Farsethås: Herfra til virkeligheten

Forfatter: Ane Farsethås
Tittel: Herfar til virkeligheten
Sjanger: Litteraturkritikk
Forlag: Cappelendamm
Utgitt: 2012
353 sider








Ane Farsethås har etablert seg som en kritiker med et godt navn; slik jeg opplever det blir hun ofte refert til - på positivt vis. Dette skyldes godt utført kritikervirksomhet i Dagens Næringsliv i mange år, før hun i fjor begynte å skrive for Morgenbladet.

Tidligere i år ga hun ut boken Herfra til virkeligheten, med undertittelen Lesninger i 00-tallets litteratur. I forordet gir hun uttrykk for at det er et ønske om å kunne gå dypere i materien enn dagskritikken tillater som har vært en hovedrivkraft bak dette prosjektet. Vi finner da også til dels ganske omfattende artikler om de forfatterne og bøkene hun har valgt å trekke inn, den korteste er for eksempel på 25 sider. Den tar for seg Abu Rasuls trilogi  Skandinavisk misantropi og trekker også inn Gunnhild Øyehaugs og Jon Øystein Flinks 'stemmer'. Andre forfattere hun vier mye oppmerksomhet er Trude Marstein, Carl Frode Tiller, Jon Fosse, Hanne Ørstavik, Thure Erik Lund og Karl Ove Knausgård. Flere forfattere blir selvsagt ogs¨nevnt, den viktigste i så måte er nok Dag Solstad, som stadig dukker opp som en slags målestokk.

Det sier seg selv at en vanskelig kan bedømme bedømmingene om en ikke kjenner forelegget selv, og jeg har selvsagt ikke lest noen av disse forfatterne hverken så grundig eller omfattende som Farsethås, men jeg kjenner faktisk talt til alle i den forstand at jeg har lest minimum en bok av alle, og noen vil jeg driste meg til å si at jeg kjenner godt, ved å ha lest mye/det meste, det gjelder først og fremst Hanne Ørstavik og Karl Ove Knausgård.

Til min tilfredshet ser jeg at jeg i hovedtrekk er på linje med det Farsethås skriver om disse to, ganske sentrale, yngre forfattere fra dagens Norge. Ørstaviks Uke 43 blir sett som et vendepunkt i dette forfatterskapet så langt. Hun er ikke begeistret for 48 rue Defacqz, som jeg selv nærmest fant uleselig, i hvert fall klarte jeg ikke å lese den ferdig, og i konklusjonen om Ørstaviks forfatterskap så langt skriver hun:
        '(...) romanene (blir) stadig mer komplekse, mens åpenheten for andre øker. Men samtidig: Jo mer kompleks og etisk bevisst innsikten i kommunikasjonens irrganger blir, jo mer står romanene i Ørstaviks tilfelle i fare for å tape i intensitet og kraft.'

Dette tvisynet synes å gjelde Knausgårds forfatterskap også; Farsethås får i alle fall godt fram både esterke og mindre sterke sider ved Knausgårds tekster. Hun påviser hvordan En tid for alt synes spesielt inspirert av Thomas Mann, mens Min kamp er preget av Marcel Proust.Hun gjennomfører også, blant mye annet - Knausgårdpassasjen er bokens lengste med 92 sider - en spennende sammenlikning med realityseriene på tv, og jeg slutter her med følgende sitat:
                                            'I stedet for en enkel påstand om å være 'bare meg selv, fullt ut' inngår de                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                            mange utsagnene om det autentiske, ekte og sanne i Min kamp i en utforskning av hva begreper som sannhet,  autensistet og ekthet betyr. Der reality er en påstand om virkelighet, utgjør Min  kamp en utforskning av hva det innebærer å  forsøke å si noe autentisk om seg selv i en verden der alt helst skal være '110% naturlig'.

Knausgård: Min kamp 6

Litt av en finale, litt av et punktum! Det siste bindet av Knausgårds monumentale verk levner ingen tvil om at mannen kan mer enn å skrive om egne opplevelser; den lange passasjen om Hitler må vel være noe av det grundigste som er gjort om denne tyrannen over aller tyranner på norsk. Samtidig er det vanskelig å la være å se på et bind 6 på over 1100 sider som uttrykk for en slags stormannsgalskap, eller allfall liten evne og vilje til å begrense seg.

Thomas Marthinsen har en glimrende anmeldelse som med fordel kan leses om du ikke allerede har gjort det. Et sntralt poeng hos han er at boken er en bastard, det er en tekst som unndrar seg vurdering fordi den er håpløs å kategorisere (TM er ikke imot sjangerbrudd og eksperimentering) Er dette mulig å lese MK6 som en roman? TM så gjerne at midtpartiet var kraftig redusert. Ja, enten det eller gi det ut som et ekstrabind, så ville iallfall helt sikkert flere kommet seg gjennom hovedteksten, som tross alt fortsatt handler om Knausgård selv, og nå - interessant nok - om tiden helt opp til utgivelsen av dette siste bindet, noe som naturlig nok medfører et blikk inn i Knausgårds egne reaksjoner på alt oppstyret rundt verket.

Vi får også tanker rundt autensitetsbegrepet som gjør det noe lettere å forstå hvorfor Knausgård ikke har anonymisert mer. Samtidig er jeg ikke overbevist om at Knausgård har rett, og leste med interesse i et intervju med Nikolai Frobenius nylig at han trodde MK hadde blitt bedre som roman om det hadde vært  en gjennomført annonymisering. Så spørs det om Knausgård egentlig ønsket å skrive en god roman, eller om han hadde et annet ærnd.

Rent stilistisk svinger det iallfall fra de store høyder, som det har gjort i hele verket, fra utsøkte passasjer som kan nytes som litterære indrefileter, til steder en føler en tygger på en seig svor, og da ender det som kjent gjerne med at en spytter ut og ser seg om etter noe bedre , ja - en hopper rett og slett over det drygeste. Innholdet står forøvrigi stil, der vi beveger oss fram  og tilbake mellom Bolibompa og Hölderlin. Alt dette som en naturlig konsekvens av perspektivet i boken; en langt over gjennomsnittet intelligent voksen som i stor grad er styrt av sine små barns behov.

Denne boken og dette verket er imponerende av mange grunner, i dette siste bindet kanskje aller mest pga en stadig higen etter å nå noe gjennom kunnskap og refleksjon. Det som kjennetegner  verket er i første instans en svært detaljert fraamstilling, som jeg nå føler er like mye en styrke som en svakhet; vi blir som lesere nesten leiet inn på scenen, men denne leseren fikk etterhvert behov for å gå ned fra scenen; det blir rett og slett utmattende.

Kjære leser, du bør absolutt lese MK eller iallefall deler av det om du ikke allerede har gjort det, og begynn uansett med bind 1 - det er best!

Fra ukens lesning

'Skjønnheten er et problem fordi den inngir en form for håp. Skjønnheten, det vil si det litterære, filteret verden blir sett gjennom, gir håp til det håpløse, verdi til det verdiløse, mening til det meningsløse. Det er uvegerlig slik. Ensomhet beskrevet vakkert hever sjelen til store høyder. Og da er det ikke lenger sant, for ensomheten er ikke vakker. Det er ikke sant, men det er godt. Det er en trøst, det er en lise, og kanskje er det der noe av litteraturens berettigelse ligger?'
Karl Ove Knausgård: Min kamp 6, Oktober 2011

Knausgård: Min kamp 5

Så er jeg i mål på femte etappe, etter  å ha kjempet (!) meg gjennom 600 sider! Spøk til side, noen kamp for leseren er det såvisst ikke; tekstmassen holder fortsatt mål, ikke minst rent underholdningsmessig, og i infame leseøyeblikk tenker jeg at dette fungerer bra som et historisk Se og hør fra akademikerkretser, passende nok fritt for pikante foto, men desto mer krydret med utleverende beskrivelser. Og det må være grunn til å tro at når dette såkalte 'bergensbindet' ble revet ut av hyllene hos bokhandlerne i nettopp Bergen, straks det var i salg, så spiller faktisk kikkermentaliteten en viss rolle... Nå skal det sies at utleveringene i all hovedsak, men også med klare unntak, er sympatiske. Ja, det utvilsomt  mest utleverende dreier seg om hovedpersonen - det er mao en sterk grad av selvutlevering, noe som jeg finner ganske så forsonende.

For en ukes tid siden, etter  å ha lest begynnelsen på dette bindet, bedrev jeg aldri så lite hobbypsykologisering og ga uttrykk for at Knausgårds kamp dreier seg om å bli sett, med bakgrunn i neglisjering fra foreldrene i barndommen. Og jeg synes faktisk det er mye i dette bindet som kan tyde på  at  jeg muligens ikke er helt på villspor. En av de episodene jeg tenker på er da han går ut med Tonje, som han nylig er blitt kjæreste med , og Yngve, broren. Han føler at han står på sidelinjen, blir fylt av desperasjon og kutter seg opp i ansiktet. Etterpå har han tilsynelatende ingen tanker om hvorfor han gjorde det, mens det for meg virker som et uttrykk for dyp sjalusi, han føler seg oversett av de to som kanskje betyr mest for han. I tillegg er det sikkert en frykt for at de to skal bli forelsket, da broren 'stakk av med' en annen jente Karl Ove var forelsket i.
Enda klarere blir det da han treffer faren den sommeren han har begynt å få tak på skrivingen. Faren er da sterkt redusert pga årevis hard drikking,
     'Og da, da alt var over, da først vendte han seg mot meg. Først da kunne han si at jeg var fin. men jeg var åtteogtyve år, ikke åtte, jeg hadde ikke lenger bruk for det, og jeg hadde ikke lenger bruk for ham.'

Dette bindet er delt i to deler, likt bind 1, og første del handler om det året han var elev ved Skrivekunstakademiet. Andre del gjør et byks på tre år, og tar for seg resten av tiden i Bergen pluss opphold på Island og i England samt diverse strøjobber rundt forbi, helt fram til han har debutert, ja faktisk ti han har ideen til det som blir roman nr to.. Studentmiljøet er naturlig nok sentralt, og  Café Opera er oasen i de tørste studenters verden.

Det er når han drikker at Karl Ove kommer i trøbbel, ja etterhvert innser han at han er en annen person i fylla. Det virker samtidig som beruselens transformasjon oppfyller viktige behov hos han; mens broren gjentatte ganger vil ha han til å slutte å drikke, synes han aldri å vurdere dette seriøst selv, og han tenker heller ikke på å gå til psykolog. Knausgårds store bragd er måten han forteller om dette på; hans grep om stoffet er suverent - i sterk kontrast til den tiden han forteller om  her. Gapet mellom fortellingens nåtidsplan og fortellerens ståsted, kommer godt fram i beskrivelsene av Bergen.  Helt i begynnelsen, på s,7 er byen beskrevet, i ettertid, som liten. Ikke mange sider senere (s. 28), er det den ferske studentens opplevelser som blir skildret, og Bergen er en stor by som han tilfreds føler vil sluke han.
Og teksten har nesten slukt meg, motstanden er nok en gang brutt ned.

Knausgård og Lennon

 Det er i dag 30 år siden John Lennon på tragisk vis ble drept. Lennon, som vokste opp i enkle kår i Liverpool, ble verdenskjent gjennom The Beatles og fikk etterhvert  nærmest ikonstatus for fredsbevegelsen, bl.a. gjennom sanger som 'Imagine' og 'Happy Xmas (War is Over)' (Tidenes flotteste julesang?) Han var en kontroversiell skikkelse, men høyt respektert samtidig.

I Knausgårds 'bergensroman' (Min kamp, bind 5), pynter Karl Ove hybelen med en plakat med Lennonmotiv. Så får han besøk av broren Yngve og en av hans kamerater , Asbjørn, en fyr som tydeligvis ser det som sin oppgave å fortelle andre hva de skal like innen musikk, mao en utsendt fra 'musikkpolitiet':'

    -Den Lennon-plakaten, den må du ta ned. Det går ikke.
    -Å? sa jeg.
    -Det er sånt man holder på med på gymnaset. John Lennon. Å fytti helvete.

Det er selvsagt grunn til å nyte den solide argumentasjonen, helt typisk for den gjennomførte autoritære holdningen. KOK er nok ikke helt overbevist, men han vil jo gjerne bli likt (det anerkjennende blikket), så ved første anledning tar han ikke bare ned plakaten, men river den i fillebiter... Det ville være interessant å høre hva denne Asbjørn ville hatt å si om dette i dag.

Knausgård: Min kamp (for å bli sett?)

Jeg leser omsider femte bind, jeg har trengt pauser i den voldsomme ordflommen, men kanskje enda viktigere for pausene er min ambivalens til verket; jovisst er det fascinerende, men hvorfor ikke bearbeide såpass at det direkte selvbiografiske blir iallfall litt tildekket? Pluselig slår det meg i all sin enkelhet, KOK vil endelig bli sett!! Han har vokst opp med foreldre som hadde nok med seg selv, faren er demonisert i teksten, men først og fremst er han en person som fornekter livet og derfor neglisjerer sønnen. Moren er glorifisert, men egentlig er hun temmelig selvopptatt og 'flykter' uten tanke på Karl Ove eller Yngve, broren. I dette femte bindet vet hun ikke hvor gammel Karl Ove er og trøster han gjentatte ganger med den tommeste av alle fraser: 'Det vil sikkert gå bra..'
Kanskje dette er for enkelt, men er det ikke noe her? Jeg leser videre.

Unge menn søker forfatterskap (Espedal og Knausgård)

Jeg har den siste uken lest Tomas Espedals 'Imot kunsten' og Karl Ove Knausgårds 'Min kamp 4'. Det har vært en sann svir, og jeg kan anbefale å lese dem i sammenheng, fordi de på en måte framhever hverandre ved å være både ganske like og samtidig svært forskjellige - mest det siste, riktignok.

Likheten dreier seg om at begge tekstene bringer oss nær en ung mann som forteller om sin ambisjon i livet: å være forfatter. Tekstene er også like gjennom sin (tilsynelatende) utilslørte, usminkete utlevering av fortelleren og hovedpersonen, og - et viktig poeng -- det selvbiografiske aspektet. Ikke bare heter hovedpersonene det samme som fortelleren, men de bygger underforståttt på egenopplevde situasjoner hele veien. Det vanlige skilllet mellom forfatter og forteller kan dermed synes opphevd, men så lenge tekstene utgis som romaner, er det vel likevel riktig å opprettholde et skille; foratteren Espedal er ikke det samme som fortelleren 'Espedal', sistnevnte kan f.eks fritt dramatisere og bearbeide stoffet sitt på en måte forfatteren ikke kunne gjort om noe f.eks skulle vært fortalt i en forklaring for retten.

Måten fortellerne forholder seg til stoffet sitt bringer oss inn på den klare forskjellen mellom tekstene.
I Espedals bok, en flis av en roman, får vi nærmest servert et  par slektshistorier i tillegg til mye stoff om hovedpersonenen selvsagt. Det er preget av avstand og refleksjon, men samtidig er framstillingen empatisk,  i et enkelt, men også delvis poetisk språk. Knausgård, på den andre siden, er opptatt av å formidle følelsen av det som skjer i øyeblikket, vi kommer tett på gjennom en masse scener og detaljer som forsåvidt er uinteressante, men som nettopp gir følelsen av å være til stede.

Hvem lykkes så best? Jeg synes deet blir en håpløs diskusjon, nettopp fordi prosjektene er så forskjellige. Det må være nok å konstatere at de begge allerede har gitt verdifulle bidrag til vår litterære arv (intet mindre), fordi jeg er overbevist om at dette er tekster som kommer til å bli stående som viktige uttrykk for sin tid - hvordan var det å være ung (mann) på overgangen til et nytt tusenår i kongeriket Norge?

Knausgårds barndom(skamp)

På side 93 i 'Min kamp 3', møter vi 'En annen gutt i klassen (...), han het Vemund, var litt tykkfallen og forsiktig, kanskje til og med tungnem, løp senest av alle, var svakest, kastet med jentekast , var dårlig i fotball, kunne ikke lese, men likte å tegne og det meste annet man kunne gjøre sittende innendørs. (...) Faren hans var tynn og blek og gikk med krykker,'

Dette minnet meg om en annen persontegning, bare med motsatt fortegn: 'Dei auste vatn på han og gav han namnet Egil. Og da han vaks opp, kunne ein straks sjå på han at han kom til å bli stygg og lik far sin (...) Da han var tre år, var han så stor og sterk som andre gutar på seks eller sju år. Han var tidleg pratsam og flink til å finne ord. Han var heller vanskeleg å ha med å gjera når han var i leik med andre ungar.' Dette er fra innledningen til Egilssoga, et av høydpunktene i den norrøne prosadiktningen.

Egil

Vemund 

(Er det  ikke fantastisk hvor godt bilder kan illustrere hvor lett det er å forskjønne virkeligheten?)

Det er ikke noe særsyn at den enestående sagastilen fra norrøn tid inspirerer, men sjelden ser en det vel klarere enn her?! Samtidig er jeg slett ikke sikker på at Knausgård har latt seg  inspirere bevisst, ut fra det han forteller i det interessante intervjuet/samtalen med Tore Renberg som står på trykk i siste nummer av Samtiden (1/10), om sin egen arbeidsmetode, nemlig at det gjelder  '...å unnslippe seg selv og sine egne tanker når man skriver. Da kommer man inn i et sted i seg selv hvor det finnes utrolig mye -ikke aktivt, men passivt - og den måten å skrive på river med seg en annen form for hukommelse. (...) det er en gjenskaping, med vekt på skaping.' Ut fra dette er det vel mer sannsynlig at han ikke kan være seg  bevisst den inspirasjonen jeg mener å se...

Dette utsagnet fra K, er etter mine begrep også veldig klargjørende mht til mye av diskusjonen rundt bøkene hans. Det kan også gi noe av forklaringen på hvordan han klarer å binde sammen teksten på en måte som skaper et sug og et driv hele veien, fordi han også forteller i det samme intervjuet at når han omsider gir seg i kast med den endelige skrivingen kan han skrive hundrevis av sider på svært kort tid og produsere tekst han knapt trenger å endre på fordi han har gått svanger og arbeidet med stoffet så lenge.

Og det er kanskje derfor dette tredje bindet er så mye bedre enn bind to, hvor han til dels, ja faktisk i overveiende grad, ikke hadde særlig distanse til stoffet. Nå er det om barndommen, og det går lang tid mellom hver gang en får lese så levende beskrevet oppvekst. Vi kommer tett på gutten Karl Ove, som førøvrig ligner mye mer på Vemund enn Egil, og vi følger hans gode og vonde opplevelser i en hverdag preget av farens humørsyke og uberegnelige psykiske terror.

En del episoder er kostelige, f.eks når han blir tatt i skole av broren fordi han hoverer over andre barn som ikke kan det han kan selv om de er eldre, eller når han stikker pikken i en flaske og blir bitt av en bille, eller når han finner på at måten å få kline med sin nye kjæreste på er å foreslå at de slår gaterekorden på ti minutter eller...ja, det er faktisk mye som kaller på smilet og latteren her, midt i det dystre. Og for de som ikke vil lese alt, men bare noe, mener jeg at dette tredje bindet er et godt valg.

Min kamps litterære landskap

Vi som blogger om litteratur har, naturlig nok, ulikt syn på 'Min kamp' mht verkets litterære verdi f.eks, men jeg vil tro vi vil være ganske så enige mht dets betydning; det er utvilsomt viktig bare ved  sin gjennombruddskraft i media, dets suksess målt i salgstall, og - ikke minst - det engasjementet det har skapt.
Jeg mener at vi litterære bloggere (LB) repesenterer en interessant leserguppe som kan bidra til resepsjonen rundt et verk, ikke bare ved mer eller mindre begrunnete omtaler, men ved å ta initiativ til og faktisk formulere problemstillinger og utføre grunnforskning som andre, f.eks den profesjonelle litteraturviter, kan ha nytte av/følge opp.(Og om noen synes jeg tar hardt i nå kan det hende de har rett - eller kanskje ikke...)

Vår alles Mannsforsker Jørgen Lorentzen, er  ikke snauere enn at han etter tre bind har utropt MK til et verk i verdensklasse, en romandokumentar som varsler den tradisjonelle romanens død. Jeg skal vokte meg vel for å gå i klinsj med JL,  jeg er mest opptatt av det minst kontroversielle, nemlig det dokumentarpreget han trekker fram ( Mener han forresten 'dokumentarroman', som er en veletablert term, eller mener han faktisk at MK representerer noe genuint nytt og derfor må  referes tii med en ny(?)  betegnelse, 'romandokumentar?)

MK  er iallfall en slags fortelling som foregår i en verden som vi kjenner igjen, og her kan det i mine øyne ligge mye interessant på linjene, f.eks hvilket syn på (velferds)samfunnet har fortellingens protagonist?

Men det jeg i denne omgang vil trekke fram ,og som jeg lurer på om det er andre av dere kjære     medbloggere som vil være med på, er å kartlegge det litterære landskapet i teksten. Jeg har rett og slett begynt å notere hvilke forfattere som er nevnt hvor, en overkommelig oppgave, skulle en tro. Det gikk da også greit mht første bind, men i andre skjønte jeg snart at det var en formidabel oppgave; på side 265 hadde jeg notert 65 navn, og da fikk jeg lyst til å lokke fram dugnadsånden! Så har du lyst har du lov! Virkelig interessant vil jo dette kunne bli når vi evt begynner å diskutere  f.eks vekting av referansene, og hvilken holdning som ofte ligger implisitt. I første bind er det jo lett å se at Olav H. Hauge og Kjartan Fløgstad står fram som viktige, gjennom de fantastiske historiene da Knausgård og co. intervjuet dem  (Høydepunkt i hele verket for meg så langt, etter to bind).

Men andre er antakelig vel så viktige for K, selv om de kanskje bare så vidt er nevnt, som Marcel Proust. Her kommer iallfall listen. Den trenger nok en 'kvalitetskontroll', om du kjenner kallet!

Forfattere referert til i bind1 av 'Min kamp' (sidetall i parantes):

Jules Verne (19)
Marcel Proust (33)
Bram Stoker (48)
MacLean, Bagley, Smith, le Carré og Follet (65)
Jean Genet (151)
Lars Saaby Christensen (166)
Thure Erik Lund (189)
August Strindberg (204)
Basileos, Lukrets, Browne, Rudbeck, Augustin, Aquinas, Seba, Heisenberg, Russell (218)
Thomas Bernhard (253)
Stefan Zweig (254)
Adorno, Benjamin, Blanchot, Derrida, Foucault, Kristeva, Lacan, Deleuze (327)
Ekelöf, Björling, Pound, Mallarmé, Rilke, Trakl, Ashbry, Mandelstam, Lunden, Thomsen, Hauge (327)
Kjartan Fløgstad (330 + 336-40)
Olav H Hauge ( 330-36)
Karin Moe (330)
Georg Johannesen (336)

I tillegg er en del bøker nevnt, f.eks Bibelen og Tusen og en natt.

Knausgård 2

Det gikk ikke like lett for meg å lese bind to som det gjorde å lese det første, og jeg tror jeg vet hvorfor. I mine øyne er K2 veldig ujevnt, dvs det er først i siste del jeg synes det svinger av teksten. Nå kan du gjerne innvende at dette faktisk er varslet av forfatteren, og jada, visst har han gått ut og sagt at dette blir en ujevn tekst, men det blir ikke mindre traurig likevel - særlig når teksten også er så ordrik. Samtidig er det interessant å oppleve at han gir uttrykk for meninger  og holdninger jeg rygger av, som generaliseringen av svensker: 'De er gale i dette landet'. og den ettterhvert ganske voldsomme romantiseringen, Og nettopp da jeg følte som sterkest at Knausgård har noe dypt i seg som - i likhet med Erik Fosnes Hansen (og nei, jeg påstår ikke at det ellers er mange likhetspunkter mellom dem) tilsier at  han er født minst 100 år for seint, nettopp da slo det meg at om han hadde malt i stedet for å skrive, så ville det ikke vært annet enn jubel å høre (forutsatt at han kunne male som han kan skrive selvsagt). Det hadde da også blitt en fabelaktig samling av selvportrett, og ingen stiller spørsmål om  sant eller ei da, det er udiskutabelt de mer eller mindre selvutleverende portrett av hvordan kunstneren ser seg selv eller ønsker å bli sett, malt under ulike forhold ofte, over tid, og med ujevnt resultat, men interessant så fremt det står fram som noe som synes å si noe vesentllig om personen.
Noen eksempler jeg kom til å tenke på:

Eikås

Slettemark

                     Eikås

                                                                          Nerdrum

Om du nå har begynt å tenke at iallfall noen av disse ikke var helt ukontroversielle har jeg klart å få deg inn på rett spor her; ALT avhenger av blikket til mottaker!

Så kan vi jo moro oss med å være enige eller uenige om hva som likner mest og minst på K.....



 (Men å ha en slags assistent, slik K har  i Geir, synes jeg blir noe patetisk, spesielt fordi de portrettene han blir satt til å lage er de mest forskjønnende, som når han roser K opp i skyene og samtidig ikke levner modernistene noen ære, det er som et flaut ekko fra salige Arnulf Øverland og 'Tungetaledebatten'.)

Da jeg først var begynt å tenke i disse metaforiske vendinger var det gjort, særlig fordi det sist utgitte nummer av 'Vinduet' har følgende forside:  Oppløsningen er dårlig, men om du ikke har sett 'originalen', kan du her kanskje ane sikkerhetsnålen i munnen; bildet er åpenbart manipulert og K kan ikke lenger få sagt noe. Redaksjonen i 'Vinduet' har med denne forsiden laget en humoristisk kommentar både til den posisjonen Min kamp-bøkene og media har satt han i, og samtidig problematisert selve framstillingsformen i bekjennelseslitteraturen: Trenger vi egentlig 'På sporet av meg selv gjennom 3000 sider'? Etter andre bind er det altså sidetallet som bekymrer meg mest; kan K egentlig uttrykke seg i kortform når han skriver? (Muntlig kan han det utvilsomt, skal vi tro teksten) Jeg må iallfall porsjonere teksten ut over et lengre tidsrom enn utgivelsene, nå blir det godt å lese noe helt annet!!

Knausgård vs Oz, noen strøtanker

Amos Oz er pt en av favorittene, iallfall om en skal tro mediepublikasjoner det hender jeg konsulterer, til å vinne nobelprisen i litteratur. Og ett eller annet sted, men jeg  finner ikke tilbake til hvor her og nå, leste jeg at et kriterium for å vinne prisen er at en har kommet inn på komiteens egen 'ti-på-topp-liste' minst to ganger. Som vi skjønner skjer nobelprisutdelingen på omtrent samme måte som vi bloggere nominerer til nobelprisen, bare litt dårligere grunngitt, (som Are Kalvø ville ha påpekt). Det er selvsagt mye en kan diskutere mht grunnlaget for hvem som fortjener en slik pris, men at forfatteren må skrive godt er det sikkert enighet om - før en begynner å si noe om hva en legger i det. Slik sett er utvilsomt Oz en verdig kandidat, sammen med temmelig mange andre, f.eks Knausgård.

Under lesingen av Amos Oz' "En fortelling om kjærlighet og skygge" (se eget innlegg), slo det meg at noe av det som blir diskutert omkring Knausgård, kanskje er fruktbart å se i sammenheng med andre litterære prosjekt (noe selvsagt også andre har påpekt, f.eks at Ks prosjekt ikke er så banebrytende som det først ble framstilt som).

Knausgård kaller sin tekst (jeg tenker nå på de 6 bøkene som et hele), en roman, men han prøver ikke engang å legge skjul på at det er selvbiografisk. Noen vil sikkert hevde at dette kun er av akademisk interesse, men jeg mener det er mer enn som så, fordi han på en måte garderer seg ved å si at teksten er en faktatekst (den er sann), men også, eller like mye, en fiksjonstekst (roman). Dette gjør på en måte teksten uangripelig i måten den framstiller og forholder seg til sitt eget materiale.
Jeg vet ikke om Oz har satt en merkelapp på sin tekst, og som jeg nevner i egen omtale er det vanskelig og dermed forståelig om det ikke blir gjort, men på vaskeseddelen blir biografibegrepet brukt, og det er utvilsomt også, eller blant annet, en selvbiografi, den skal leses som en faktabasert tekst. Men så må jeg som leser gå i meg selv; legger jeg ikke for mye i forventningene utifra en - ser det ut som - lite betydningsfull merkelapp? Jo, det er antakelig på høy tid at vi alle tar inn over oss at de aller fleste tekster er en salig blanding av fakta og fiksjon. Kanskje på tide å kvitte seg med merkelappene også?
Hvis vi vender tilbake til O og K, ser vi at de begge skriver moderne fortellinger (noen merkelapper må vi nok ha, og 'fortelling' er grei fordi den aldri har sagt noe mer enn at noe blir fortalt på et eller annet vis). De er moderne fortellere nettopp ved å bryte med konvensjoner og å lage en 'tekstvev' der noe som omtales et sted får nycmening i lys av det som kommer fram et annet sted, og der en gjennomgripende kronologi er forlatt. (Med moderne mener jeg ikke nyskapende, les f.eks Sandemoses "En flyktning krysses sine spor" fra 1930-tallet).
Så kan en begynne å fundere over hvordan de to forfatterne forholder seg til sitt materiale, og både
likheter og forskjeller dukker naturlig nok opp.
Begge utleverer seg grundig, og det må de selvsagt få gjøre, men i omtalen av andre identifiserte personer vil jeg (som foreløpig bare har lest K1), påstå at Oz virker mer tilbakeholden. Hva mer er, når han f.eks skal skildre sitt møte med en kvinne i kibbutzen han flytter til etter morens tidlige død, en kvinne han forelsker seg i og har et kortvarig  forhold til, og som viser seg å gjøre et nærmest uutslettelig inntrykk på han, så skjuler han hennes identitet ('la oss kalle henne..') Knausgård synes å ha et ønske om å bruke alle karakterers reelle navn, men har blitt rådet til å innhente tillatelse, og sier han respekterer de som vil være anonyme, noe de vel knapt kan sies å forbli når de fleste karakterene er nevnt ved faktisk navn. Dette ga K  masse oppmerksomhet i media ved lansering, men er jo ellers helt uinteressant for de fleste lesere, som fanges av Ks stilistiske evner helt uavhengig av om personene er identifiserbare eller ei. I tillegg kan en trekke inn den famøse tittelen, som i mine øyne fremdeles må sies å gi en altfor uheldig konnotasjon til at det går an til å se vekk fra at forlaget igjen vil sikre medieoppmerksomhet.(Og her bør jeg nevne at det er nettopp forlaget jeg har mistenkt for eventuelt å tenke spekulativt, ikke K.)

Så hvorfor sluker også jeg K (bare min fru kan bli ferdig med bind 2 snart!)? I mine øyne ene og alene fordi han skriver usedvanlig godt, tekstene hans river leseren med på ferden nærmest uavhengig av hva den inneholder, og som vi nå vet kan den inneholde det meste. Kunne så en kvinne ha gitt ut noe tilsvarende? Dette har vært oppe til diskusjon i noen blogger, se f.eks 'Jeg leser' . Da jeg nevnte dette for hun jeg er gift med, gikk hun straks til bokhyllen og fant Åsa Linderborgs "Mig äger ingen". Det er ikke som K hverken på den ene eller andre måten, sa hun, men det er iallfall utleverende nok! (Ser at jeg nærmest ber om mistolking her, så for å gjøre det helt klart mener jeg selvsagt ikke at ikke kvinner kan skrive like godt som de som strør...)

Min konklusjon: De bøkene jeg virkelig liker er gode, de jeg slett ikke liker er dårlige. Vil jeg noensinne nå større innsikt enn dette i noe jeg velger å bruke forholdsvis mye tid på? Det tror jeg nok ikke, og det gjør det selvsagt fascinerende i seg selv! På tide å tenke på et nytt leseår, følg med - liste kommer snart!

Kjempen Knausgård

Knausgård skriver godt, svært godt, og det gjør det mest private i denne boken (og mye er veldig privat) til en litterær opplevelse uansett hva en velger å kalle teksten rent sjangermessig. Det gjør vondt å lese, fordi det etableres en nærhet mellom forteller, stoff og leser; Knausgård tar leseren med inn i familiens dystre indre. Dette innebærer selvsagt også en formidabel utlevering av familien, og det er forståelig at det kommer kritiske røster, men Knausgård utleverer seg selvsagt også selv, og jeg tenker i utgangspunktet at dette er både modig og sannferdig. Men etterhvert som en leser seg gjennom de detaljerte skildringene av fortid, dvs forfatterens egen oppvekst, vevd inn i refleksjoner i fortellingens nåtid, samt en lang, dvs det meste av siste halvdel, beretning om hvordan brødrene K bokstavelig talt må vaske vekk skitten etter faren, melder det seg spørsmål; hvor sant er det egentlig? Knausgård problematiserer sin egen skriveposisjon; hva har han opplevd og hva klarer han å formidle, en prisverdig og også interessant diskusjon, men dermed synes han gjerne ekstra uangripelig; han spiller jo med åpne kort og er en reflektert og selvkritisk forfatter! Javisst, men nettopp derfor lar selv en røynd leser seg lett forføre, og gir seg over til beundring av den finskildrete gjengivelsen av episoder fra barndommen. Så får vi senere vite at Knausgård vanligvis ikke husker hverken hendelser eller replikker/samtaler, han husker rom/miljø. Han har også tidligere kvittet seg med den dagboken som kunne ha hjulpet han i rekonstruksjonsarbeidet. Med andre ord er det en klassisk fortelling vi leser, der forfatteren bruker egne opplevelser, men utvilsomt legger inn det som passer han for å skape en fortelling med snert og sammenheng. Det som er spesielt er at dette likevel er hans egen historie, og da kan en selvsagt begynne å lure, ikke på om dette fortjener betegnelsen 'roman', men hvilke motiver som ligger til grunn; er det faktisk en kynisk markedsføringssak - eller hva er det? Jeg må si jeg er langt mer usikker enn før jeg leste boken....Med disse betenkelighetene på trykk, skynder jeg meg med å understreke at det uansett er en mektig leseropplevelse som jeg gleder meg til å følge videre. Dette i stor grad pga Knausgårds interessante refleksjoner strødd utover teksten, noe som forøvrig framstår som et klart essayistisk trekk i god tradisjon i den sosialpsykologiske prosa, og som her i stor grad dreier seg om skriving og død, og den gjennomarbeidete komposisjonen; ulike tidsplan er elegant flettet inn i hverandre og belyser selvsagt også hverandre.