Bøker lest i vinter

Bloggen har vært nede noen måneder, men lesingen har ikke hatt noen pause. Jeg leser riktignok langt saktere enn tidligere, men det fører kanskje til grundigere lesing også, i blant leser jeg samme siden så mange ganger at jeg kunne forsverge det var hakk i boksiden.

Her er da 'skrytelisten' med det jeg har lest av bøker i vinter:

Grytten: Brenn huset ned

En artig, men etterhvert også urovekkende bok som forteller om punkerockegruppen 'The Clash'. Grytten har her valgt en ganske utradisjonell fortellerposisjon ved at han etter tur gir hver av de fire i gruppen ordet. Jeg vil ikke si det er nødvendig å vite noe om gruppen på forhånd, men det er nok ingen ulempe heller!

Mikael Niemi: Mannen som døde som en laks

Denne fikk jeg lyst til  å les etter å ha vært gjennom hans nyeste roman Fallvann for ikke lenge siden. Og Niemi skuffer ike her heller, i det hele tatt er det ingen grunn til å tenke bare på hans berømte debutbok, men på en begynnelse på noe som antakelig blir et vesentlig forfatterskap, også fordi kan setter på kartet grenseområdet mellom Sverige og Finland på spennende vis.

Marcel Proust: 'På sporet av den tapte tid' bind 1: Combray.

Proust store verk, som utgjør tolv bind i den norske utgaven, har stått så mange år i hyllen min at all farge har forsvunnet fra ryggen! Men da jeg tok  fatt på teksten var det heldigvis fremdeles en helt duggfrisk prosa som  møtte meg, i denne anerkjente oversettelsen av Anne-Lisa Amadou. Og jeg grep meg selv i å tenke gjentatte ganger under lesingen hvor viktig det er med en oversetter som er på høyde med oppgaven! Denne teksten er rett og slett en nytelse og gir mersmak, men 11 bind til vil like fullt kreve tid!




Det hevdes at menn ikke leser kvinner, en uttalelse jeg truer med å kommentere ved en senere anledning, i denne omgangen nøyer jeg med med å konstatere at jeg i løpet av de siste månedene har lest i alle fall følgende bøker skrevet av hver sin kvinne:

Britt Karin Larsen: Det vokser et tre i Mostamägg.

Jeg nevnte Niemi som en viktig forfatter i det tospråklige grenseområdet mellom Sverige og Finland. I Norge må vel Britt Karin Larsen sies å ha en lignende funksjon mht folket på finnskogene, altså finner som  bodde i området mellom Hedmark og Värmland.

Larsen holder på med en serie om  folkene i dette miljøet, bok nr 5 ble utgitt i fjor og de tre første bøkene er kommet i  en gedigen enbinds, heftet utgave på over 760 sider.(Håper limet er bedre enn i pocketbokens barndom da sidene ofte falt ut etter første gjennomlesing).

Etter anbefaling fra min mor, som i sitt 83 år leser mer enn jeg kan makte, har jeg så langt lest det første bindet. Det er ikke stor litteratur, men underholdende og sannsynligvis langt over gjennomsnittet blant den typiske serielitteraturen.

Merethe Lindstrøm: Barnejegeren

ne

Jeg har anbefalt  Lindstrøm i årevis og er selvsagt veldig fornøyd med at  hun fikk Nordisk råds literaturpris. En aav de tidligere bøkene henens jeg ikke hadde lest var romanen 'Barneje geren'  fra  2005. Den handler tilsynelatende om litt av hvert; et barn som p mystisk vis blir borte i fjellet, en mors forøsk på å nå fram til sin rusavhengige datter og en barnepsykologs forsøk påå forstå andre såveø som seg selv. Jeg synes Lindstøms tekst er vanskelig å få taak på her, det meste jeg ellers har lest av henne var greiere. Ellers er hun for meg en av de beste novelleforfatterne i nyere norsk litteratur, og jeg gleder
 meg til den dagen da jeg føler at tiden er kommet for å lese hennes ferskeste: 'Arkitekt'.

 Joyce Carol Oates: En enkes fortelling

Dette er en åpenbsr selvbiogradisk roman av denne kjente amerikanske forfatteren.Hun får imponerende godt frsm tomhetsfølelsen, savnet osv, men det blir i blant en ordflomi overkant av det emnet innbyr til. Uansett er det bare å beundre hennes evne til å fortelle sågpdt om noe så traumatisl.

Til slutt, den store leseopplevelsen i 2013 var nok hovedverket til John Updike, fire omfattende romaer , der jeg måtte skyve fullførelsen av siste bind (se over) til i år.  På høyde med Proust rent litterært og defnitivt mer fengende for - jeg vil tippe - 9 av 10 moderne lesere.

e

Lindstrøm: Dager i stillhetens historie

Jeg venter fortsatt på denne, på biblioteket. Men nylig så  jeg at den allerede var på tilbud (199,-),  så da kjøpte jeg den likegodt. Kan i den forbindelse ikke la være å tenke  litt rundt eksempelet Lindstrøm.  Hun debuterte i 1983 med en novellesamling, og hadde før denne utgivelsen seks novellesamlinger og seks romaner bak seg, til jevnt over god mottakelse blant kritikerne, men uten å nå et større puublikum. I 2007 ble  hun nominert til både Kritikerprisen og Nordisk Råds litteraturpris for novellesamlingen Gjestene. Men det var fjorårets roman som førte til at hun fikk begge disse prisene. Og nå skulle plutselig 'alle' lese henne! Men hvor var bøkene? Iallfall ikke i bokhandlene, de hadde som vanlig bare tatt inn et eksemplar eller to av denne 'smale' forfatteren. Forlaget kunne ikke hjelpe umiddelbart,  det måtte først få trykket nytt opplag.  Nå er de kommet til det sjette opplaget, og etterspørselen har tydeligvis lagt seg. (Er det forresten i tråd med avtaleverket å selge en så fersk bok med så stort avslag?)

Lindstrøms gjennombruddsroman gir hennes antakelsesvise mange nye lesere en god pekepinn på hva som kjennetegner tekstene hennes; en hverdagslig, rolig overflate, men med en eller flere trykkokere på vei mot utbrudd, det hele formidlet med en stø, kresen nerve.

I fjorårets roman møter vi et eldre ektepar med henne som forteller, og vi blir etter hvert kjent med et par mennesker som ikke engang deres egne barn kjenner særskilt godt. De bærer nemlig begge på mye som de har valgt å lukke seg rundt; han har vonde barndomsminner fra andre verdenskrig da han befant seg et helt annet sted i Europa, hun har traumer fordi hun fødte et barn som ung jente og valgte å adoptere det bort .

Mens jeg skrev på det ovenfor slo det meg at dette er av den type bøker som det er temmelig fånyttes å drive ¨å gi referat av, innhold og form er knyttet for sterkt sammen- Så til alle elskere av god litteratur: Løp og kjøp mens den ennå er på tilbud!

Fra ukens lesning: Lindstrøm

'De som ikke har forstått behovet for tro og trøst, er de virkelig naive. Naive nok til å legge seg hver kveld og stå opp hver morgen uten tanke på mismodigheten som omgir dem. Men behovet gjør en ikke til en troende. (...) Følelsen av skyld. Den hører sammen med den uroen, den forbigående uroen som kan dukke opp når jeg våkner om natta og blir liggende uten å få sove igjen. (Fra Lindstrøm: Dager i stillhetens historie, 2011)

Hurra for Merethe Lindstrøm!

Ja, det er all grunn til å gratulere en kresen stilist med Nordisk råds litteraturpris! Hun vant med en roman, men er minst like god i novelleformatet, mener jeg. Forhåpentligvis fører dette til at hun blir mer lest også!

Lindstrøm: Gjestene

Hva er det med Merethe Lindstrøm? Jeg klarer ikke å forklare hva det er med tekstene hennes som appellerer til meg, men det gjør de iallfall. Det jeg ser er at hun tar opp menllommenneskelige forhold på ulikt vis, og at hun er stilistisk god, men det er det jo mange som er. Jeg har lest to novellesamlinger av henne tidligere: 'Svømme under vann' og 'Jeg kjenner dette huset, og nå den allerede to år gamle 'Gjestene'. Tittelen er interessant; det er aldri snakk om gjester i tradisjonell forstand, men om personer som ikke passer inn/hører hjemme der de er, iallefall om noe ikke skal forstyrres. Det er snakk om elskeren, men også den hensynsløse raneren som tar seg til rette på t-banen en sen kveldstund. En av de mest spennende tekstene heter 'Vederlag' og handler om paret på rundt 60 som for lengst har sluttet å kommunisere. Da deres eneste datter, som ble adoptert bort, tar kontakt med moren, lar hun datteren tro at faren er ute av bildet, og han får selvsagt ikke vite om det i det hele tatt. Det blir nesten avslørt, men i den thrillerliknende avslutningen skjer det likevel ikke, og det ender muligens litt klisjemessig. Og her er kanskje det eneste ankepunktet jeg ser mot tekstene; de kan til tider bli noe forutsigbare.