Seljestad:Isberg

Roman, 139sider,

utgitt2012,

Aschehoug forlag

Jeg har fått et leseeksemplar fra forlaget.

Seljestad er fra Odda, og han viste med sin forrige bok, Fjorden, at han kunne bruke naturomgivelsene som et sentralt element i teksten. Og i Isberg er det egentlig enda tydeligere. Her er utgangspunktet den ekstreme rasfaren som finnes over store deler av Vestlandet, Da boken tar til, har det gått et dødsras, det har tatt et hus og bare hovedpersonen i boken, ungdomsskoleeleven Andreas, overlevde, resten av familien hans er død. Han strever med å forholde seg til dette, ikke minst til alle rundt han som velmenende vil hjelpe, men som bare gjør alt vanskeligere.

Jeg skrev i forrige avsnitt at Andreas er hovedpersonen. men det kan likegodt hevdes at isberget/raset er hovedpersonen. Det er da også i stor grad personifisert gjennom teksten, slik at det framstår som et levende vesen: 'Frose vatn er mi kraft. Eg. Isberget. Nærer meg av frose vatn.' Helt til slutt synes så Andreas og raset å bli ett.

Teksten er delt i tre, i første del får vi i glimt rede på hva som har skjedd og utfordringene som møter Andreas etterpå. Seljestad er flink til å få fram sårheten hos Andreas som han helst vil skjule og iallfall ikke snakke om. To sentrale episoder er da en jente på hotellet (noe bedre enn et hotellrom har Andreas tydeligvis ikke fått etter raset) kommer og vil 'trøste' han på rommet, og spesielt sterkt skildret er en scene på skolen der klassestyreren til Andreas tar situasjonen opp på klosset vis.

Del to og tre er begge mye kortere enn del en. Vi møter her Andreas som voksen, og i del to skal han prøve seg som arbeider på smelteverket der faren jobbet tidligere. Andreas blir møtt med  høye forventninger ettersom faren var en mønsterarbeider, men Andreas mestrer slett ikke jobben. Del tre består hovedsaklig av at Andreas slår en annen person helseløs fordi han føler seg provosert av han; her er det raset og Andreas blir ett og teksten slutter med dette.

Dette er en tekst som i mine øyne er uferdig; her er gode, spennende og ikke minst flott skrevne passasjer, men det som antakelig skulle være åpent og gi leseren mulighet til å tenke seg ulike sammenhenger, blir i stedet til postulat som forenkler altfor mye, og som gjør at teksten i mine øyne kobler sammen altfor mekanisk det Andreas opplever til det han blir til. Jeg er sikker på at Seljestad kommer sterkere tilbake!

Fra ukens lesning

Stille. Heilt stille.Utan pust. Utan trå. Utan lengt. Utan sakn. Flyt eg. Roa. Endeleg. 
Heime no. I den grøne fjorden. Min heimsens fjord. Berre her er eg.
Heime. Vuggande i evig mjuk rørsle.
er eg.

Dette er hele fjerde og siste del i Seljestads 'Fjorden', Aschehoug 2011.
NB: Tilnærmet riktig skriftstørrelse

Seljestad: Fjorden

Dette er den tredje romanen fra Lars Ove Seljestad, som debuterte med Blind i 2005, en klassereisefortelling som fikk  mye positiv omtale, noe jeg godt forstår.
¨Seljestad er fra Odda, og det er også plassen der fortelleren i denne teksten vokser opp. Det gamle industristedet ligger som kjent i bunnen av Sørfjorden, som igjen er det aller innerste av Hardangerfjorden, en av Vestlandets og kongerikets mektigste fjorder.

Teksten er delt i fire, som både i lengde, innhold og til dels stilistisk, er temmelig forskjellige. Hovedfortellingen er i del 2, der følger vi jeg-fortelleren som åtteåring, da han får være med faren og hente en liten trebåt de har bestilt fra et båtbyggeri mange mil ute i fjorden. På hjemreisen får de skikkelig ruskevær og redder seg til slutt i land - så vidt det er. At Hardangerfjorden ikke er å spøke med, kan jeg bevitne etter å ha ferier der selv i alle år, og den dramatiske vendingen er høyst troverdig. I sentrum av fortellingen står likevel forholdet mellom far og sønn, som ikke er det beste, men - da de drar for å hente båten - synes å ha funnet en arena der det illfall kan bli bedre. Da de blir satt på prøve, forventer imidlertid faren for mye av sin unge sønn, og vi mer enn  aner at denne episoden er sentral for det kjølige forholdet senere; faren klarer ikke prøven;  å behandle sønnen som det barnet han er og slik knytte han til seg, ikke støte han vekk.

Boken begynner ved dødsleiet til faren; jeg-fortelleren gjør seg sine tanker om faren og forholdet dem imellom, såvel som resten av familien; mor, lillesøster og en attpåklatt av en bror. Faren arbeider på smelteverket og er tydeligvis mer til stede i jobben enn i heimen, mor bryter da også ut for å understreke at det ikke bare er jeg-fortelleren som synes faren er vanskelig å leve med. En sentral episode er da faren er på ett av sine ytterst få besøk hos fortelleren da han er voksen og etablert, bl. a med egen båt. Han prøver å få faren med ut på sjøen, men faren vegrer seg med en unnskyldning de begge vet er falsk.

I tredje del trekkes så trådene fram til fortellerens tanker om seg selv som far, der han bevisst har prøvd å være alt det hans far ikke var, spesielt overfor ungene, men med ytterst lite hell. Det munner ut i ganske tunge, depressive tanker med en som kan være både mann og kvinne og som går i fjorden. Fjerde del er ytterst kort, og ganske spesiell - jeg kommer til å legge den ut under 'ukens lesing' i morgen.

Er så dette en vellykket bok? I mine øyne bare delvis, dvs jeg synes hovedfortellingen, med åtteåringens beretning, er klart best, både perspektiv og tekstens komposisjon fungerer flott, og det er godt sug i fortellingen. De to omsluttende delene er slappere, og i første del synes jeg stilen nærmer seg Jon Fosses skrivemåte i litt for stor grad, med påfallende mange gjentakelser, men les selv!