. En barndom som artet seg høyst forskjellig, Therese vokser opp i tilsynelatende idyll, mens Jessicas mor virker direkte fornøyd da mannen hennes dør når datteren bare er 14..

På fortellingens nåidsplan møter vi Therese gravid med sitt tredje barn, et barn hun etter eget utsagn ikke føler noe for, noe hun kanskje heller ikke gjør for barnets far, som hun  kom sammen med fordi hun tilfeldigvis sølte noe øl på han! Siden synes han å ha satt alle de vesentlige premissene i forholdet, og det synes som om hun er i ferd med å bryte ut da hun plutselig må på klinikken syv uker før termin.

Slutten av boken handler mest om Kevin, som vokste opp sammen med Therese og Jessica og som blir sammen med sistnevnte da hun som russ kommer til han om natten. Kevin er en myk mann, med lite initiativ, men boken slutter like fullt med at han får seg ny kjæreste. Dette perspektivskiftet mot slutten av romanen understreker at det ikke er noen egentlig hoedperson i denne beretningen, det er snakk om en slags kollektivroman, der et miljø på mange måter står i sentrum, og der f.eks musikken spiller en viktig rolle som bindeledd.

Humor er det også rikelig av, og noe av det morsomste i mine øyne er hvordan dronning Sonja er gjort til en ikke uberydelig figur i romanenens univers. Som du vil ha forstått, kjære leser, er dette en bok jeg gjerne anbefaler!