Gulliksen: Tjuendedagen

Geir Guliksen, mest kjent som forlagsmann og lyriker, ga i fjor ut den høyst lesverdige romanen 'Tjuendedagen'. Det er en moderne roman, bl.a gjennom fortellermåten, men den må også sies å være temmelig tradisjonell, ja nærmest klassisk i sin kretsing rundt det kjente tematriangelet 'Livet, døden og kjærleiken'. Det vil si når det gjelder det siste - kjærleiken - er fokuset på det kroppslige såpass sterkt at det er fristende å heller si at det dreier seg om begjær.  Første kapittel, i den forøvrig svært velskrevne boken, kan ta leseren på sengen - bokstavelig talt. Det begynner med skildringen av en kvinne og en manns seksuelle forspill, sett gjennom en tredje person i rommet, som vi ganske raskt skjønner er kvinnens egentlige partner, og leseren vil antakelig bli overrasket og kunne bli alt fra provosert til pirret. Jeg sier overrasket bl.a. fordi denne teksten har fått minimal medieomtale, men så er da også personene anonymiserte, i forste del i en slik grad at det ikke engang er brukt navn om dem, kun pronomen. Den i første omgang passive mannen, blir etterhvert med på sengeleken, og vi får 'oppleve' at  han blir tatt bakfra som et klimaks i trekanten. Innen den 'nye' mannen trekker seg ut fordi han har fått seg kjæreste, har han tatt en serie bilder av sengehyggen, og en dag dukker et av disse opp på hennes jobb-pc, som vedlegg til en e-post adressert til  alle ansatte. Dette tar hun forbløffende rolig i første omgang; hun er så fornøyd med det hun har vært med på at hun tenker det er ingen skam å vise sin nytelse. Denne naive, ureflekterte holdningen dominerer spesielt i første del, og jeg savner mer refleksjon, iallfall fra fortelleren.

                                                      
Fortelleren heter Liv, og hennes bakgrunn og dermed også forklaringen på hvordan hun kjenner til historien i første del, får vi i andre del, der hun forteller om sin egen studietid på 80-tallet i Bergen. Liv er en helt annen type enn den navnløse kvinnen i første del. Mens sistnevnte nærmest framstår som eksibisjonist, er Liv innadvendt henimot det selvutslettende. Det er da også bare en tilfeldighet som forhindrer henne i å ta selvmord, og navnet hennes fungerer mer og mer som en ironisk kommentar - litt vel overtydelig kanskje. I det hele tatt fascinerer ikke hennes egen historie denne leseren i samme grad som første del, noe heller ikke tredjedelen gjør; her blir inntrykket mitt at forfatteren vil ha alt til å henge sammen eller at historien skal 'gå opp'.

Det er usedvanlig mye om klær i denne teksten, rene klær og skitne klær, og de skitneste, blir det grundig påpekt, er 'uniformene' til lederne, nemlig drakter og dresser som ikke kan vaskes og som sjelden blir renset. Det er i mine øyne rimelig å tolke dette som en understreking av den rolle det utvendige/fasaden spiller i 'Tjundedagen'. Det er i bunn og grunn en subtil farse over en kultur som dyrker glasuren, og som derfor gjør alle til objekter. Fortelleren, Liv, prøver å trekke seg unna dette, med det resultat at hun nesten går til grunne, det er vissheten om at en hun ikke kunne forvente det av, likevel har sett henne på en dypere måte som berger henne, mens den tilsynelatende vellykkete, men etterhvert temmelig hedonistiske mannspersonen, går til grunne.

Alt i alt er dette en bok som fortjener mange lesere!