Fox: Desperate Characters

Forfatter: Paula Fox
Roman, Opprinnelig utgitt 1970,
denne utgaven 1999.
156 s.





Privat lån.








Forfatteren er amerikaner og går i sitt nitttiførste år. Hennes mest kjente bok er denne romanen, som er oversatt til norsk og forøvrig også filmet. I et nyskrevet forord til denne utgaven, skriver Jonathan Franzen bl. a. følgende: 'The first time I read Desperate Characters, in 1991, I fell in love with it. It seemed to me obviously superior to any novel by Fox's contemporaries John Updike, Philip Roth and Saul Bellow.' Store ord, og - etter nylig å ha lest Updike selv - slett ikke noe jeg vil underskrive på, men Franzen har vel en smule mer autoritet enn jeg har på dette feltet.

Bokens sentrale karakterer er Sophie og Otto Bentwood. Vi møter dem i New York, nærmere bestemt Brooklyn, på 60-tallet. De bor luksuriøst, men en halvtam katt streifer rundt og biter Sophie kraftig i hånden. Først blåser hun det vekk, men ganske raskt kommer en øm hevelse, og med den stiger også bekymringene,`kan det være rabies f.eks?  Det er sommer og helg, en lege viser seg å være vanskelig å få fatt på - og de beveger seg rundt i byen på en for dem uvant måte. De kommer i kontakt med mange personer fra helt andre forhold enn sine egne, og de synes å måtte justere sitt bilde av nasjonen USA:

En fint fortalt historie som likefullt ikke klarte å berøre meg i særlig grad

Rankin: Fleshmarket Close

Roman,
utgitt av Orion i 2004.
482 sider.













De som måtte ha fulgt bloggen min over tid, har sikkert lagt merke til at jeg ikke er spesielt opptatt av krim; bare en håndfull av tilsammen ca 500 presenterte bøker har vært i kategorien krim. .

Men jeg har sannelig lest min andel krim tidligere, i studieårene var det stort sett krim det gikk på for fornøyelsens skyld; det var viktig med noe lett etter all pliktlesingen. Så kom det, antakelig uunngåelig, til et punkt der jeg hadde fått mer enn nok av så å si hele krimsjangeren; den virket full av klisjefylte, forutsigbare fortellinger.Det finnes selvsagt unntak, ett av de fremste  i denne sammenhengen er i mine øyne skotske Ian Rankins serie om politietterforskeren John Rebus. Serien på 17 romaner, dette er nr 15, ble startet i 1987 med Knots & Crosses, og avsluttet 20 år senere med Exit Music. (Nå ser det ut som om Rankin har røsket kiv i Rebus igjen, men det er vanskelig å tenke seg at en ny serie, nå med en pensjonert Rebus, kan bli like omfangsrik, mens kanskje enda bedre)

Rebus er en outsiderfigur, litt på siden, men desto mer effektiv. Han er en kraftig kar som ikke gruer seg for  å bruke fysisk makt, men hovedsaklig løses sakene ved hjelp av ganske fredelig etterforskning. Hans eneste fortrolige innad i politiet er den langt yngre politikvinnen Siobhan Clarke.. Hun har fått en mer framskutt posisjon nå mot slutten av serien, i denne fortellingen er det hun som står for den mest spektakulære fysiske prestasjonen, i forbindelse med å redde en person ut av en synkende bil. Dette avslutter en til dels intens jakt på ulike personer som mistenkes for å stå bak en storstilt menneskesmugling, der målet selvsagt er å tjene gode penger på disse moderne slavene, enten det er i ordinært arbeid eller f.eks. gjennom prostitusjon.

Plottet er godt; Rankin vever i sine senere bøker elegant sammen mange tråder slik at det er flere muligheter, men uten at leseren mister oversikten eller må lage 'støtteark' for å holde styr på hvem som er hvem. Rankin skriver godt, og det er ingen selvsagthet i denne sjangeren... Men framfor alt er Rankin en fremragende miljøskildrer. Med utgangspunkt i Edinburgh, får vi malende beskrevet både rent fiktive miljøer og mange som kunne gått rett inn i en brosjyre for Skottland.

Serien er oversatt til norsk, men jeg har konsekvent lest originalen og skal derfor selvsagt ikke uttale meg om oversettelsen. Mange av bøkene er også blitt til fjernsynsfilmer, merkelig nok med to ulike Rebus-figurer (to selskap?). Grei krim.

Updike: Rabbit is rich

Tittel: Rabbit is rich
Roman
Utgitt: 1981
285 sider













Tredje bind i dette rike firebindsverket (joda, jeg vet vi har ordet 'tetralogi', det føles ikke bekvemt), tar oss med til Harry Rabbit Angstroms tilværelse på overgangen mellom 70 og 80-tall, altså et tiår etter forrige bok.
Om det ikke skulle ha vært tydelig nok før, så er dette eposet mer enn noe annet en fortelling om middelklassen i etterkrigstidens USA. Rabbits svigerfar er død og Rabbit er dermed i kraft av sitt ekteskap, som nå synes å fungere langt bedre enn  tidligere, blitt innehaver av Springer Motors, forhandler av nye Toyota og alle slags bruktbiler.

I et land der privatbilismen nærmest har religiøse overtoner, er dette selvsagt et godt utgangspunkt for å beskrive det amerikanske samfunnet, f.eks at de amerikanske bilprodusentene på dette tidspunktet fremdeles ikkeehadde skjønt at det store markedet lå i billige, bensingjerrige biler, noe Toyota hadde skjønt forlengst. Bilene Rabbit forhandler selger seg nærmest av seg selv, og han har derfor rikelig med tid til å fundere over andre forhold, som han ikke minst snapper opp fra Consumer Reports, der han leser det meste enten det handler om aircondition eller kondomer. Han har også mer tid enn godt er til å bekymre seg over sin sønn, Nelson, som skal ta fatt på siste året på college, men som kommer hjem og sier han vil begynne å jobbe i stedet for. Etterhvert viser det seg at dette i stor grad er 'bestemt' av at han skal bli far. Det hjelper ikke mye når det gjelder Rabbits innstilling; sønnen er i hans øyne en forferdelig umoden fyr som må behandles som et barn. Ikke overraskende ender dette med  at Nelson oppfører seg som forventet, han vokser iallfall ikke med oppgaven når ikke faren har noen tro på han, men i stedet gir uttrykk for arroganse: Rabbit har også øyeblikk av selvinnsikt, til og med selvironi, som da han snoker inne på et vennepars soverom, da han må bruke det tilhørende toalettet i et selskap: (...) a man in blue suit trousers and rumpled white shirt with cuffs folded back and a loosened necktie, looking overweight and dangerous, is watching him. Jesus. It is himself, his own full-length reflection in a large mirror placed between two matching bureaus (...) He looks mussed and criminal, a burglar  too overweight for this line of work.'


Rabbit har også en datter fra et forhold han innledet da han flyktet hjemmefra i forbindelse med at konen var gravid med Nelson. Vi har ikke tidligere hørt at han har vært interessert i denne datteren, men nå begynner han å savne henne og prøver å finne ut hvor de bor. Tilfeldigvis møter hun også Nelson, altså sin halvbror, uten at de selvsagt aner noe om de nære båndene mellom hverandre. Rabbit føler seg etterhvert ganske gammel og til dels stående utenfor sosialt sett, og blikket rettes i økende grad mot neste generasjon.ss

Updike viser seg igjen som en stor skribent, her imponerer han meg ved å få fram avstanden mellom fortellerens selvbilde (fikser det meste) til realiteten (har ikke grep om noe som helst), gjennom ulike scener i handlingen.

Dette er en stor, moderne klassiker som du MÅ lese!!

McEwan: Sweet Tooth

Tittel: Sweet Tooth
Sjanger: Roman
Forlag: Vintage
Utgitt: 2012
Sider: 374












McEwan er en av mine favoritter (se her), og jeg ser selvsagt fram til en ny bok fra han. Den forrige, Solar, kjøpte jeg på jernbanestasjonen i Praha, denne hos en Norli-filial her i Bergen. McEwan er ujevn, sier mange. Ja, jeg er enig, men han er aldri kjedelig, og jeg leser heller en fengende bok som ikke er perfekt enn et langt gjesp av en plettfri tekst.

Jeg vil tro det vil være en utbredt oppfatning at Sweet Tooth ikke tilhører McEwans viktigste arbeider, men jeg vil samtidig tro at mange vil være enig i at også denne teksten er fengende. Vi følger høvedpersonen og fortelleren, Serena, gjennom studietid og starten på arbeidslivet der hun faktisk får jobb i sikkerhetstjenesten (ikke overraskende gjennom et forhold). Hun er en storkonsument av litteratur, noe som er avgjørende; hun skal arbeide med et prosjekt der sikkerhetstjenesten gjennom et stråfirma støtter forfattere som produserer tekster som i sin grunnholdning støtter opp om idealene i den vestlige verden. Ikke overraskende blir det forholdsvis raskt klart at dette er et høyst kontroversielt prosjekt internt i sikkerhetstjenesten, noe som skal være med på å vanskeliggjøre det hele for Sirena, men først og fremst baller hun det til for seg selv ved å forelske seg med hud og hår i den forfatteren hun skal være kontaktperson for.

Det mest interessante i mine øyne er de moralske dilemmaene som situasjonen fører med seg:, f.eks da den første avisen har avslørt hvor pengene til forfatterne egentlig kommer fra:
'I read the piece again and sat immobilised for twenty minutes while my untouched coffee cooled. Now it seemed obvious. It was  bound to happen: If I wouldn't tell him, someone else would. My punishment for cowardice. How loathsome and ridiculous I'd appear now, forced into the open, trying to sound honest, trying to explain myself. I didn't tell you dearest because I love you. I was frightened of losing you. Oh yes, a perfect arrangement..My silence his disgrace. I thought of going straight to the station to get the next London train, fading from his life. Yes, let him face the storm alone. More cowardice. But he wouldn't want me near him anyway. and so it went round, even though I knew there was no escape, I would have to confront him, I would have to go to the flat and show him the article.'

Noe annet som er spennende i teksten er hvordan flere av tekstene til den fiktive forfatteren veves inn i hovedteksten, det blir flere lag av fiksjon utenpå hverandre så å si. Handlingen er lagt til 1972, midt i den kalde krigen, og i en tid da folk fortsatt i stor grad kommuniserte med brev, noe som gjør det lett å ha alternative stemmer til hovedfortelleren, og helt avgjørende her, skal det vise seg.

God fornøyelse!

Updike: Rabbit Redux

Rabbit Redux, utgitt 1971,
233 sider i Penguins samleutgave fra 1991.















I bok nummer 2 om Harry 'Rabbit' Angstrom, er det gått et tiår siden første bok, vi befinner oss i 1969 , og det er hyppige referanser til kjente historiske hendelser, som månelandingen og Edward Kennedys fyllekjøring, som resulterte i en ung kvinnes død. Slikt kan lett bare bli staffasje selvsagt, men Updike klarer å bruke det slik at vi kommer nær tidens problemstillinger. (Det skal jo samtidig ikke nektes for at det antakelig hjelper å få aktivisert et eget minne om hendelsene).  Det skjer ikke minst ved at disse hendelsene dukker 'naturlig' opp i f.eks en samtale om vakthold (i forbindelse med at Rabbits hus blir ødelagt i brann.)  'Anyway, double-hour credit, time outdoors on this shift. Don't always put it in, go over a certain amount, won't get any social security. Kill you with kindness, that's the new technique.'

Denne brannen, som tragisk nok tar livet til attenåringen Jill, er Rabbits store ulykke på dette stadiet. Riktignok har konen, Janice, forlatt han til fordel for en annen, men det har antakelig vært mer frigjørende enn traumatiserende.  Møtet med Jill, som hadde rømt hjemmefra, har også vært frigjørende på mange måter, desto større er selvsagt sjokket ved hennes brå død: 'Worst of all; Harry had to talk to Jill's mother on the telephone.' (...) 'She was staying with me, yes, since before Labor Day,  Rabbit told her, (...) Before that she had been bumming around in Brewer with a crowd of Negroes (...) I thought she was better off with me than with them.'

Rabbit er i bunn og grunn svært konservativ, helt i tråd med det sitatet ovenfor tyder på. Paradoksalt nok blir han likevel en slags representant for et radikalt liv, slik de ordner seg i huset i tiden før  brannen. Så i hvilken grad har han kontroll over eget liv og i hvilken grad er han bare et viljeløst offer for begivenhetenes spill? Da han mister jobben, like etter at huset brenner, sier faren (Pop), som jobber samme sted: 'They kept me on and canned a man in his prime.. I saw the handwriting on the wall but I didn't want it to be me who'd tell him, it was their meatloaf, let them deliver it, bastards, a man gives them his life and gets a boot in his fanny for his pains.'

Updike: Rabbit, Run

Rabbit, Run
Roman, utgitt 1960.
Første bok av i alt fire romaner, og en novelle, om Harry 'Rabbit' Angstrom.
177 sider i samleutgave. (Bildet her viser Penguins samleutgave av de tre første bindene)











Først av alt vil jeg takke Jon Hove for å ha fått meg til å forstå at disse bøkene om Rabbit ikke var noe jeg burde kvitte meg med, men lese - framfor mye annet. Basert på den første boken må jeg si meg hjertens enig, ja det var på høy tid å bli kjent med Rabbit, og jeg er bare forundret over at ikke disse bøkene lyser sterkere enn de gjør på dem litterære himmelen. Riktignok er de med på listen over '1001 bøker en bør lese før en dør', men mitt inntrykk er at Updike kanskje ikke har fått den posisjonen han kan forsvare blant amerikanske prosaister, i alle fall ikke her på berget. Bellow, Roth, DeLillo, Auster, Franzen - er alle bedre kjent, men de er ikke bedre skribenter enn Updike, tør jeg påstå! Når jeg leser bøker av en kvalitet som denne er eksempel på, lurer jeg virkelig på hvorfor jeg bruker masse tid på tekster som ikke når dette til leggen en gang - er det ikke bare bortkastet tid?

De siste dagene har jeg altså vært stadig mer oppslukt av fortellingen om Harry Angstrom (fantastisk navn, hva?), og de han omgås i byen Brewer i Pennsylvania på slutten av femtitallet. Vi møter Harry som ung familiefar, han giftet seg tidlig med Janice, de har sønnen Nelson og venter sitt andre barn. Harry var stjerne på skolens baskettballlag, og fortsatt leker han seg  i blant med å vise unggutter hvordan det skal gjøres (jf åpningsscenen). Best liker han like fullt å leke med kvinner; han er stadig på utkikk etter et lite eventyr i hverdagen, noe som fører til at han flytter fra Janice og Nelson mens hun er høygravid. Fødselen, de får en datter, fører dem imidlertid sammen igjen, bare for å lede dem mot det som sannsynligvis blir stående som den store tragedien i livene deres, nærmest uansett hva de senere måtte oppleve!

Og hvilken tekst, hvilken flyt! Som de fleste store forfattere er også Updike kjent for sin stil, bestående  blant annet av et noe arkaisk ordvalg og innslag av 'stream of consciousness', en svært potent prosa blir det iallefall, men det krever noen sider før en blir fortrolig med stilen. Særlig slutten av del 2 (se under), er en fantastisk oppvisning av fortellerkunst. (Tar med et avsnitt i eget innlegg som kommer direkte etter dette innlegget.)

Boken er delt i tre, kun nummerert av forfatteren. Jeg har moret meg med å sette mulige overskrifter på hver del: 1: Meet Harry Rabbit Angstrom who is running away.
       2: Tragedy comes creeping up from behind.
       3: Please do not run away anymore, life must go on.

Jeg føler meg nokså utluftet etter denne leseøkten, og tror faktisk jeg vil lese noe helt annet før jeg fortsetter med bok 2. Da er vi tilbake ved innledningsspørsmålet; er det noen vits å lese tekster som ikke er like 'perfekte'?! Ja, det er jo det, av mange grunner, f.eks er det alltid godt med variasjon; ingen vil ha indrefilet hver dag, og alle (bør!) lese  forskjellige tekster, bare slik kan en også bli bevisst hva som gjør at noen tekster er bedre enn andre...Men unn deg en indrefilet-tekst snart!

Moore: A Gate at the Stairs

roman
2009
322 sider


vintage books













Dette er en slik bok som viser seg å være noe helt annet enn en først  tror, eller kanskje det er riktigere å si at boken forandrer karakter!? Vi følger Tassie, 21 år gammel student. Hun har vokst opp på en gård i midtvesten med en norsk kirke i nabolaget. Som de fleste studenter vil hun gjerne tjene litt penger på en jobb som lar seg kombinere med studiene, og hun får uten store anstrengelser arbeide for et par, Sarah og Edward, som er i ferd med å adoptere. Tassie skal være barnevakt nærmest på heltid, da begge foreldrene har ansvarsfulle og tidkrevende jobber.

Sarah og Edward tar Tassie med i adopsjonsprosessen, og slik får vi innblikk i en praksis det er godt å vite at vi ikke bruker her på berget. Det foregår nemlig på den måten at de som vil adoptere er i kontakt med et byrå  som selger dem adresser der det er barn i fosterhjem, klare for adopsjon. Så drar de rundt og titter før lunsj, og er de heldige har de skrevet kontrakt og kjører vekk med et barn etter lunsj! Tjohei hvor det går!!

Her er det ganske ideelt med den unge fortelleren, som ikke har så mange egne tanker om det hun ser i utgangspunktet, men som absolutt tar til seg og gjør seg flere og fler vektige refleksjoner, ja noen steder reagerte jeg vel på hvor uhyre moden og voksen hun brått framstod som, det er som om forfatteren iblant glemmer alderen til fortelleren sin.

Etterhvert utvikler teksten seg i thrilleraktig retning, og jeg skal ikke røpe viktige poenger i den forbindelse selvsagt, bare si at tittelen absolutt er et frampek, men ikke på den måten en først blir ledet til å tro, det er nemlig en annen, tragisk historie som blir avdekket etterhvert og som forklarer mye vi ellers ville hatt problemer  med  få på plass på fortellingens nåtidsplan. Og som om det ikke skulle være nok, så avsluttes boken ned en voldsom tragedie i Tassies nærmeste familie også, en hendelse som klart viser at Tassie er en spesiell og egenrådig ung kvinne

Dette var en helt ukjent forfatter for meg, så jeg leste om henne på Wikipedia. Hun er født i 1957 og vant en novellekonkurranse som tenåring. I det hele tatt er hun mest kjent for novellene sine så langt, og er representert i intet mindre enn The Best American Short Stories.

Moore: The Lighthouse

Tittel: The Lighthouse
Forfatter: Alison Moore
Sjanger: roman
Utgitt:: 2012
Forlag: Salt (London)
Sider: 182







'There were still shipwrecks,' his father said, 'after the lighthouse was built,'

Dette er den andre av finalistene til årets nylig utdelte Man  Booker Prize jeg leser på kort tid. Prisen gikk forøvrig til Hilary Mantel, som også fikk den forfjor. Beats me...
'Lighthouse' er historiene til Futh (sic) og Ester og personene rundt dem. De to, Futh og Ester, har i utgangspunktet ingenting  å gjøre med hverandre, men de treffes tilfeldigvis og enda mer tilfeldig får møtet avgjørende betydning.

Det er ikke mye futt i Futh; han er da også sosialt helt isolert. Utrolig nok gifter han seg, men det sier jo sitt at det er faren som er 'best man', altså forlover for Futh. På fortellingens nåtidsplan er ekteskapet til Angela nylig slutt, og vi får gradvist avdekket gjennom tilbakeblikk at hun har hatt et forhold til en Kenny som Futh vokste opp med. Forholdet startet sannsynligvis allerede på bryllupsnatten til Futh og Angela, og varer gjennom hele ekteskapet. Futh tar de to på fersken, men synes ikke å ville innrømme det overfor sge selv, slik at det er  hun som må ta initiativ til brudd! Han er kort sagt en noksagt,eller som vi sier i Bergen: Du kan ta han på øget uten at han reagerer...

Ester er en helt annen type, hun tar for seg av de menn som kommer i hennes vei, og en av dem var ektemannen Bernhard, som er bror til den hun først var forlovet med, men som hun brøt forlovelsen med umiddelbart etter at Bernhard dukket opp. Siden det har hun tydeligvis vært nærmest systematisk utro, og hatt rikelig med anledning til dette, da  de driver et vertshsu sammen. Bernhard er ikke dummere enn at han skjønner og er lei, og i det Futh dukker opp på versthuset, har Bernhard øyensynlig fått nok. Takket være Fuths klossethet og uheldig timing mht når hvem kommer ut en dør, spisser det seg mot en dramatisk slutt.

Det hele blir litt for flinkt konstruert for min smak, men det er gjerne de tafatte mennene som irriterer meg egentlig. Kvinnene er heller ikke akkurat framstilt siom noen idealfigurer, men likevel langt å foretrekke framfor  de fisne 'fuhter'                                

Levy: Swimming Home

Forfatter: Deborah Levy
Tittel: Swimming Home
Sjanger: Roman
Forlag: And Other Stories /Faber & Faber
Utgivelsesår 2011




antall sider: 157






The Man Booker Prize for 2012 utdeles kommende tirsdag, og dette er en av de seks bøkene som er nominert  i finalerunden. Apropos nobelprisen, som vi her på berget vanligvis vurderer som verdens viktigste litterære pris, er den antakelig vurdert som mindre viktig enn The Man Booker Prize i den engelskspråklige verden. I og med at det bare er engelskspråklige bøker som er aktuelle til prisen, er det like fullt et snevrere utvalg vi snakker om her selvsagt.

Men også innen den engelskspråklige litteraturen er det store variasjoner, f.eks mellom England/Storbritannia og USA. I mine øyne er f.eks en engelsk forfatter langt mer tilbøyelig til å fatte seg i korthet enn en amerikansk Dette henger sannsynligvis sammen med det velkjente engelske 'understatement'; en vits får f.eks ekstra brodd om tilhøreren må tilføye noe som er usagt, men som må følge av det uttrykte. Det er i alle fall påfallende hvor mye tykkere den gjennomsnittlige amerikanske roman er i forhold til den britiske.

'Swimming home', kan være et typisk eksempel på det påståtte ovenfor; her er mangt som kunne vært utbrodert, men vi - leserne - får servert tilstrekkelig til å kunne forstå historiens gang. For erfarne lesere er det da også en befrielse å ikke få alt servert i detalj.

Romanen utspiller seg over noen sommerdøgn i Sør-Frankrike, der en velstående engelsk familie har leiet seg inn på et fasjonabelt feriested. Ved ankomst ligger det en - tilsynelatende - død person i svømmebassenget. Det viser seg likevel at det står til liv med det som viser seg ¨være en ung skjønnhet, og hun ender opp med å ta inn hos familen, de har tross alt fem bad i huset. Herfra begynner intrigene snart å ta form, velkjente nok, men flott fortalt. Det ender forøvrig som en skikkelig tragedie, der et av familiemedlemmene virkelig er blitt et flytende lik.

Uten  å ha lest noen av de andre nominerte har jeg vanskelig for å se denne som prisvinner, den utmerker seg ikke nok - tror jeg!

Melgaard: A New Novel

Forfatter: Bjarne Melgaard
Tittel: A New Novel
Sjanger: Roman
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2012
Sider: 295





Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget.





Bjarne Melgaard er en kjent, nålevende, norsk billedkunstner,i alle fall i andre land og ihvertfall i kunstnerkretser. Antakelig er han mindre kjent blant folk flest her hjemme,og kanskje det er derfor han har valgt å utgi denne boken på engelsk, men altså på et norsk forlag. Samtidig unngår han jo sannsynligvis at  tante Sofie leser den mer enn overfladisk, og kanskje han derfor ikke får et forklaringsproblem overfor alle tante Sofier.

Hans omggangskrets er sikkert de ivrigste leserne, om ikke for annet så for å sjekke om en er med! For her utleveres det til alle kanter, og mens Knausgård med flere har vært beskyldt for navlebeskuing, er det organet  nedenfor navlen som bokstavelig talt er i fokus for oppmerksomheten her, ja,det synes egentlig å være plass til minimalt annet, det er pikken som er livets mål og mening.

              'What he likes most about Pete: his big black cock.
                 What he likes to talk about most with Pete: his big black cock.
                  What he find inspiring about Pete: his big black cock.
                   What he thinks is Pete's greatest quality: his big black cock.
                     (Melgaard s 35)

Miljøet jeg-fortelleren (Jeg må innrømme at jeg holdt på å skrive 'Melgaard') beskriver er ekstremt sjekkete, det er mye ubeskyttet sex med spørsmålet 'What's your status?' , (Hiv.positiv eller negativ) hengende i luften til godt ut i eller til og med etter gjennomført akt. Denne selvdestruktive atferden er muligens det mest interessante aspektet ved teksten.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at det innimellom komrmer noen tankedrypp fra det andre hodet også, du vet der hvor hjernen sitter, men det er liksom ikke det samme engasjementet da! Melgaard kan også komponere en tekst,og billedkunstneren er også noe til stede, f.eks ved diskre fargebruk og varierende skriftstørrelse.

Boken må være den perfekte julepresang til dem som strever med å flagge sine homodrømmer, men for oss som ikke har slike drømmer er boken som et tidligere nevnt organ langt opp dit hvor solen aldri skinner.

Retrospektivt hjørne: Welsh: Trainspotting

Da jeg leste Nordkraft (se forrige blogginnlegg), måtte jeg tenke på denne boken, og for den saks skyld også filmatiseringen med samme tittel. Irvine Welsh utga denne fabelaktige teksten i 1993, og en - i mine øyne - svært vellykket filmatisering fulgte i 96. Det er vel ikke utenkelig at Ejersbo fant en smule inspirasjon her da han skrev Nordkraft.

Her er det  nemlig også et dopmiljø i sentrum, og vi opplever det fra innsiden. Jeg synes like fullt dette er et mer vellykket verk enn  Ejersbos. Dette skyldes ikke minst humoren, som riktignok er til stede også i Nordkraft, men i Transpotting gjennomsyres hele teksten av en sterk komisk tone, og (viktig!) alle karakterene framstår også som mer eller mindre komiske, de driter seg ut (i en av de kosteligste scenene forsvinner hovedpersonen  i do) og leseren vil neppe ha noe ønske om å bli  hverken som han eller noen av de andre karakterene.

Språket i originalen er preget av at det foregår i Skottland, og en er avhengig av å kunne 'høre',  tror jeg, for sitt indre øre hvordan det lyder for å ha fullt utbytte av boken, ja det er antakelig en fordel slik sett å ha sett filmen først. Her er en smakebit: 'Ma room is bare and uncarpeted. There's a mattress in the middle ay the flair with a sleeping-bag oan it, an electric-bar fire, and a black and white telly oan a small wooden chair. Ah've goat three brown plastic buckets, half-filled wi a mixture ay disinfectant and water for ma shite, puke and pish. Ay line up ma tins ay soup, juice and ma medicines within easy reach ay ma makeshift bed.'

Mantel: Wolf Hall

Det må være noe galt med meg! Denne boken har vunnet priser og folks hjerter, ja, den ble nylig kåret til den nest beste historiske romanen som er skrevet! (Bak 'Krig og fred', om jeg ikke husker helt feil.) Jeg strevde meg gjennom 200 sider og så med gru fram mot de neste 400, så da fant jeg meg heller en annen bok!

Jeg har riktignok aldri hatt så stor sans for sjangeren 'historiske romaner', men jeg har da kommet meg igjennom moen av de 'obligatoriske', som  Kristin Lavransdatter og Egypteren Sinuhe.
Her møtte jeg altså like fullt 'veggen', kanskje fordi jeg vet for lite om tiden (1500-tallet i England med Henrik 8 i fri utfoldelse), men likså mye fordi så mye virker tatt fra vår tid og det hele rett og slett ikke virker troverdig, da heller ikke engasjerer! Jeg er sikker på at mange vil være dypt uenig med meg, så syng ut!

Egan: A Visit from the Goon Squad

Både boken og forfatteren var ukjent for meg da jeg fikk denne i bursdagspresang tidligere i vår.Det sier antakelig mest om hvor dårlig jeg klarer å følge med i internasjonal samtidslitteratur, for dette er altså intet mindre enn vinneren av fjorårets Pulitzer Prize, og forfatteren, Jennifer Egan, har utgitt en rekke bøker tidligere og er tydeligvis en respektert forfatter i USA.

Det er iallefall en sprelsk, godt fortalt historie, med mange fascinerende typer, og med ulike perspektiv fra kapittel til kapittel fører forfatteren oss ubesværet gjennom et landskap der det meste kan skje. Innledningskapittelet, 'Found Objects' legger listen høyt med den like så morsomme som tragiske historien om kleptomane Sasha, som stjeler en veske på toalettet, men kort etter ser seg  nødt til å avsløre seg selv direkte overfor den fornærmede; hilarious!

I en omtale i Klassekampen noen uker tilbake, ble boken presentert som  et eksempel på at det går an å fortelle uten å ha en egentlig kronologi (om jeg forstod det rett), det skjønner jeg i grunnen lite av etter selv å ha lest denne boken, det er ikke spesielt vanskelig å se at hendelser skjer til ulik tid, inkludert en framtidslagt, ca 2022,  avslutning. Men det er gjerne noe intrikat noe som har gått meg hus forbi -kan noen hjelpe? Det som er klart er at det nest siste kapittelet, 'Great Rock and Roll Pauses' er presentert som en 75 siders Power Point-mappe, noe uvanlig i en roman, og lite vellykket i mine øyne, men som helhet er boken absolutt lesverdig! (Har nylig sett at den  foreligger i norsk oversettelse, tror tittelen lyder :'Bølla i døra.')

Barnes: The Sense of an Ending

Legg til bildetekst

Julian Barnes er en av disse forfatterne som skriver så vakkert at nær sagt uansett hva teksten handler  om er det en estetisk nytelse å lese.
Fjorårets tynne roman (150 s) er et godt eksempel på dette; et selvmord står i sentrum for handlingen, men det kan aldri knekke lysten som ligger i å lese hver side, hver setning i denne boken.

Nå, det egentlige sentrumet for handlingen er vel ikke selvmordet - og ved ettertanke er det forøvrig faktisk to selvmord - nei, det er nok fortelleren, Tony Webster. I bokens to deler tar han oss først til skoledagene i London, der han og kameratene Alex og Colin inkluderer en ny elev, Adrian, i sin lille klikk.Adrian viser seg raskt som en spesiell og  intellektuelt begavet gutt som bl.a gjør rede for hva historiefaget går ut på slik at læreren konkluderer med at han trygt kan pensjonere seg om Adrian overtar undervisningen.

I andre del har det gått mange tiår, alderdommen nærmer seg og vi får gradvis avdekket  hva som har skjedd. Det er dramitisk nok i en historie som egentlig ikke trenger mye dramatikk for å være interessant , der den prøblematiserer på en fortreffelig måte hvor vanskelig det er å fortelle både en historie og om historien.Anbefales!

Fra ukens lesning: Alice's Adventures..

'Would you tell me, please, which way to go from here?'
'That depends a good deal on where you want to get to,' said the Cat.
'I don't much care where -' said Alice.
'Then it doesn't matter which way you go,' said the Cat.
' - so long as I get somewhere,' Alice added as an explanation.
'Oh, you're sure to do that,' said the Cat, 'if you only walk long enough.'

Retrospektivt hjørne:.Alice's Adventures in Wonderland.

                                                           

Dette må sies å være en av de tekstene som 'alle' har hørt om , men som de fleste likevel ikke har lest, i alle fall ikke i sin helhet, og nå - etter å ha lest den på engelsk - er jeg sterkt i tvil om jeg noensinne har lest den i sin helhet tidligere - selv om jeg ville gladelig ha sverget på at jeg hadde lest den om jeg ble spurt om det på forhånd, Den tilhører med andre ord den ekslusive gruppen av tekster som alle kjenner brokker av fordi de blir vist til og ofte tatt for gitt at publikum kjenner, mao den såkalte kulturarven. 

Og historien om Alice er fortsatt fascinerende, omtrent 150 år etter at den kom ut for første gang, i 1865.  Den kan også leses med utbytte av både unge og eldre, for unge helt konkret ssom den spennnende historien det er - på overflaten, for eldre hovedsaklig allegorisk. Dessuten er den selvsagt filmet flere ganger, så nylig som i 2010 med Johnny Depp som Mad the Hatter.  De originale tegningene er like fullt kanskje de beste illlustrasjonene til teksten, og mye brukt også løsrevet fra sammenhengen (se under). Det slo meg ellers under lesingen at det er ikke få likhetstrekk med Holbergs historie om Niels Klim, men han forsvinner inn i hulen ved full bevissthet 200 år før Alice drømmer at hun faller ned i en hule.

Mad the Hatter prydet logoen til plateselskapet 'The Famous Charisma Label'.

Auster: Invisible

Dette er, i mine øyne,en adskillig bedre Auster enn 'Man in the Dark(se her), om ikke på høyde med hans beste som 'The New York Trilogy', som også var hans gjennombrudd.  Auster er en klassisk, god forteller, og på sitt beste er han også noe mer.

Boken begynner tilsynelatende som en vanlig førstepersonsfortelling, der en ung student, Adam Walker, fører ordet. Det er 1967, det ulmer i gatene i mang en by i den vestlige verden, men Adams fortelling domineres av hans bekjentskap med et noe spesielt europeisk par. Det oppstår et slags spill mellom de tre, og deres veier skilles like brått som de møttes.

I andre del viser det seg så at  den egentlige fortelleren er Adams romkamerat fra college, Jim. Han har mottatt utkast til en bok fra nettopp AW, (del 1) 40 år senere (2007), og han mottar to deler til som inkluderes i teksten videre ( det siste etter at Adam er død av blodkreft), og avslutter så med en fjerde del for egen regning.

Det er til dels sterke og tabubelagte følelser og gjerninger vi leser om i Adams tekst, og den eneste personen som kan vite noe om det, avfeier det som fantasier, men gir også selv uttrykk for at hun har alt å miste om det blir offentlig kjent.

Gjennom disse grepene får Auster problematisert viktige  sider ved forholdet fiksjon-virkelighet, og teksten blir i mine øyne gjennom dette virkelig interessant. Men her er også svakheter, ikke minst den påklistrede avslutningen, men også i fortellingens refleksjonsnivå, som da Adam etter at han er blitt kjent med det europeiske paret på en fest, ikke regner med å støte borti han på universitetesområdet hvor  begge tilbringer dagene, fordi han i de syv foregående månedene ikke hadde sett vedkommende(!),uten at det dukker opp en tanke om at han selvsagt kan ha sett vedkommende en rekke ganger, men like selvsagt uten å feste seg nok ved hver enkelt til at det er grunnlag for å kjenne personen(e) igjen. Dette forandrer seg selvsagt når en  f.eks har ført en dialog med en person som en så møter tilfeldig igjen, da stikker personen seg ut fra mengden. (Det kan selvsagt tenkes at Adams intelligens skal holdes på et forholdsvis lavt nivå, men det stemmer dårlig med hvordan han ellers er framstilt!) Men alt i alt verd å lese!

Atwood: The Year of the Flood

Dette regnet jeg med skulle være en skikkelig dyster tekst, en dystopi bygget på klimaødeleggelser, og slik sett passende lesestoff i en usedvanlig fuktig høst. Men på samme vis som regnet har tatt en pause og sommeren nesten har vendt tilbake i det vi går inn i oktober, så er det ikke en udelt mørk tekst canadiske Atwood ga ut i 2009.

Joda, verden er ikke som vi kjenner den, det har utvilsomt skjedd en masse og menneskene har mer enn nok med å overleve, men samtidig er de fremdeles opptatt av detaljer og trvialiteter, på sett og vis et tegn på at ikke alt synes håpløst.

Boken begynner riktignok med at den ene av to kvinnelige hovedpersoner, Toby, speider utover ladskapet og lurer på om det er flere i live;  katastrofen har skjedd og det er alles kamp mot alle. Så får vi et langt sveip tilbake i tid, men etter vår tid, som gjør rede for et samfunn mer eller mindre i oppløsning, og der enkeltmennesket av nødvendighet tilhører en organisert gruppe. De to vi følger gjennom boken, før nevnte Toby og dessuten Ren, er tilknyttet The Gardeners, en gruppe som i utgangspunktet er vegetarienere og pasifister, men som i pressete siuasjoner selvsagt får problemer med disse prinsippene.

Boken er delt inn i fjorten hovedkapitler, som alle har samme struktur; først kommer en tale av the Gardeners leder, Adam One, med noe bibelsk over seg, så kommer en salme eller hymne fra det som kalles The God's Gardeners Oral Hymnbook, før diverse underkapitler forteller om livet i og rundt denne gruppen, ut fra perspektivet til en av hovedpersonene. Jeg har problemer med å forstå hvorfor Atwood operer med begge disse fortellerne, fordi de i mine øyne ikke gir vesensforskjellige versjoner, ja på et punkt får vi nærmest en ren repetisjon, noe som blir temmelig plagsomt i en allerede ganske ordrik tekst.

Boken er lesverdig, men vil en lese en virkelig god bok i denne sjangeren, anbefaler jeg heller McCarthy's The Road.

Earle: I'll Never Get Out Of This World Alive

Steve Earle er etterhvert godt kjent og respektert både som musiker (debuterte i 1986  med 'Guitar Town'  og har senere gitt ut en rekke gode album), og som skuespiller (The Wire, Treme). Men han at også skriver med hell, er antakelig ikke like velkjent pr i dag. Hans andre bok, etter novelledebuten 'Doghouse Roses', gir grunn til å tro at han vil få positiv oppmerksomhet også i forhold til denne aktiviteten. (Han ga forøvrig ut et album med samme tittel parallelt med bokutgivelsen!)

Tittelen på romanen, 'I'll Never Get Out Of This World Alive', viser til en sang av legenden Hank Williams, som for å understreke budskapet drakk seg i hjel i ung alder. Miljøet vi introduseres for i teksten er heller ikke av de sunneste, befolket som det er av prostituerte og narkomane. Vi befinner oss i San Antonio, Texas, i 1963, den siste byen JFK forlot i live.

 Hovedpersonen, Doc, er egentlig farmasøyt. Han har mistet bevillingen pga sitt narkotikamisbruk, men har funnet seg en nisje, han hjelper alle dem som av en eller annen grunn ikke vil ha myndighetene for nærmt - og derfor ikke kan gå til et sykehus. Aborter tar han seg ofte av, og det er et slikt inngrep som lar han komme i kontakt med bokens heltinne, den like unge som vakre Graciela, som nesten dør under inngrepet, men som etterhvert viser seg å ha helt spesielle evner som er med på å snu opp ned på mange tilvante forestillinger i dette miljøet.Uten å røpe for mye av hndlingsopptrappingen kan det sies at hun er en healer - om ikke noe enda 'større' - iallfall er det åpenbart at hun kan hele folk både på kropp og sjel, noe den lokale katolske presten rimeligvis har problemer med..

Boken er fengende og lettlest, men i mine øyne kan Earle med fordel lytte mer til det gamle rådet om 'show, don't tell', en del blir ganske så overtydelig.

Kinesiske smakebiter: Yu Hua: Brothers

 

                                             
Dette er en saftig sak, intet mindre! En skikkelig pikaresk roman i rett linje oppad fra Don Quijote, med så mye samfunnssatire rettet mot det moderne Kina at det er uforståelig at den er i salg i hjemlandet og at forfatteren fortsatt kan bo og virke der, men slik er det - og jeg har min mistanke om at sensuren ikke klarer å tolke den historien vi får servert og derfor ikke skjønner rekkevidden av fortellingen!

På overflaten handler det nemlig om de to halvbrødrene Song Gang og Baldy Li, deres oppvekst i del 1 og svært forskjellige liv som voksne i del 2. (Tilsammen 640 tette sider). Oppveksten er tøff og sveiser de sammen, men landsbyens skjønnhet fører til rivalisering og splittelse i mange år. Den ene gifter seg med henne etterhvert, den andre - forsmådde - retter energien inn på å gjøre suksess i økonomisk henseende, og lykkes til overmål. Han bygger seg opp til den rene krøsus, og i beskrivelsen av dette er satiren i mine øyne spesielt sterk, der han etablerer seg på å selge skrap! Det viktige er å ha de rette navnene på produktene, da spør ingen etter kvaliteten. Joda satiren rammer nok vårt forbrukssamfunn også!

I følge tidligere omtalt artikkel om nyere kinesisk litteratur i Bokvennen 4/10, skal denne boken komme ut på norsk i år, uten at jeg har registrert at den har kommet foreløpig. Anbefales sterkt!

Les også forfatterens egne kommentarer til hvordan det er mulig å få utgitt et slikt verk i dagens Kina her.