Jacobsen; De usynlige

Roman
Utgitt 20|3,
244 sider
Utgitt av Cappelen/Damm








Ser Ingrid at 'graset er blitt stort' ? (s.240)




Roy Jacobsens ssite roman synes å ha tatt det lesende publikum med storm, men jeg er sant å si ikke veldig imponert. Det er paradoksalt; jeg har stort sett likt de bøkene jeg har lest av han ( 9 romaner og 3 novellesamlinger vet jeg at jeg har lest tidligere) bedre en den almenne resepsjonen. Paradoksalt er det også  at Jacobsens mest kjente bok ('Seierherrene') er hans mest volumiøse  (tar forbehold om Bratteliboken, som jeg ikke har sjekket), mens han i mine øyne leverer de spenstigste tekstene i det korte formatet, altså i novellen.  Noe av det beste ved hans nyeste roman er da også den konsentrerte formen.

'Seierherrene' er en traust, helt greit fortalt roman der hovedpersonene løftes inn i vår nære fortid; den viser oss en viktig del av utviklingen i det norske  etterkrigssamfunnet. Den er så politisk korrekt at den kunne fått verifiseringsstempel fra samtlige departementer. 'De usynlige', derimot, lar personene sveve i et historisk ubestemt felt et sted på Norlandskysten.Det er noe hamsunsk over teksten.  og vi ville ikke bli forbauset om Mack og Edvarda eller kanskje selveste Isak Sellanrå , (Ja, 'Markens grøde' er nesten et forelegg) kom innenfor billedrammen. Hvem er f.eks denne fremmede i kap. 30? Han kommer roende ut til dem, ber om husly, men oppfattes såpass truende og farlig at de velger å true han på livet . Kan dette leses allegorisk? 'De usynlige' er  ingen strengt realistsik roman, den er likså mye en romantisk allegori. La oss gå inn i begynnelsen av teksten og se hva som faktisk står der.og hva det innebærer:

Perspektivet i fortellingen klargjøres med en gang: ’På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som foreldrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de  bulende ryggtavlene til de to roerne og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:

   -Jaså, det kjem fintfolk, ’

Her finner vi egentlig hele sujettet i fortellingen,  det er øyboerne mot fastlandsbeboerne, det er arbeidere mot fintfolk, det er historie og tradissjon som bærer av samfunnets strukturer og som grunnlag for maktforholdene, eller kanskje ikke mht det sist, det viser seg nemlig at da  presten ’…vakler noe skritt opp på moloen, får han øye på noe han aldri har sett før, sin egen hjembygd under fjellene inne på  Hovedøya (…) stirrer innover mot samfunnet han aldri har sett  før, fra et så vanvittig ståsted.

     -Ja, Dogger har no aildri vørri her før.

     -Det e no eit par timers roan.

     -Dogger ha’då vel sæggel, sier Hans Barrøy.

     -No e det no blankstilla, sier presten, stadig med blikket vendt hjemover, for sannheten er at han er livredd havet og  både skjelven og oppspilt  her han står og er i live etter den fredelige overfarten..’

Det er blitt sagt noe sånt som at dette er en moderne fortalt roman om en svunnen tid, det mener jeg herved å ha problematisert, og det er for meg klart nok at denne utenpåklistrede, belærende fortelleren er akkurat like mye en gjennomgamgsfigur som karkterene i teksten . I mine  øyne er dette en fortellerposisjon på linje med den vi finner hos Camilla Collett; en usminket innehaver av tekstens norm, men knapt moderne i dag..

Hva rolle spiller det så om teksten er moderne fortalt eller ikke. Nødvendigvis ingenting, men denne leseren synes det er ganske enerverende og forstyrrende.

Språket gjør det ikke noe bedre:  Det er heldigvis ikke dagligkost å se innledningslinjer som den vi møter her; På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp.’ Beboerne på øya har øyensynlig tent et bål for å hjelpe den eller de av ungene som nå går på framhldskulen og får heimeoppgaver i naturtag: Tenn et bål på  en vindstille dag i juli. Observer. S kriv rapport som leveres inn til klassestyrer Knøttleif Fleinsleik ved skolestart i august.  Dvask åpning gir dvaske naturfagsoppgaver.

Når jeg blir såpass flåsete er det på tide å stoppe, konklusjonen er uansett at 'De usynlige' ikke innfrir de forventninger jeg har til en tekst av deneforfatteren.

t

Høyer: Under verden

Ida Hergazi Høyer,
Under verden,
Tiden 2012,
Roman, 186 sider.











Denne fanget jeg opp en sterk anbefaling av et sted i fjor, skrev forfatternavn og tittel på en lapp og hadde glemt det hele inntil lappen dukket opp i en ryddeøkt nylig - så kom det da noe ut av det også, ja, ryddingen altså..

På biblioteket stod boken stram og strunk og ventet på meg i hyllen, den så ikke ut til å ha vært åpnet tidligere, men den bør absolutt bli åpnet mer; dette er en fengslende bok som du  ikke vil føle at du har lest før.

Jeg-fortelleren introduserer seg selv slik: 'Jeg holder til i Aurskog og Høland, den kommunen i Akershus med flest vann og størst jorder. Folk kommer hit for å fiske og spille golf. Eller de kommer ikke i det hele tatt. Jeg jobber i kommunens største klesbutikk. I alle fall virker det sånn. Landets minste Cubus.'

Hun får tak i et rottebefengt skur av et hus, men trives så godt at det er et problem å få besøk av gamle kjente som ikke vil forstå valgene hennes, Hun går etterhvert helt opp i naturen, hun møter monster/troll og en gjedde snapper en finger av henne, og det er slik det skal være!

Det passer henne bra, ja, svært godt, at det er få folk og mye skau, hun er nemlig trett av det urbane sosiale samværet og søker stillhet og ro, dvs hun vil vel 'prøve å finne seg sjæl, 'som så mange strever med i sen ungdomstid:
                                                       'La det være sagt: om det fantes noe sånt som en konsis form, én eneste konstituerende formel, ett eneste omriss som ikke lot seg skifte ut, da ville det ha vært det aller siste jeg hadde etterspurt. Om den finnes , formen, da ville jeg gjøre alt jeg kan for å overse den. For det er  tydelig, helt uomformelig klart, at alt som er tydelig ikke bare er dødelig kjedelig, men også fullstendig irrelevant. Da vil jeg heller være dette: min egen selvmotsigelse av bare uholdbare holdninger.'

Det hele beveger seg mot en grunnleggende sivilisasjonskritikk:
'Vi selger og kjøper. Vi dreper og eter. Vi drar hverandre opp i  manualer, og ned, den finnes, den samme fremtidsdrømmen. Og så holder vi husene rene. Og så skitner vi til. Herre min hatt som vi styrer på...

Gjengitt slik kan utvilsomt dette framstå som nok en traurig dystopi, men takket være en fantasifull og opplagt fortellerstemme, inkludert ikke så lite humor, er det en ganske artig (!) bok. Jeg så forleden at forfatteren også er ute med roman nr. 2, kalt Ut. Kanskje de har fått den inn på biblioteket neste gang jeg går dit.

Andre del om litteratur i serier

Da skal jeg prøve å få presentert resten av mine utvalgte serier og i tillegg få ned noen tanker om litteratur i serieform.

Renberg
Tore Renberg dukket opp som en sprudlende, engasjert person med eget litterært tv-program, men brant seg vel fort på innsiden av tv-skjermen. Han har allerede en imponerende mengde tekster i arkivet, av høyst ulik kvalitet. Det ser vi ikke minst i  'bøkene om Jarle Klepp'. Da han kom med første bok om denne figuren, ('Mannen som elsket Yngve' (2003) (en figur som utvilsomt har mange likhetstrekk med han selv), lot han falle noen ord om at han så for seg å følge Jarle gjennom resten av livet, og skrive bøker om han hele veien. Det hørtes voldsomt  ut, men de to første bøkene var utvilsomt gode og det beste Renberg hadde forfattet, ikke minst bok nr 2 'Kompani Orheim' (2005). Så gikk det tråere, tredje boken var en halvmorsom satire ('Charlotte  Isabel Hansen')(2008) , mens han i fjerde bok, 'Pixley Mapogo', (2009)i følge denne leseren 'gikk helt på trynet'. og trengte sårt til annet materiale. Like fullt våget han seg på en femte bok i 'Jarleserien'  i 2011 ('Dette er mine gamle dager'), uten at det medførte de store gledesutbruddene blant anmelderne. Nå er han nettopp kommet med en Jarlefri roman som ser ut til å få bra kritikk.

 

Gunnar Staalesen er godt kjent som krimforfatter og har jo først og  fremst ry på grunnlag av serien om Varg Veum. Jeg er nok av dem som mener han har fått maksimalt ut av disse bøkene,; det er ikke spesielt spenstig litteratur. Da kom han bedre ut av det med den såkalte hundreårstrilogien, der han kombinerer historie og krim. Skildringen av bergensbrannen i 1916 er f.eks svært levende.

Gyldendal viser her hvordan en på enkelt vis kan lage en mal som viser alle at disse bøkene hører sammen.

 Vidar Sundstøl er en av de mindre kjente forfatterne jeg har valgt ut her. Han må vel fortsatt regnes som ung og lovende (jf omtale her), og hans 'Minnesotatrilogi', avslører en del fortellertekniske problem. Dette er eksempel på at det er lurt å tenke helhet om en tenker serie, og om en ikke gjør det må det ansettes en redaktør som gjør den nødvendige opprenskningsjobben. Her var det letter å forestille seg at det var ansatt en apekatt som rotet det ekstra godt til, særlig gjelder det i andre bind som er fullt av informasjon som iallfall jeg kunne klart meg uten.

Men Sundstøl er muligens en mann en  må regne med innenfor de ulike avarter av spenningslitteraturen framover.


Jan Kjærstad er godt kjent, og ganske  kontroversiell. Mange liker bøkene hans, men en del kan ikke fordra dem. Jeg synes han kan være veldig god,  f.eks i deler av trilogien jeg viser til, men også nesten uleselig -spesielt i 'Det store eventyret'. Han virker godt orientert i nye tendenser i verdenslitteraturen og vil nok vektlegge inspirasjon fra f.eks Paul Auster, framfor adapsjon.

Disse eksemplene illustrerer bra spennvidden innenfor serielitteratur, i den grad det er det vi ser på her da! For vanligvis må det imnrømmes at det er den mindre seriøse litteraturen som har vært i serie, f.eks*legeromanen 1-100. Men i stigende grad har også såkalt seriøs litteratur kommet i serie, der de også burde leses kronologisk, ja den i dag kanskje mest beundrede forfatteren blant de som vil opp og fram i littteraturens gode selskap, Marcel Proust, skrev jo sin På sporet av den tapte tid, utgitt på fransk i femten bind mellom 1913 og 1927. Det gir en usedvanlig mulighet til et dypdykk i hovedpersonens  tanker og følelser, og det som ellers måtte være interessant for skaperen av verket. En enkelt roman blir jo som en novelle i forhold,for å trekke en parallell til nettopp novelle vs roman.

Samtidig er det klart at alt som ikke er mer eller mindre formell-litteratur blir et stort løft for en ensom forfatter, og det merkelige er kanskje at ikke flere prosjekter strander enn de som gjør det. Noen vil kanskje trekke fram at Knausgård bebudet et tredje bind etter sine to første romaner. Vel, da bør en la Min kamp 1-6 bl.a. være det bindet!

I ren underholdningslitteratur vil interessen være knyttet til om lesernes interesse holder et visst salg oppe; produksjonen går så lenge det er en etterspørsel, varekarakteren er hovedsaken. Her er det både forståelig og fornuftig å  operere med et team av forfattere, slik det nesten alltid er i moderne tv-serier, uten det vil populære serier fortære sine egne, gjennom ren utmattelse. Da Halbing sluttet med Morgan Kane var det ikke fordi han ikke solgte, men fordi forfatteren ble syk av sin egen helt!

Det er mye mer å si om dette, nå kan jo du, kjære leser, gi fra deg noen av dine tanker, eller kanskje lage noe på kvinner som serieskribenter, ja, for det var  faktisk helt bevisst av meg å utelate kvinner denne gangen!!

                                                         Utan kvinnor! Det går jo inte!!

mellom underholdning og undreholdning?

Hva er det med serier? Hvorfor blir mange av oss lett hektet på endeløse romanrekker? Er det egentlig det samme ønsket som ofte kommer fram når noen grunngir at de ikke leser noveller; vi vil følge personene over tid? Eller er det en slags bekvemmelighet; vi vet hva vi har , men ikke hva vi finner? Og når gjør forfattere lurt i å ikke skriv bøker i serie? Jeg vil gjennom presentasjoner av følgende bøker prøve å ta opp de nevnte spørsmål og muligens noen flere:

• Masterson: Morgan Kane
• Christensen : Beatles, Bly, Bisettelse
• Hoem Gi meg de brennende hjerter 1+2+?
• Kjærstad: Forføreren, Erobreren og Oppdageren
• Renberg: (Foreløpig) fem bøker om Jarle Klepp
• Risa: Tetralogi om fotograf Kanne og etterfølgerne
• Solstad: Trilogi om krigen 
• Staalesen: Hundreårstrilogien
• Sundstøl: Minnesotatrilogien

En noe tilfeldig sammensatt eksempelliste, men i alle fall inneholdende velkjente suksesser og, tror jeg, også ganske ukjente serier.

Louis Masterson var pseudonym for Kjell Halbing, som skrev 83 bind om Morgan Kane fra 1966 til 1974 ! Rent kommersielt er det utvilsomt den største boksuksessen i norsk litteratur,  med 11 millioner bøker solgt bare i Norge. Morgan Kane er portrett av en drapsmaskin av en psykopat med et ekstremt undertrykkende kvinnesyn. Det er kanskje verd å huske at de som sitter i posisjoner rundt om i dag vokste opp med dette som den klareste litterære helten, og at en gutt som på sitt tenåringsrom på syttitallet ikke hadde minimum et par Kane bøker, automatisk ble rubrisert som mulig homo.

Lars Saabye Christensen

Det har kommet en del bøker fra Saaby Christensen også etterhvert, og en god del av disse har også funnet et stort publikum, og har derfor, tror jeg trygt vi kan si, også blitt filmet.

Beatles (84) er vel fortsatt hans største suksess, og nå som den snart kommer som film vil den nok nå ut til enda flere.

Seks  år senere (90), kom det en slags oppfølger; Bly, som dessverre ikke var av samme klasse. Det så da også lenge ut som Saaby Christensen ville gi seg etter det andre bindet, men i 2008 kom det sannelig noe som kan betraktes som et tredje bind.Bisettelsen, var tittelen,og det var nok flere lesere enn undertegnede som syntes denne tittelen var så altfor treffende, Les heller Beatles to ganger, er mitt råd.








Einar Risa er ikke en godt kjent forfatter. Det tør jeg påstå, ingen av romanene hans har på noen måte vært bestselgere. Romanserien hans om den danske fotografen som slår seg ned i Stavanger, hadde kanskje kunne blitt en suksess, med litt markedsføring i ryggen. Forlaget  (Tiden) har tydeligvis ikke tro på hverken disse bøkene eller forfatterskapet, og det eneste de foretar seg er å forandre på omslaget for hver ny bok i serien, slik at det blir vanskelig å se at de hører sammen! Det er utolig klumsete, en dødssynd i serieproduksjon!

 Første bind med et strengt oppsett/bilde















   Annet bind: Som vi ser, absolutt alt er endret!












I tredje bok er Stavanger-trilogien blitt til Kannekvartetten; forfatteren har tydeligvis bestemt seg for å utvide serien til fire bind.

Fjerde bind introduserer nok et omslag,















Edvard Hoem var en av flere forfattere som var en del av arbeidernes kommunistparti (AKP(m-l)), og som bekjente seg til en litterær linje der det gjaldt å skrive i revolusjonens tjeneste; å være et verktøy for de samfunsomveltninger som denne bevegelsen trodde så sterkt på, at de hadde innflytelse langt utover det størrelsen skulle tilsi. I 1978 ga Hoem ut romanen Gi meg de brennende hjerter  1. Melding frå Petrograd. Hoem la ikke skjul på at han ville skrive en trilogi med et revolusjonerende budskap, men bind 2: Fjerne Berlin, ble slutten på dette romanprosjektet.  Forlagsdirektør Geir Mork i Gyldendal skrev en hovedfagsoppgave om dette som han kalte 'Eit romanprosjekt i samanbrot. Mork var forøvrig også AKP-er en stund.



Estetikken her er 110 % sosialrealisme med idyllisering av arbeidsfolk, som alltid kommer med en strunk holdning  uansett hvor mange timer de nettopp har jobbet.



Tittelen er en alludering av et kjent dikt av en kjent norsk lyriker - hvem?










En annen som støttet opp om dette litteratursynet  var Dag Solstad. Han ga ut første bok i en planlagt trilogi om krigen i 1977, med tittelen Svik. Førkrigsår, fulgte  opp med  bind 2 året etter (Krig.1940) og fikk fullført prosjektet med Brød og våpen i 1980. Bøkene er lesbare, men temmelig kjedelige. Som de fleste er også Solstad mest interessant når han legger seg selv under lupen!

Samleutgave av Solstads trilogi.















Fortsetter...

Sørensen:Smertens aveny

Roman, 309 sider,
Commentum forlag 2013











Biblioteksbok

Jeg kan like godt innrømme det med en gang; når jeg får i hendene en bok med et omslag som på denne, så spretter fordommene opp raskere enn fleinsoppen etter regnvær. For meg signaliserer dette omslaget liten seriøsitet; de sterke, ja glorete fargene sammen med det klisjéfylte motivet (mann i skygge i bakgrunnen ser mot kveldssolen, mens kvinnen, som er skjøvet så langt fram i bildet at vi stort sett bare ser hennes smekre bein og horete sko, ja, hun sitter og venter i en stol inne. Vi aner mye kynisme og ingen ekte nærhet, langt mindre følelser. Bokens tittel, Smertens aveny, får oss i det minste til å tro at vi er inne på en rimelig tolking.  I tillegg er selvsagt denne  tittelen et sterkt signal om at det vil være forferdelige historier som skjuler seg mellom bokens permer, noe som skal pirre oss tilstrekkelig til å lese videre. 'Aveny' er et spesielt valgt ord her, jeg vil tro det er valgt  fordi det lyder bra sammen med 'smerten', men det passer  jo egentlig dårlig i forhold til den gaten det viser til, som vi raskt oppdager når vi tar fatt på boken, det er ikke akkurat den brede, staselige veien med trær på begge sider som 'aveny' vanligvis viser til (Champs Elysees!)

Joda, det er nok mulig at det skal ligge et aldri så lite symbolsk og ironisk hint her, det kan vel være mye som må sies å være av det pretensiøse slaget i det filippinske miljøet vi føres inn i, og som er dominert av slitne dophoder som selger seg selv eller datteren for å overleve en dag til..Det er i det hele et særdeles rått og brutalt miljø vi  presenteres for, og det er troverdig skildret. En trenger ikke lese langt ut i boken før det slår en at det nevnte omslaget er ok med hensyn til motivet, men helt skivebom mht estetikk. Nå synes du gjerne jeg er til overmål interessert i en detalj, men jeg tror faktisk det er viktig med tanke på at bøker skal nå sine rette lesere; det er f.eks omtrent like sannsynlig at jeg skulle ha plukket med meg denne på impuls i en bokhandel som at jeg skulle ha kjøpt den siste legeromanen hos Narvesen

Som sagt, vi befinner  oss ganske nær kloakken på Filippinene, det mangler bare at folk går løs på hverandre, men se i kap 2 har vi det første mishandlete liket, og det blir ikke det siste. Krimfortellingen er som en motor i boken, og jeg vil ikke si mer om den enn at den er godt skrudd sammen og med en del overraskende vrier  Forfatteren er åpenbart inspirert av Raymond Chandler / 'den hardkokte skole'.   Men jeg har forfatteren mistenkt for å ha høyere ambisjoner enn bare å skrive en heftig krim fra et eksotisk miljø. Når den som skriver  er såpass god som forfatteren  her er, medfører dette også et potensielt økt utbytte for leseren!

Aasprong: mellom Alex Gobulev og meg

Roman
Tiden 1997
94 sider














I sin nye bok, Bergeners , synes det som om Tomas Espedal har rene vareopptellingen mht hvilke forfattere han kjenner/har vært på fest med osv. En av dem han kommer inn på er Monica Aasprong, noe som fikk meg til å plukke fram den tynne romanen med den snåle tittelen som hun ga ut i 97.

Jeg-fortelleren går rett på sak: Alex Gobulev har bodd (høst 92) i den hybelen i Stockholm hun nå (mars 93) disponerer , og det kommer en strøm av brev og pakker til han som hun ikke vet hva hun skal gjøre med og som derfor etterhvert har hopet seg opp.

Det synes som om jeg-personen gjerne skulle vært på et foredrag om Strindberg samme kveld, men hun venter besøk:
De inviterte kommer, sammen med noen andre, og det hele blir stadig litt mer absurd. Etterhvert sniker det seg inn en fornemmelse av at jeg-personen ikke er mentalt frisk og at hun forholder seg til de besøkende på
en heller uvanlig måte. Hun sier at et par etterhvert går, men senere tenker hun:

.'..jeg ligger her i senga. Og under senga ligger to nakne mannskropper i en rull'

En person ved navn Anneli er den eneste hun snakker med mot slutten, men helt til slutt tenker hun:
'Anneli er død. Anneli har vært død lenge.'  Men er ikke Anneli og fortelleren den samme personen?!

Og du er sprøyte gal (fortelleren altså!) og har også vært det lenge, tenker jeg da, og var glad for at boken var slutt før vi kom til side 100, for pokker vet hva som ville kunne dukke opp her etterhvert!

Espedal: Bergeners

Roman ,
Utgitt på Gyldendal 2013,
150 sider

Jeg har fått et leseeksemplar fra forlaget.



Selv om jeg er bergenser er det meg i grunnen knekkende likegyldig at Tomas Espedal skriver om Bergen. Han kunne utvilsomt skrevet om hva som helst som han har interesse og/eller innsikt i, og fått teksten til å bli like interessant som hva som helst annet! For det blir tydeligere for hver bok, Espedal store styrke ligger i hans måte å skildre noe på, fortrinnsvist (som for de fleste av oss) noe han har førstehåndskunnskap om.

Duene slår ut vingene og kaster seg opp fra brostein
folder beina inn under buken og flyr         små smell
i  byen                                         mellom husveggene
over elven over høyden høyt over trærne og gatene og
menneskene                                                   som er du

Skildringer som dette leder tankene mine til Obstfelders prosalyrikk, ja det  kan være  blant de første virkelig vellykkete tekster forfattet på norsk etter Obstfelder i denne lett passé sjangeren. Men der Obstfelder gikk inn i byen og følte seg fremmed i bylivets puls,  går Espedal heller motsatt vei (iallfall tilsynelatende); han søker stillhet og ro når han trenger det. (og dette er selvsagt en følge av de ulike samfunn de to lever i.)

Espedal er blitt en mester i å lage presise bilder og beskrivelser av det han støter på, og  han krydrer her teksten med flere morsomme anekdoter Men han må etterhvert passe seg, da fallhøyden begynner å bli ganske så høy. Når han f.eks skriver slik som dette:

Solen skinte.

Det dør mange  tusen mennesker i trafikken hvert eneste år.

Sylvia Plath tok livet av seg i kjøkkenet

Er det ikke en vakker dag i dag?

Da beveger teksten seg farlig nær det sentimentale og platte (!) i mine øyne.

Et annet sted legger han seg veldig nær Hamsuns stil, og det får meg til å innse.at jeg beundrer Espedal (som Hamsun) for skrivekunsten, men at han (som Hamsun) har mange tanker jeg slett ikke deler. Og nei, jeg påstår ikke at Espedal = Hamsun.

Bergeners er nok en mer ujevn tekst enn de to foregående bøkene (Imot kunsten se her og I mot naturen se her), en kan nesten få mistanke om at Espedal har spedd på med en del tilovers stoff for å få boken tykk nok i salgsøyemed! Det er jo strengt tatt bare en liten del av teksten som passer inn i bokens tittel, selv mener jeg titler som Å leve alene eller Imot ensomheten hadde passet bedre.. Men alt i alt en ny god bok fra Tomas Espedal!

Harstad: Darlah

Forfatter: Johan Harstad
Tittel: Darlah
Sjanger; Roman
Forlag: Cappelen/Damm
Utgitt: 2008
376 sider










Denne boken leste jeg med det samme den kom ut, etter tips. Jeg var imponert. Men da det jo faktisk er en bok som først og fremst sikter seg inn mot et ungdomspublikum, har jeg vært spent på reaksjonene fra først stesønnen min, som var ca 14 da han leste den, nå er han 18, og datteren min, som nettopp er ferdig med den, i en alder av 12.

'Actions speak louder than words' heter det, og begge leste denne boken nærmest i ett jafs, noe som tyder på at de absolutt likte den, særlig fordi ingen av dem vanligvis leser mye bøker. (Lese på skjerm gjør de derimot hele tiden og langt mer enn meg...) De bekreftet begge på direkte spørsmål at de syntes boken var spennende, så spennende at den var vanskelig å legge fra seg.

Historien er så fantastisk at den kunne være sann; amerikanske romfartsmyndigheter vil 'gjenoppdage' månen ved å arrangere en ukes tur dit for tre nøye utplukkete fra tre ulike land, og en av de tre blir Mia fra Stavanger. Det blir selvsagt en helt annen tur enn den charterlignende saken arrangørene så for seg, og her ligger også spenningen.

Dette er en usedvanlig god ungdomsroman,så god at de fleste voksne vil kunne glede seg over den også.

Hjort:Tredje person entall

Forfatter:Vigdis Hjort
Tittel:Tredje person entall
Sjanger: Roman
Utgitt: 2008
Cappelen/Damm
426 sider








Biblioteksbok


Jeg har lest lite av Vigdis Hjort tidligere, men nylig kom Vagant 2/13 inneholdende bl  a en grundig artikkel av Bernhard Ellefsen om Hjorts forfatterskap,  som gjorde det motsatte av det en av hennes egne romaner, Død sheriff, gjorde noen år tilbake; artikkelen av Ellefsen ga meg lyst til å lese mer Hjort, om ikke alt: Jeg har f.eks ikke tenkt å drive gjennopplivningsforsøk på den døde sheriffen...

Det er vel ingen som tviler på at den bohemaktige forfatteren Vigdis Hjort følger det 'bohembudet 'som het: 'Du skal skrive ditt liv', i den forstand at hun drar storeveksler på det. Hvor grensen mellom biografi og diktning går, vet hun vel bare selv, og jeg mener det er lite interessant iallfall stilt opp mot spørsmålet: Fungerer det som litteratur? Det gjør det så sannelig, noe Knausgårds Min kamp også gjør, men som jeg har påpekt flere ganger tidligere er det i mine øyne langt mer redelig å fiksjonalisere. Hjort sier det selv slik:: '(...) hva er diktning og hva er sannhet er ikke spørsmålet, for det går oppi en høyere enhet. Bildet som tegnes er ensidig,og likevel er det gyldig, sett fra den ståplass hun står på,fordi den som dikter opp kan ha større betydning enn det som er  sant,og være sannere.'

Til tross for sine 426 sider er det fristende å kalle denne romanen en skisse, da den forteller om hovedpersonens  liv fra barndom til  midtlivskrise. Og hovedpersonen heter Hulda Kråkefjær, har fire søsken som alle er overraskende anonyme gjennom historien. I det hele tatt har hun et distansert forhold til familen, men et desto heftigere forhold til mange andre, skal det vise seg. Og de aller viktigste får rimeligvis mest plass, og skissepreget forsvinner, i alle fall delvis, for selv om det er lange og grundige skildringer av f.eks forholdet til utenriksreporter Bo, er også dette utformet hovedsaklig referende, her er liten bruk av scener med replikker. Nå blir ikke dette så ensformig som en kunne tro og frykte, fordi r Hjort er en fremragende forteller, hun forteller også i referende modus med et trøkk og en intensitet som ikke så altfor mange andre norske forfattere i dag kunne konkurrert med. Til tider må jeg like fullt si at stilen blir noe ensformig strukket ut over såpass mange sider.

Absolutt en bok å bli sett på trikkken med!





re

Seljestad:Isberg

Roman, 139sider,

utgitt2012,

Aschehoug forlag

Jeg har fått et leseeksemplar fra forlaget.

Seljestad er fra Odda, og han viste med sin forrige bok, Fjorden, at han kunne bruke naturomgivelsene som et sentralt element i teksten. Og i Isberg er det egentlig enda tydeligere. Her er utgangspunktet den ekstreme rasfaren som finnes over store deler av Vestlandet, Da boken tar til, har det gått et dødsras, det har tatt et hus og bare hovedpersonen i boken, ungdomsskoleeleven Andreas, overlevde, resten av familien hans er død. Han strever med å forholde seg til dette, ikke minst til alle rundt han som velmenende vil hjelpe, men som bare gjør alt vanskeligere.

Jeg skrev i forrige avsnitt at Andreas er hovedpersonen. men det kan likegodt hevdes at isberget/raset er hovedpersonen. Det er da også i stor grad personifisert gjennom teksten, slik at det framstår som et levende vesen: 'Frose vatn er mi kraft. Eg. Isberget. Nærer meg av frose vatn.' Helt til slutt synes så Andreas og raset å bli ett.

Teksten er delt i tre, i første del får vi i glimt rede på hva som har skjedd og utfordringene som møter Andreas etterpå. Seljestad er flink til å få fram sårheten hos Andreas som han helst vil skjule og iallfall ikke snakke om. To sentrale episoder er da en jente på hotellet (noe bedre enn et hotellrom har Andreas tydeligvis ikke fått etter raset) kommer og vil 'trøste' han på rommet, og spesielt sterkt skildret er en scene på skolen der klassestyreren til Andreas tar situasjonen opp på klosset vis.

Del to og tre er begge mye kortere enn del en. Vi møter her Andreas som voksen, og i del to skal han prøve seg som arbeider på smelteverket der faren jobbet tidligere. Andreas blir møtt med  høye forventninger ettersom faren var en mønsterarbeider, men Andreas mestrer slett ikke jobben. Del tre består hovedsaklig av at Andreas slår en annen person helseløs fordi han føler seg provosert av han; her er det raset og Andreas blir ett og teksten slutter med dette.

Dette er en tekst som i mine øyne er uferdig; her er gode, spennende og ikke minst flott skrevne passasjer, men det som antakelig skulle være åpent og gi leseren mulighet til å tenke seg ulike sammenhenger, blir i stedet til postulat som forenkler altfor mye, og som gjør at teksten i mine øyne kobler sammen altfor mekanisk det Andreas opplever til det han blir til. Jeg er sikker på at Seljestad kommer sterkere tilbake!

Gulliksen: Bøyde knær

Roman, utgitt 2012,
forlag: Ascehoug,
205 sider














Liksom forfatteren, ja den kjente Geir Gulliksen, som også en en framtredende forlegger, liksom han har vært i Afrika med 'bøyde knær' eller var det afrikanerne som nok en gang underkastet seg? Skit i det, for ansiktene er 'uferdige': 'Et uferdig ansikt, tenkte jeg. Men uferdig sett fra hvem?' (...) 'For meg selv var jeg moden og avsluttet allerede mens jeg var barn. men for dem som er eldre enn meg virker jeg antakelig alltid  umoden, uferdig, begrenset.' Liksom hele boken er full av slike åpenbaringer; det tennes et lys nesten på hver side og til slutt lyser det i alle stille grender...


Nåvel, det er kanskje nok fjas med en  tekst og en forfatter som nok  vil det beste, og som har vist at han kan så det holder tidligere, se her og her.    . Jeg hadde nok ganske store forventninger til denne boken, forventninger som den aldri er i nærheten av . Det er overraskende, men føres foreløpig   i kategorien 'feilskjær' ( med bøyde knær).

Davidsen: Vann

Roman
Utgitt 2001
Oktober forlag
138 sider













Trond Davidsen brakdebuterte i 1998 med Triggerhappy, en strålende parodi på et outrert ungdomsmiljø, om en vil en overføring av Axel Jensens Line til nittitallet. Jeg hadde en fornøyelig lesestund selv over denne teksen, som ikke minst språklig er midt i blinken og morsomt. Oppfølgeren, Erkki Murole. kom to år senere, og var virkelig noe helt annet. Den subtile humoren her er ikke like lett å gripe, og teksten minnet meg om Erlend Loes mer sære prosjekter. Mange vil vel da finne det naturlig at en finne står sentralt i handlingen.

Vann fra 2001, er altså Davidsens tredje roman, og her møter vi først en ung person i en svømmehallsgarderobe. Etter noen sider måtte jeg innse at forfatteren hadde lurt meg til å tro at dette var en annen person enn det var, og slik sett blir vi kanskje litt mer på vakt ved lesingen videre enn vi vanligvis er. Denne romanen er også ganske sær, ikke minst i sin insisterende/monomane kretsing rundt vann i ulike miljøer.

Hovedpersonen, en ung jente, er også fortelleren, og vi møter henne på to stadier i oppveksten, og disse stadiene veves tett og overlappende sammen. Hun blir i stor grad neglisjert av foreldrene, dvs faren synes gjerne å ville ha kontakt, men orker ikke å være nær moren lenge om gangen. Moren på sin side har blitt så altfor glad i 'livets vann'...

En klassisk 'se meg'-scene tar utgangspunkt i mor og datter på stranden, og der regler brytes for å bli sett av de(n) andre, med livet som innsats.

Jeg ser ikke mye humor i denne teksten, men Davidsen skriver godt og gjør noe uinteressant (for meg) til høyst lesverdig litteratur.

Boken er lettlest og gir samtidig noe å gruble over, jeg kan trygt anbefale den enten du er ved vann eller ikke i ferien!!

Sundstøl: Minnesotatrilogien



Tre romaner utgitt i samleutgave,
Tiden 2012,

                                                    823 s.

Det er et både interessant og spennende utgangspunkt for disse bøkene av Vidar Sundstøl. De foregår nemlig i et miljø i USA, geografisk i Midt-Vesten, helt i nord mot bredden til de store innsjøene som i stor grad danner et naturlig skille mot Canada - og hvor det er beinkaldt om vinteren. I dette området blir det å ha norske aner framstilt som det normale. Bøkenes hovedperson, Lance Hansen, tilhører da også gruppen av norskættede. Han er politimannen som aldri har hatt med et mord å gjøre, før han finner et ille tilredt lik i skogen. Det viser seg å være en av to norske ungdommer på ferie i området, noe som medfører at en norsk etterforsker, Eirik Nyland, kommer på tjenestereise.. Det oppstår en slags fortrolighet mellom disse to politimennene, som er viktig for bokens framdrift. Det skjer nemlig ikke allverden i denne fortellingen, til tross for at det er snakk om krim, dvs jeg har Sundstøl mistenkt for kun å bruke krimhistorien for å få leserne i gang med å lese utenforliggende saker. Det er sånn sett mange småhistorier her med personene som er involvert på ulikt grunnlag i mordsaken, og selve forbrytelsen fungerer mer som en akse enn som den altoverskyggende hendelsen i boken. Det viser seg f. eks at de to norske guttene var kjærester, noe som avslører temmelig antikvariske holdninger både hos den ene og andre i persongalleriet. Hovedpersonen er også en ganske spesiell skikkelse, jeg var til tider tilbøyelig til å tro at han var en høyst upålitelig forteller såvel som politimann!

Den første boken, Drømmenes land, kom ut i 2008. Den er, som de to andre, fortalt kronologisk med tilbakeblikk, og den fører oss gjennom sine 350 sider godt inn i både historie, personer og miljø. De døde kom året etter, og inneholder i plagsomt stor grad gjentakelser om det vi fikk vite i bind 1! Dette er jo til å forstå i en førsteutgave, utkommet en stund etter det første bindet, men i en samleutgave som dette, der jeg vil tro at de fleste leser det hele i ett strekk, ville det vært et stort pluss om dette i stor grad ble redigert vekk. Det tredje bindet, Ravnene, kom i 2011 og er en velfungerende avslutning med en overraskende vri..
 .
Person- og miljøskildring er som sagt åpenbart viktig for forfatteren, og ligger da også på et betydelig høyere plan enn  i  gjennomsnittskrimmen. Dette er en god bok å ha med på årets sommertur, spesielt om en skal over 'dammen...'

Fra ukens lesning: Sundstøl

'Matt's Bar minnet om en klassisk amerikansk diner, med lang disk og båser langs veggene, som var i mørkt tre. Det røde kunststoffet på barkrakkene hadde sprukket opp og dannet fine åremønstre. Stemmesurret fra gjestene omsluttet han helt. De fleste så ut til å være lokale folk som hadde stukket innom for å få seg en matbit. Luften var fuktig og stinn av snø som smeltet på klær og støvler.

Det var imidlertid mer enn den uhøytidelige nabolagsatmosfæren som gjorde Matt's Bar så attraktiv. Lances tarmer rumlet høyt av forventning da servitøren plasserte en Juicy Lucy foran ham på disken. Å se til lignet den en hvilken som helst anstendig hamburger, men som navnet antydet, fantes det ingenting anstendig ved den. Juicy Lucy var syndens burger, og som synden kunne den være farlig. Lance, som var en erfaren mann hva burgere angikk, lot den ligge og kjølne noen minutter. Da han endelig tillot seg å sette tennene i den, sprutet smeltet ost ut av kjøttet med en eksplosiv kraft, som gul lava fra en vulkan. Det brant på hendene og
 i ansiktet, men ikke så ille, siden han hadde latt den avkjøle seg litt først, mang en nybegynner hadde strøket på dør med brannskader i ansiktet etter sitt første møte med den berømte burgeren. Årsaken var at kjøttet i Juicy Lucy var fylt med smeltet ost. Dette fikk man til ved først å forme kjøttdeig til to tynne burgerskiver, deretter plassere en solid porsjon American cheese på den ene av disse, legge den andre over osten og sørge for å tette igjen hele veien rundt kanten. Så var det bare å steke til man hadde en burger med en kjerne av smeltet, glovarm ost. Det var opphavsretten til denne spesialiteten som var stedets egentlige 'claim to fame'. Selv om det etterhvert var mulig å få en Juicy Lucy på et uttall steder i Minneapolis, var det her den første ble stekt. På Matt's Bar skrapte man kjøkkenveggene for fett to ganger i året, en operasjon som antakelig lå bak myten om at det var det samme fettet som ble brukt om igjen hele tiden, og at Juicy Lucy derfor smakte ekstra godt akkurat her, fordi den fortsatt ble stekt i fettet fra den aller første burgeren.
(Fra Vidar Sundstøls Minnesotatrilogien, 2012)

Hjort: Tredve dager i Sandefjord

Roman 2011,
Cappelen/Damm,
264 sider














Vigdis Hjort har gjort det igjen, unnskyld blødmen, men jeg kunne ikke dy meg, ettersom hun i mine øyne stiller seg lagelig til for hogg i det meste hun gir ut, i alle fall i det meste jeg har lest av det hun har gitt ut, og som tross alt og i nyansenes navn er et mindretall av tekster i forhold til den forholdsvis omfattende produksjonen hun har bak seg.

I Tredve dager i Sandefjord møter vi henne, aka Tordis, i det hun har fått fengselstraff for å ha kjørt med en promille så høy som 2,2. Hun skal sone ved det åpne kvinnefengselet i Sandefjord, jf tittelen. Og her er vi ved det første mulige slaget; bokens tittel og smussomslag, gir indikasjoner på at den eneste grunnen til at Tordis kunne finne på å reise til Sandefjord, er saker som ligger utenfor hennes egen råderett + muligens for å se hvor Dag Solstad vokste opp.

I fengselet føler hun seg helt klart ikke som en vanlig fange, hun har angst for å bli gjenkjent (men blir det selvsagt ikke), hun er en person som medfanger såvel som ansatte må få litt ærefrykt i forhold til - i følge henne selv. Hun vil gjerne bestemme hva slags inntrykk hun gir andre, samtidig vil hun være som de andre, hun begynner å¨røyke fordi så mange av medfangene gjør det! Tordis føler seg utenfor ved å¨forstå at det er hun som må¨ned på de andre fangenes nivå...

Det er interessant å¨følge Tordis gjennom tiden i fengselet, det er for de fleste av oss lesere, vil jeg tro, omtrent like eksotisk som det på Holbergs tid var å lese om Niels Klims forunderlige reise til det indre av jorden - vi kommer aldri nærmere stedet enn gjennom disse tekstene. Samtidig blir Tordis totalt oppslukt av seg selv og sin egen situasjon; hun åpner knapt en bok hun har med, hun er knapt i kontakt med verden utenfor. Og det er høyst troverdig framstilt - dette sosiale vakumet som etterhvert synes å¨gjøre tredve dager, og netter ville nå jeg hatt med (de må jo være de lengste, om en ikke er velsignet med et usedvanlig godt sovehjerte), til en hel liten evighet.

Tordis føler seg liten og famler seg fram i begynnelsen, mens hun åpenbart opparbeider seg en posisjon i de innsattes rekker på¨veien mot endt soning. Interessant nok synes dette å¨vise seg i tekstens stilistikk: det er i alle fall påfallende mange perioder uten subjekt i første del av boken, som feks i dette utfraget fra s 35-36:
'Men det er fortsatt den første dagen. Fremmed i sofaen etter at Ingalill har gått. Ser på de rare bildene som henger på veggen¨og antakelig skal være kunst. De små brikkene på bordene som for at det skal være koselig. Blomster i vinduskarmen og gardiner med kapper, så på det, men registrerte det ikke da, som i søvne eller tåke, som bedøvet overfølsom, svaksynt og mysende, stum, kanskje døv.'

Fra ukens lesning: Linde

-Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, sier William og drar fingertuppene raskt over håndleddet hennes.
Agnes har akkurat puttet en ny bit i munnen, en maki med avokado og majones, og mens hun kjenner hvordan tennene synker gjennom det tynne sjøgresset, tenker hun hvor praktisk det er at huset har visning nettopp denne helgen, hvor passende det er at hun har fire dager fri nå, så vidt hun vet har heller ikke William lagt noen planer for helgen.
   Da slipper han taket i hånda hennes og trekker pusten.
   -Jeg har møtt en annen, sier William. -Det er slutt. Beklager.
Det rykker litt til under det ene øyet hans mens han ser på henne. Agnes har aldri likt det, at noen ser på mens hun spiser, nå kjennes det som risen i munnen sveller, som om laksebiten der inne har blitt levende, og Agnes tygger og tenker: Er det nå man skal skrike? Er det nå man skal kaste ting ut av vinduet? (.....)

Stolen hennes lager ingen lyd da hun skyver den ut fra bordet, ikke skrittene hennes heller da hun går ut av kjøkkenet, går gjennom gangen i denne leiligheten som med ett er forvandlet fra velkjent til fremmed. Hånda som åpner døra inn til badet, er stø og rolig, men det er bare så vidt hun rekker fram til toalettet før det kommer. Oppkastet støtes voldsomt og krampaktig ut av henne, og det er først her, bøyd over doskåla, at det slår Agnes at det ikke vil bli noe av den visningen, at hun har en helg foran seg som plutselig må fylles med noe annet enn ham, William, og etter dette: nye dager, nye helger, en hel framtid skal hun bli nødt til å fylle med noe annet. Det banker lett på dodøra.
-Er alt i orden, sier William der ute fra.
Og Agnes synker helt ned på knærne, gulvflisene er varme, og hodet er så tungt, hun støtter panna mot doringen, og håret faller framover, det har visst kommet oppkast i det også.
-Agnes? sier William der ute fra. -Var det noe med den laksen?
Han tar i dørhåndtaket, men det nytter ikke. Døra er låst, og hun slipper  han ikke inn.

(Fra Heidi Linde: Agnes i senga, 2012)

Linde: Agnes i senga

Roman 2012,
324 sider















Jeg likte godt Heidi Lindes forrige roman;; Nu jävlar, (se her) så jeg regnet med at hennes nye, utgitt i fjor, også ville være verdt å lese. Det er den da også, men jeg synes den forrige var bedre. Det kan kanskje ha sammenheng med at jeg ikke blir like betatt andre gangen av de litt snodige karakterene vi møter i teksten; men både morsomt og grusomt er det imidlertid fortsatt, rett som det er.

Ikke overraskende heter hovedpersonen Agnes, men fortellerperspektivet ligger utenfor henne, vi ser det hele litt på avstand. Og det kan være like greit, for i forholdet til William, som er sentralt i boken, er det ikke spesielt mye varme. Som i den forrige romanen er det temmelig tilfeldig at disse to hovedpersonene blir et par, og jeg aner en kritisk holdning til at kvinner, også i vår tid, kan være for passive i paretableringsfasen.

Anagrammet i bokens tittel får meg til å tenke at fortellingen nærmest snor seg rundt seg selv; .kronologien er i hvert fall brutt opp og det er stadige hopp fram og tilbake i handlingen, helt tilbake til Agnes' oppvekst., men hovedvekten av fortellingen ligger altså på møtet, og etterhvert forholdet mellom Agnes og William. Han tjener åpenbart mye penger, men er samtidig ofte sur og grinete, ja han virker ofte temmelig barnslig. En kontrast til William er Samuel, som det ser ut som om  Agnes vil gå inn i et forhold til mot slutten av boken, og da kan vi forlate henne i denne omgang.

Jeg har betegnet personene i boken som 'snodige., sett fra Blindern er de vel knappest det, de er kanskje nærmest gjennomsnittlige karakterer i det senkapitalistiske samfunnet, der posørene synes å ha et kort eller tio i ermet. Samtidig blir de grundig avslørt som skall med lite innhold i enkelte situasjoner, som da William forteller Agnes at han har funnet en ny og ønsker at hun flytter ut. ( Se 'Fra ukens lesning, Linde'). Og hva med Agnes selv?  Nei, jeg tror du bør finne ut av henne selv, hun synes å være en av de (mange) kvinneskikkelsene (og nå referer jeg selvsagt utelukkende til litterære skikkelser!) jeg ikke blir klok på, men desto mer fascinerende er hun selvsagt!

Blom: Kitten

Kirsti Blom.
Kitten
Oktober 2003,
Roman 213 sider













Dette er historien til en eventyrlysten, ung nordmann ca 1900. Som så mange unge menn på den tiden dro han tidlig til sjøs, ja allerede som syttenåring har han seilt to ganger jorden rundt. Vi følger han imidlertid på det som viser seg å bli hans siste ferd, dypt inn i Kongo etter at han har latt seg binde i tre år til å være offiser i den belgiske stats styrker, som vi vet styrte dette enorme landet med jernhånd. Det mangler da heller ikke på blodige scener eller ytre dramatikk i den fint komponerte historien.

Det er like fullt først og fremst i skildringen av Kittens indre liv jeg blir imponert; forfatteren gjør det svært troverdig og synes å ha svært god forståelse for de utfordringer som en ung mann må ha hatt på den tiden, ikke minst på det seksuelle planet.

Siden det er formet som en jeg-fortelling får vi også inntrykk av Kittens direkte tanker og følelser, og han framstår etterhvert som et offer for stedet og situasjonen; omtrent halvparten av de unge europeiske menn som kom til Kongo på denne tiden i samme ærend som Kitten, døde, og det synes nesten uunngåelig at ikke skjebnen også skal innhente han. Vi får høre om en del symptomer ettersom vi nærmer oss slutten, og en mer medisinsk kyndig person kan antakelig stille en diagnose på grunnlag av disse.  Jeg må nøye meg med å spekulere og gjette (malaria?),

Om en vil kan en lese en god del inn i teksten, noe jeg mener er en av dens sterke sider, den aktiviserer så å si leseren, samtidig som jeg får en sterk følelse av å ha opplevd noe som kunne ha vært et reelt liv og ditto død i en alder av 23 år.

Tvedt: Rottejegeren

Roman,
349 sider.
Cappelen/Damm 2009
















Hva er det som går av meg? Jeg trodde jeg nærmest var vaksinert mot kriminalfortellinger, men brått har jeg lest to i løpet avnoen få uker. Vel, jeg har flere gode forklaringer, men ser ingen grunn til å dele dem med deg, det bør jo kunne være noe som tilhører privatlivet her i bloggosfæren også.....

Det er forresten snarere snakk om en thriller enn en krim; slutten er iallfall svært thrilleraktig og som skapt for film. Etter det jeg har lest meg til, er dette den fjerde boken om advokat Mikael Brenne og alt han har å gjøre. Og her får han mye å gjøre på svært tilfeldig vis; han må ta av fra hovedveien pga motortrøbbel
og havner dermed direkte oppi et familiedrama! Det er vel unødvendig å si at timimgen også er 100%... Slike tilfeldige usannsynligheter er sant å si ganske irriterende

Etter det jeg forstår er de tre første bøkene om advokat Brenne mye mer konsentrert om det han må forventes å beherske; rettsakene og alt rundt dette. Forfatteren kan gjerne få ros for å ikke å spille safe, men det blir ikke den store thrilleren ut av dette heller. Og forbindelser tilbake til tyskerne i 2, verdenskrig er sant å si gått ut på dato!

Som hos Staalesen er det mye miljøskildring, med fiske i sentrum, Jeg ser ikke så mye poeng i dette, iallfall ikke i denne fortellingen., snarere er det kanskje et forsøk på å skrive seg 'varm' og heve seriens litterære kvaliteter et hakk, uansett er det mindre spesifikt bergensk enn hos Staalesen. Noen vil gjerne synes dette er dumt, jeg gir Tvedt plusspoeng her.

Skomsvold: Monstermenneske

Roman 2012
Oktober forlag
580 sider














'Har dere den siste til hun med den islandske navnet?'  Ja, Kjersti Annesdatter Skomsvold  skriver selv i sin nye bok at hun blir referert til på denne måten, og det betyr at hun iallfall blir husket. Forresten er det allerede nå, etter den vanskelige andreboken, all grunn til  å tro at tekstene hennes vil bli husket en stund uansett. Hennes første, se her, har nærmest blitt en kultbok som 'alle' synes å ville lese.

Om en går direkte fra hennes første til denne andre, kan en lett få sjokk, for sjelden utgir en forfatter to bøker etter hverandre som er så ulike som dette! Mens den første var en superkonsentrert fortelling om en eldre kvinne, er dette en temmelig utflytende sak om en ung kvinne. Nåvel, å si at de er totalt ulike blir feil; det finnes opplagt likheter også, som at begge hovedpersonene strever ganske ettertrykkelig med å finne ut av livet. Dessuten er det i begge tekstene rikelig av en uforlignelig humor.

Monstermenneske handler om en person som synes til forveksling lik forfatteren selv, den må derfor sies å være i slektskap med Knausgårds epos, og det blir ganske vittig da 'Skomsvold' observerer en lang, hengslete fyr på litteraturfestivalen på Lillehammer: Det der var forfatteren Knausgård, sier noen. Aldri hørt om han, sier vår kvinne.

Tekstens utforming kan minne om dagbokens, om en tenker at datoer er strøket ut; den er absolutt så springende og personlig som en slik tekst vanligvis er. Å tro at teksten er like usensurert som en reell dagbok er selvsagt naivt, men jeg grep faktisk meg selv i å tenke i de baner, noe som selvsagt er et kompliment til forfatteren.

Hovedpersonen har ME, tretthetssyndrom, og mye dreier seg naturlig nok om hvordan hun prøver å takle dette, f.eks gjennom skriving. Sentralt i fortellingen er også et år på Nansenskolen, ikke minst er det personer hun treffer der som blir viktige videre også. Og jeg følte nesten jeg var tilbake på skolen, 35 år etter at jeg gikk der selv!

Kjersti Annesdatter Skomsvold er en svært lovende forfatter, men jeg synes nok at denne nye boken er en liten nedtur fra den første. likefullt ser jeg fram til den tredje!