Viser innlegg med etiketten Falkeid. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Falkeid. Vis alle innlegg

onsdag 15. februar 2012

Retrospektivt hjørne: Kolbein Falkeid

Falkeid er en av de lyrikerne som 'alltid' har vært der for meg, dvs jeg vet med sikkerhet at jeg leste han fra 80-tallet av, ikke systematisk, men dirigert av hva som lå henslengt i restekassen hos Studia universitetsbokhandel; jeg plukket mang en bok med meg derfra for noen få kroner. Jeg husker det godt fordi en medstudent kom forbi en dag jeg nettopp hadde kjøpt noen diktsamlinger. Hun lo og spurte meg hvorfor jeg gadd å dra med meg bøker jeg likevel aldri kom til å lese. Jeg ser ikke bort fra at det var en sterkt medvirkende årsak til at både Falkeid og andre faktisk ble lest!      

  I 1999 fikk jeg så, av kjæresten min på den tiden, De store strendenes samtale, som var utgitt året før og som presenterte Falkeid i utvalg. Det er en fin samling, og ga meg et bedre overblikk over lyrikken hans enn jeg hadde hatt, samtidig som jeg selvsagt oppdaget 'nye' dikt. Da jeg så nå sist jul fikk den ferske Uvisshetens land, som også presenterer Falkeid i utvalg, var min første tanke at den kunne jeg sikkert med fordel bytte, som så ofte er tilfelle regnet jeg med at det var en oppfriskning av den utvalgte samlingen jeg allerede hadde. Heldigvis begynte jeg å bla i boken, og så raskt at jeg kanskje hadde tenkt feil; utvalgene viser seg faktisk å være ovelappende i liten grad, det er helt klart heller snakk om at samlingene utfyller hverandre. Den nye inneholder i tillegg noen nye dikt, seks i alt, og også selvsagt dikt fra de tre samlingene som har kommet fra Falkeid etter 1998.Utfyllende i forhold til hverandre er i høy grad også de innsiktsfulle innføringene i Falkeids poesi  som en får med, i den første av Paul Helge Haugen, i den andre av Torgeir Schjerven..Men det er altså i utvalget av de samlingene som tross alt utgjør hovedmaterialet for begge disse bøkene at vi ser divergens snarere enn samstemthet. Om vi ser bort fra Afrika mitt Afrika og Senghors sanger, som begge består av gjendiktninger, så har den eldste samlingen med dikt fra samtlige utgivelser, mens samlingen fra i fjor bare mangler dikt fra debutsamlingen i 1962, Gjennom et glass-skår, men altså til gjengjeld har 15 nyere tekster. Fra de samlingene som begge har tekster fra, er det 97 dikt i den eldste samlingen, mens det i den nye er 115, og av disse er det ikke mere enn 36 som er felles for de to samlingene, mao gir de i 'fellesutvalget et samlet utvalg på hele 176 tekster, nei - her var det ingen grunn til å bytte, men i stedet glede seg over å oppdage enda flere gode tekster, f.eks:


ORD

Meningsløshet, sier vi
og dirrer hverken i hender
eller øyenlokk.

Det er et blindt ord
på de mørkeste livsdypene.
Bare få har vært der.

Likevel sjonglerer vi med ordet,
vi som er uten erfaring
om det kolossale trykket i det:
Ti tusen tonn
på hver kvadratmeter sjel.

De som kjenner det
tier.

De som kjenner det
kommer ikke opp igjen.

Kommer de
snakker de lys og sorg.
Bare lys og sorg.
(Fra Utrøstelig bøddel, 1997)

mandag 3. mai 2010

Søndagsdikt, på ein måndag: F

Da eg var farande fant heile helgen, er det godt at Bai har framheva at ein kan levere litt seint. Utfordringane denne gongen:



1. Frammandgjering er eit omgrep som blei brukt av dei russiske formalistane, for å markere forskjellen mellom daglegspråket og det litterære språket. Dei meinte at ein språkbrukar og lesar har lett for å få eit automatisk forhald til språket, kor gjenkjenning av ord og strukturar gjer at lesaren ikkje legg merke til kva han faktisk les. Victor Skjlovskij meinte at det litterære språket skulle marke avstand til det automatiserte kvardagsspråket, gjennom bruk av frammandgjerande verkemidler, som fekk lesaren til å leggje meir merke til forma. Eksempler på frammandgjerande verkemidler kan vere er metaforar og anna biletspråk, gjentakingar og parallellismer.

Presenter eit dikt kor språket er annleis enn kvardagsspråket.

2. Presenter eit dikt av ein diktar med namn på F.

3. Det er mai, og i mai er vi nordmenn ekstra opptekne av fridom. Presenter eit dikt som handlar om fridom, på eit eller anna nivå.


Eg vil til den første delen ta med eit dikt av spanske Rafael Alberti (1902-99).
Han fekk eit gjenombrot i 1929 med Sobre los ángeles, som mellom anna inneheld:

Den dumme engelen

Denne engelen
som fornekter tomheten  rundt sitt portrett
og gjør sin hånd
til en død fugl.

Denne engelen som frykter at de skal be den om vingene
at de skal kysse den på nebbet
høytidlig
uten nærmere avtale.

Er den så dum og fra himmelen
hva gjør den så på jorden? svar meg.
Forklar meg.

Ikke i gatene, nei overalt
likeglad, tåpelig
treffer jeg den.

Den dumme engelen!

Ja, den må være fra jorden.
Ja, bare fra jorden.

(Gjendiktet av Inger Elisabeth Hansen)

Lyrikar på F, nei eg kjem ikkje utanom Kolbein Falkeid, sjølv om det kan verke som eg berre gjer som Bai (andre veka på rad!) Og sidan eg i helga traff nokre gode vener frå mange år tilbake - måtte det bli diktet 'Gjensyn', kanskje betre kjent som 'Hallo adjø' i Vamps versjon.





Gjensyn

Så rart å møtes etter flere år.
Et 'hvordan har du det' og 'takk det går'.
I farten får jeg ikke sagt deg mer,
men leser fort ditt ansikt og ditt hår.

Der går så mange fremmede omkring.
Men jeg ser ingen. Det fins ingenting
i noen små sekunder, bare du -
Det streifer hjertet som en fugleving.

Så fort og flyktig . Brått er alt forbi,
og vi går hver til vårt. Men kanskje i
det korte møtet myldret tusen ord
som vel var unødvendig å si.

Imellom mennesker som oss, som sto
så nær hverandre engang, går en bro
fra kyst til kyst, usynlig over sjø,
som binder dem til ett om de er to.

Hallo. Adjø.

Kolbein Falkeid er med i tredje bolken og, han har nemleg gjendikta David Diop frå Senegal:

Afrika

Afrika, mitt Afrika
Afrika med stolte krigere på eldgamle savannestier
Afrika som bestemor min synger om
på den fjerne elvebredden sin
Jeg har aldri kjent deg,
men blodet ditt flyter i årene mine,
det fine, svarte blodet ditt som overrisler markene
Svetteblodet ditt
Arbeidssvetten din
Slavearbeidet ditt
Afrika, fortell meg Afrika-
er det deg denne krumbøyde ryggen,
denne ryggen som knekker under alle ydmykelsene,
denne skjelvende ryggen med røde arr
som sier ja til pisken under middagssola?

Men en alvorlig røst svarer meg;
Tankeløse brushode, ungt og sterkt
er dette treet
som står i ensom majestet mellom hvite og falmede blomster,
Det er Afrika, ditt Afrika
som sta og tålmodig gror igjen
med frukter som litt etter litt
får den bitre smaken av frihet