Evaluering 2010 + ambisjoner 2011

Ved å bla meg gjennom bloggen min kan jeg konstatere at jeg har lest (og omtalt) rundt 60 bøker i år, altså ca en i uken, noe jeg tror er ganske normalt til meg å  være, uten at jeg for tidligere år har tilsvarende materiale å sammenlikne med. Egentlig er det antakelig i overkant av hva jeg kunne forvente med tanke på at dette har vært et vindfullt år i heimen, og fordi min progressive, kroniske sykdom (Parkinson), virkelig har begynt å hemme meg. Nåvel, som jeg  skrev i et innlegg tidligere i år er det mye god terapi i lesing! Sånn generelt er jeg derfor bra fornøyd med leseåret 2010, og om jeg blir bedt om å trekke fram noen favoritter vil jeg nevne:

• Littel 'De velvillige' (se her)
• Franzen: 'Freedom' (se her)
• Marthinsen: 'Du' (se her)

(Flere kunne vært nevnt, men disse har alt i alt gjort sterkest inntrykk.)

Det jeg ikke er så fornøyd med er min egen oppfølging av eget ønske om å få lest en del fra den tyskspråklige litteraturen. Jeg har kommet gjennom langt færre enn forventet, ja noe - som 'Hundeår' av Grass - kom jeg ikke gjennom i det hele tatt, og det kan nok hende at utvalget har vært noe ambisiøst; en kommentar til listen gikk på at den syntes temmelig tung. Kommentarer til det jeg tross alt har lest har det ellrs vært lite av, og jeg tolker det dithen at det er forholdsvis liten interesse for denne litteraturen. Ingrids boktanker har imidlertid startet noe liknende, og hun er langt flittigere enn meg. Men mitt 'tysktime'-prosjekt får bare rusle videre, det er tross alt mange bøker fra det tyskspråklige området jeg fortsatt har lyst til å lese, som f,eks nobelprisvinner Elias Canettis selvbiografi i tre bind.

Ellers vil jeg som jeg alltid gjør lese mye etter hva jeg har lyst til å lese i øyeblikket, og ut  fra det jeg har meldt så langt burde vel det kunne holde. Like fullt starter jeg et nytt prosjekt, kalt 'Kinesiske smakebiter'. Det er selvsagt ikke noe originalt å ta for seg Kina i disse tider, men det er viktig, for meg også personlig fordi jeg  har en  adoptivdatter fra dette like fascinerende som urovekkende samfunnet, som jeg er ydmyk nok til å anta at jeg aldri vil makte ta inn mer enn smakebiter fra. Håpet er at lesingen blir litt mer systematisk på denne måten.

Godt nyttår til deg, kjære leser!

Dahle: Der har vi deg, ja

Runar Dahle er en av årets debutanter med denne novellesamlingen. Han var ukjent for meg, inntil en kollega tipset meg og sa |at denne kunne det være verdt å lese. Og det har det så absolutt vært; Runar Dahle er en spennende nykommer.

Samlingen består av syv tekster, alle befolket av personer som har problemer med å finne seg helt til rette i livet, eller i hvert fall i den situasjonenen vi møter dem i. De handler delvis totalt irrasjonelt i mine øyne, og tekstenes spenning ligger i høy grad i de uventede handlinger - hva gjør f.eks han som innbiller seg at fysioterapeuten hans har innledet et forhold til konen hans? Uten å røpe for mye må jeg si  at de fleste av oss ville opptrådt langt mer sivilisert. Karakterene framstår som mer eller mindre sære, men ikke verre enn at vi sikkert kjenner igjen visse trekk hos oss selv, og så må jeg jo nevne at den situasjonen de befinner seg i utvilsomt har mye å si - om vi trenges opp i et hjørne kan vel noen og enhver bli uforutsigbar. 

Dahle skriver et uanstrent, moderne nynorsk og er vel verdt å prøve seg på, kjære leser!

Gulliksen: Forenkling

Geir Gulliksens roman av året heter altså 'Forenkling', men selv om det på sett og vis er en veldig forutsigbar tekst er den også foruroligende, og den gir meg følelsen av å få avdekket hvor skrøpelig vår evne til å forstå andre mennesker er.

Boken er delt i tre: en ganske lang første del kalt (begynner), en kort midtdel, kalt (venter) og en siste del midt i mellom de to første i lengde, kalt (slutter). Vi møter det unge paret som teksten sirkler om, og første setning lyder: 'Hun var lys og han var mørk, eller var det omvendt.' Dette er karakteristisk for fortellermåten; det blir stadig understreket at det kanskje forholdt seg annerledes enn det fortalte. En slik undergraving av fortellingens autoritet kan jo sies å være alt annet enn en forenkling, men det får i hvert fall fram at det vi hører om har allmennmenneskelige trekk.

Hva hører vi så om? Jo, banalt sagt er det historien om et ungt par, Kristin og Kim, som tidlig i forholdet får barn, flytter inn i huset til et annet (barnløst) par, Anna og Per, og som går fra hverandre når barnet er tre år gammelt. Det som er interessant er hvordan det fortelles om dette, hvordan teksten viser fram personenes manglende evne til å leve annet enn på overflaten og hvor ubehjelpelige de er av denne grunn. Dette gjelder riktignok først og fremst Kim og Kristin, det andre paret, Anna og Per, kan nok oppfattes delvis som en kontrast, samtidig kommer vi ikke så tett på dem, og de framstår derfor i et dunklere lys, noe som er med på å gi teksten dens foruroligende spenning.

Om det ikke er ytre spenning som må til vil du antakelig like denne, kjære leser!
Du kan forøvrig lese om Gulliksens forrige roman her.

Auster: Man in the dark

Som de som måtte ha lest profilen min vil vite, regner jeg Paul Auster inn under favorittforfattterne mine. Like fullt strevde jeg med å komme skikkelig inn i denne teksten, og det har nok hovedsaklig med intrigen å gjøre - den er temmelig sær og minner mest om en annenrangs sciencefictionfortelling! For hva er det vi blir presentert? Jo, to versjoner av Amerika; det vi kjenner og  et som tok en annen retning etter det famøse presidentvalget i 2000, da Bush 'vant', men skulle ha tapt om alle hadde gjort en ærlig jobb. Her nekter nemlig en del stater å akseptere resultatet og vil bryte ut av føderasjonen, med borgerkrig som resultat! Og verdensbegivenhetene blir selvagt også endret, det er ingen krig i Irak f.eks. Det hele er under regi av en mann i vår verden; det som skjer i den parallelle er bestemt av dennes skriving, uten at han selv vet dette. 'Vår mann' blir kidnappet over i den parallelle verden og får et typisk amerikansk oppdrag etter typisk amerikansk oppskrift; øye for øye - tann for tann.

Auster får selvsagt sagt en del både om det amerikanske samfunnet og det å skape gjennom tekst, men for meg blir han her litt overtydelig. Det kan da også virke som han gikk lei selv, for hovedhistorien får en brå slutt, og siste del av boken gir oss i stedet en vakker kjærlighetshistorie. Det er i hele tatt de underordnete fortellingene om karakterene i og rundt teksten som er beholdningen for meg, men det er også absolutt nok. Jeg så at det i en anmeldelse var antydet at denne boken, som ble utgitt i 2008, kanskje  var  Austers viktigste bok så langt. Det er jeg definitivt uenig i, men verdt å lese er den.

Knausgård: Min kamp 5

Så er jeg i mål på femte etappe, etter  å ha kjempet (!) meg gjennom 600 sider! Spøk til side, noen kamp for leseren er det såvisst ikke; tekstmassen holder fortsatt mål, ikke minst rent underholdningsmessig, og i infame leseøyeblikk tenker jeg at dette fungerer bra som et historisk Se og hør fra akademikerkretser, passende nok fritt for pikante foto, men desto mer krydret med utleverende beskrivelser. Og det må være grunn til å tro at når dette såkalte 'bergensbindet' ble revet ut av hyllene hos bokhandlerne i nettopp Bergen, straks det var i salg, så spiller faktisk kikkermentaliteten en viss rolle... Nå skal det sies at utleveringene i all hovedsak, men også med klare unntak, er sympatiske. Ja, det utvilsomt  mest utleverende dreier seg om hovedpersonen - det er mao en sterk grad av selvutlevering, noe som jeg finner ganske så forsonende.

For en ukes tid siden, etter  å ha lest begynnelsen på dette bindet, bedrev jeg aldri så lite hobbypsykologisering og ga uttrykk for at Knausgårds kamp dreier seg om å bli sett, med bakgrunn i neglisjering fra foreldrene i barndommen. Og jeg synes faktisk det er mye i dette bindet som kan tyde på  at  jeg muligens ikke er helt på villspor. En av de episodene jeg tenker på er da han går ut med Tonje, som han nylig er blitt kjæreste med , og Yngve, broren. Han føler at han står på sidelinjen, blir fylt av desperasjon og kutter seg opp i ansiktet. Etterpå har han tilsynelatende ingen tanker om hvorfor han gjorde det, mens det for meg virker som et uttrykk for dyp sjalusi, han føler seg oversett av de to som kanskje betyr mest for han. I tillegg er det sikkert en frykt for at de to skal bli forelsket, da broren 'stakk av med' en annen jente Karl Ove var forelsket i.
Enda klarere blir det da han treffer faren den sommeren han har begynt å få tak på skrivingen. Faren er da sterkt redusert pga årevis hard drikking,
     'Og da, da alt var over, da først vendte han seg mot meg. Først da kunne han si at jeg var fin. men jeg var åtteogtyve år, ikke åtte, jeg hadde ikke lenger bruk for det, og jeg hadde ikke lenger bruk for ham.'

Dette bindet er delt i to deler, likt bind 1, og første del handler om det året han var elev ved Skrivekunstakademiet. Andre del gjør et byks på tre år, og tar for seg resten av tiden i Bergen pluss opphold på Island og i England samt diverse strøjobber rundt forbi, helt fram til han har debutert, ja faktisk ti han har ideen til det som blir roman nr to.. Studentmiljøet er naturlig nok sentralt, og  Café Opera er oasen i de tørste studenters verden.

Det er når han drikker at Karl Ove kommer i trøbbel, ja etterhvert innser han at han er en annen person i fylla. Det virker samtidig som beruselens transformasjon oppfyller viktige behov hos han; mens broren gjentatte ganger vil ha han til å slutte å drikke, synes han aldri å vurdere dette seriøst selv, og han tenker heller ikke på å gå til psykolog. Knausgårds store bragd er måten han forteller om dette på; hans grep om stoffet er suverent - i sterk kontrast til den tiden han forteller om  her. Gapet mellom fortellingens nåtidsplan og fortellerens ståsted, kommer godt fram i beskrivelsene av Bergen.  Helt i begynnelsen, på s,7 er byen beskrevet, i ettertid, som liten. Ikke mange sider senere (s. 28), er det den ferske studentens opplevelser som blir skildret, og Bergen er en stor by som han tilfreds føler vil sluke han.
Og teksten har nesten slukt meg, motstanden er nok en gang brutt ned.

Knausgård og Lennon

 Det er i dag 30 år siden John Lennon på tragisk vis ble drept. Lennon, som vokste opp i enkle kår i Liverpool, ble verdenskjent gjennom The Beatles og fikk etterhvert  nærmest ikonstatus for fredsbevegelsen, bl.a. gjennom sanger som 'Imagine' og 'Happy Xmas (War is Over)' (Tidenes flotteste julesang?) Han var en kontroversiell skikkelse, men høyt respektert samtidig.

I Knausgårds 'bergensroman' (Min kamp, bind 5), pynter Karl Ove hybelen med en plakat med Lennonmotiv. Så får han besøk av broren Yngve og en av hans kamerater , Asbjørn, en fyr som tydeligvis ser det som sin oppgave å fortelle andre hva de skal like innen musikk, mao en utsendt fra 'musikkpolitiet':'

    -Den Lennon-plakaten, den må du ta ned. Det går ikke.
    -Å? sa jeg.
    -Det er sånt man holder på med på gymnaset. John Lennon. Å fytti helvete.

Det er selvsagt grunn til å nyte den solide argumentasjonen, helt typisk for den gjennomførte autoritære holdningen. KOK er nok ikke helt overbevist, men han vil jo gjerne bli likt (det anerkjennende blikket), så ved første anledning tar han ikke bare ned plakaten, men river den i fillebiter... Det ville være interessant å høre hva denne Asbjørn ville hatt å si om dette i dag.

Knausgård: Min kamp (for å bli sett?)

Jeg leser omsider femte bind, jeg har trengt pauser i den voldsomme ordflommen, men kanskje enda viktigere for pausene er min ambivalens til verket; jovisst er det fascinerende, men hvorfor ikke bearbeide såpass at det direkte selvbiografiske blir iallfall litt tildekket? Pluselig slår det meg i all sin enkelhet, KOK vil endelig bli sett!! Han har vokst opp med foreldre som hadde nok med seg selv, faren er demonisert i teksten, men først og fremst er han en person som fornekter livet og derfor neglisjerer sønnen. Moren er glorifisert, men egentlig er hun temmelig selvopptatt og 'flykter' uten tanke på Karl Ove eller Yngve, broren. I dette femte bindet vet hun ikke hvor gammel Karl Ove er og trøster han gjentatte ganger med den tommeste av alle fraser: 'Det vil sikkert gå bra..'
Kanskje dette er for enkelt, men er det ikke noe her? Jeg leser videre.

Tysktime 11: Lenz: Ett minutts stillhet

Denne i omfang beskjedne boken på 110 små sider rommer en rørende historie. Christian, en ungdom, er historiens forteller, og i sentrum av fortellingen er det kortvarige kjærlighetseventyret med den unge engelsklæreren hans; Stella. På fortellingens nåtidsplan er forholdet slutt pga tragiske omstendigheter som jeg ikke finner grunn til å røpe, og det er den elegante komposisjinen med den fine vekslingen mellom de to tidsplanene, som gir en ellers ganske banal tekst et løft, og som også gjør det klart at den aldrende forfatter, såfremt ikke teksten har ligget på vent da, fortsatt var utstyrt med en god penn, da den  kom ut i forfatterens 82. år.  Han kalte den selv 'fortelling', mens f.eks  Wikipedia har den oppført i bibliografien som novelle.

Siegfried Lenz ble født i 1926 og kan trygt regnes som en av Tysklands viktigste etterkrigsforfattere, selv om han vel har levd noe i skyggen av størrelser som Böll og Grass. Han har skrevet betydelige romaner, f.eks 'Tysktime' og 'Forbildet', men jeg vil anbefale spesielt romanen 'Stillheten', om en mann som blir rammet av afasi etter et hjerneslag.