retrospektivt hjørne: Forfattere jeg alltid vender tilbake til

En av mine desiderte favorittmedbloggere, Bjørg i 'Mellom linjene' (tidligere Bai i 'Boklesebloggen min') utfordret oss i forrige uke med å etterlyse våre favorittforfattere (slik tolker iallefall jeg det). Dette er vanskelig, jeg har store problemer med å velge ut blant ganske mange som jeg liker godt. Så slo det meg heldigvis at jeg uten videre gjerne kunne dele inn i døde og nålevende og på den måten få doblet antallet. Jeg begynner selvsagt med de nålevende, de døde er jo døde... og jeg understreker at det er ingen intern rangordning blant de jeg har plukket ut, de kommer rett og slett alfabetisk.. Alt er i tillegg basert på det jeg velger å inkludere blant det de har skrevet; er det noe jeg ikke har lest eller synes ikke holder mål så skal ikke det ødelegge for nominasjonen. Når det gjelder spørsmålet om hvorfor jeg liker disse så godt, har jeg ofte ikke annet å si enn at de skriver på en måte og om noe som fenger meg. Jeg har klart å begrense meg til følgende ti nålevende:

J.M.Coetzee

En av flere av de jeg har valgt ut som har fått nobelprisen i litteratur, men som jeg til min egen tilfredshet 'oppdaget og begynte å lese lenge før prisen var et faktum. Den første jeg leste, 'Waiting for the Barbarians', gjorde inntrykk, men det var nok 'Disgrace', en sterk historie om sosialt fall, som fikk han inn på denne listen. Vil også anbefale 'Age of Iron' og 'Slow Man', samt de selvbiografiske 'Boyhood' og 'Youth'.


Per Olof Enquist:

I mine øyne Nordens fremste nålevende forfatter. Jeg ble i ung alder oppslukt av 'Legionärane', en roman om utlevering av baliske flyktninger til Sovjet  etter andre verdenskrig. Andre bøker jeg anbefaler av  Enquist: 'Musikanternas uttåg',  'Nedstörtad ängel', 'Kapten Nemos bibliotek',  'Livläkarens besök' og selvsagt selvbiografien 'Et annat liv'.


Kjartan Fløgstad

Hans første storverk, 'Dalen Portland', bekreftet det jeg hadde ant også tidligere; nynorsk er som litterært redskap bokmålet fullstendig overlegent. Han fulgte fint opp med 'Fyr og flamme', kanskje fortsatt hans beste           bok. Vil også anbefale ' Det 7.klima', 'Kron og mynt' og 'Grand Manilla' Alle de nevnte er romaner, men han er også viktig som essayist, se f.eks 'Ordlyden'.


Mark Haddon

Briten Haddon er antakelig mest kjent som barnebokforfatter i hjemlandet, men fikk et slags internasjonalt gjennombrudd med 'The Curious Incident of the Dog in the Night-Time', en fabelaktig skildring av en gutt med Asbergers syndrom. Den andre romanen for voksne, 'A Spot of Bother', måtte nesten bli en nedtur, men er det egentlig ikke, den er helt annerledes og med mye britisk humor. (Joda, jeg vet at han nylig kom med 'The Red House', men den har jeg altså ikke lest - foreløpig).


Gabriel Garcia Marquez

For meg er dette den viktigste representanten for den magiske realismen som i noen år på 70-tallet hadde betydelig innflytelse på litteratur fra så å si hele verden. Hovedverket hans, 'Hundre års ensomhet' kom allerede i 1967, og min personlige favoritt, 'Ingen skriver til obersten', så tidlig som i 61. Andre viktige  bøker fra denne columbianeren: 'Patriarkens høst', 'Beretningen om et varslet mord', 'Kjærlighet i koleraens tid', 'Generalen i sin labyrint' og selvbiografien 'Leve - for å fortelle'.  (En advarsel: Ikke se filmatiserte versjoner hverken av Marquez eller andre fra den magiske realismen, som f.eks Isabel Allende, de er gjennomgående forferdelige!)


Cormac McCarthy

Alt jeg har lest av denne karen har vært strålende, og det er alltid et forholdsvis tynt lag glasur som dekker over verdens djevelskap, noen ganger er det så å si naken råskap fra første stund. Anbefaler 'The Border Trilogy' (All the Pretty Horses, The Crossing og Cities of the Plain),  'Child of God',  'No Country for Old Men' og 'The Road', de to siste også hederlig filmet, men se sammen med noen!

Ian McEwan

Verdens djevelskap er også viet oppmerksomhet hos denne britiske forfatteren, ja faktisk såpass at han ble kalt Mcabre. Den første jeg leste,'The Innocent', inneholdt da også drap og  partering av liket, men godt fortalt var det. Den siste jeg leste, 'Solar', var mer en satire, og han er klart dårligere kvalifisert til tilnavnet for hver bok han utgir. Anbefaler også 'Enduring Love', 'Atonement', 'On Chesil Beach' og 'Saturday.'


Alice Munro

Dette har i flere år vært min kandidat til Nobelprisen, kanskje hun får den i år?! Hun skriver fabelaktige noveller, og selv om jeg på langt nær har lest alt (heldigvis!), så tror jeg ikke en blir skuffet hva en enn velger.
Omtale av 'Runaway'.


Annie Proulx

 Proulx er, i likhet med Munro, amerikaner, og det er det nesten øde landskapet i Wyoming som er ramme for henne, derav 'Wyoming-stories', iallefall tre samlinger: 'Close Range','Bad Dirt' og 'Fine the Way it is'. Den første samlingen har vært relansert som 'Brokeback Mountain' etter filmatiseringen av denne enkeltnovellen. Proulx har også skrevet gode romaner, jeg trekker spesielt fram 'Accordion Crimes'.


Enrique Vila-Matas

Til slutt den andre av mine nålevende favoritter jeg ikke kan lese i original, katalaneren Vila-Matas.  Men i stedet har jeg med velbehag lest oversettelsene til Christian Rugstad av 'Den vertikale reisen' og 'Bartleby & Co.' Den siste en leseropplevelse av de sjeldne, i sin humoristiske vri på Herman Melvilles langnovelle 'Bartleby '.

(I oktober kommer denne spalten med mine utvalgte som har lagt ned pennen for godt.)

Coetzee: Age of Iron

Denne romanen, utgitt i 1990, tar oss med til Cape Town i Sør-Afrika i 1986, da apartheidsystemet fortsatt eksisterte, men da det begynte å bli åpenbart at dets dager var talte. Det er en spent stemning, det er 'jernharde' timer og enkeltmenneskets verdi er i fare.

I sentrum for handlingen er en kvinnelig jeg-forteller, som da boken begynner nettopp har fått vite at hun er døende pga kreft i skjelettet. (Interessant parallell til innledningen av Slow Man.) Hun er hvit og dermed priviligert; i huset har hun hjelp av en farget kvinne, som også har barna sine boende der. I tillegg får en alkoholisert, husløs, hvit mann tilhold der, og slik sett blir denne eiendommen en miniutgave av hele samfunnet. Det er nok av spenninger mellom de ulike personene i huset, og de tiltar i styrke da en kamerat av hushjelpens tenåringssønn også slår seg til der.

De to tenåringsguttene forsvinner imidlertid, noe som fører til at fortelleren kjører hushjelpen inn i en svart bydel på leting etter sønnen, og tragedien begynner for alvor å ta form.

Sentralt i fortellingen er hovedpersonens refleksjoner rundt handlingene. Hun er nok i utgangspunktet en hvit liberaler, men blir utfordret kraftig både mht til holdning og tanker av personene rundt henne, slik at hun framstår mer og mer som en radikal person som tar klart parti også for personer hun egentlig ikke liker - samtidig er hun hele veien skeptisk til ensrettingstendensene hun ser i den svarte opposisjonen.

Coetzee har her skrevet en bok som jeg vil tro kan bli en klassiker, en flott komponert roman med en velfundert tematikk, og - som vanlig - i et stilsikkert språk som er en fryd å lese! Boken er oversatt til norsk med tittelen Jernalder.

Coetzee: Diary of a Bad Year

John M. Coetzee er en fascinerende forfatter. Opprinnelig sør-afrikaner (født 1940), vokste han  opp i et samfunn der staten drev med systematisk rasisme (apartheid).

På 1990 tallet, altså etter at apartheidstaten var blitt historie, flyttet han til Australia, et samfunn som også strever med å akseptere at alle mennesker har de samme rettigheter, selv etter at de sluttet med skuddpremie på sine egne urinnvånere...

Med ståsted i disse spesielle samfunnene, har Coetzee skrevet en rekke fremragende bøker som har gjort han til en av de mest feirede forfatterne i vår tid, toppet av Nobels litteraturpris i 2003.

Coetzee er en stor stilist, han skriver så godt at tekstene aldri blir dårlige, i stedet må en spørre seg hvor interessante de er. 'Diary of a Bad Year' er på mange måter svært interessant, men likevel tror jeg ikke det vil bli en bok som kommer til å bli nevnt blant hans viktigste.

Det kanskje mest interessante ved boken er dens radikale form; komposisjonen er ganske spesiell. Hver side av boken er delt i to eller (for det meste) tre med heltrukne linjer klart adskilte tekster (det fins ett unntak med en tekst over hele siden, slik vi er vant til å møte teksten i prosabøker). Det som må oppfattes som hovedteksten står øverst, og handler om nær sagt alle slags emner, fra 'On the origins of the state' (første tekst) til 'On Dostoevsky' (siste tekst), og tilhører bestemt ikke det fiktive  landskapet vi forventer å møte i en roman. Men vent litt, Coetzee har ikke sagt det er en roman, i stedet har han delt boken i to: 'Strong Opinions' og 'Second Diary'. Dermed signaliserer han at det fins bestemt meninger (om verden) i teksten, og at det er en personlig tone, vi blir altså snarere tatt med på en  essayistisk ferd.

Men hva så med den ene eller de to nederste tekstene? Jo, ser her kommer det en historie, om enn heller ikke den helt etter 'oppskriften'. Denne historien fortelles kronologisk, men er også spesiell ved at det i store partier er to ulike stemmer fra samme tidspunkt. Og stemmene tilhører de tre sentrale karakterene; den aldrende forfatteren C, den unge og sensuelle kvinnen Anya, som C leier som sekretær, og hennes middelaldrende samboer Alan.

Hva oppnår så Coetzee med dette? Ja, det er jeg sannelig usikker på. Jeg tenkte lenge at det etterhvert ville åpenbare seg en slags forbindelse mellom tekstene, men det eneste jeg klarer å se er at historien kan tenkes å følge tilblivelsen av tekstene på øverste nivå, og at det også kan leses selvbiografisk, det er svært nærliggende å tenke seg at forfatteren i teksten bygger på Coetzee selv. Samtidig er det også brudd som tydeliggjør at dette er fiksjon, ikke minst ved at C synes å være døende mot slutten. Dette muligjør selvsagt også en allegorisk tolkning, der hovedtekstene viser til viktige emner for forfatteren og historien under blir om hans forfatterliv i konsentrert form.  Men det gjør i mine øyne teksten, som jeg likevel mener kan sies å være en roman, så vid som den sjangeren etterhvert har blitt, først og fremst tung å lese - og eksperimentet ikke spesielt vellykket, iallfall ikke i en slik grad at vi kan vente en strøm av liknende bøker!

Hvis du ikke har lest Coetzee før, begynn heller med en annen av bøkene hans. Er en hekta på denne forfatteren,vil en utvilsomt ha glede av denne også.

                                                                                

Coetzees 'Slow Man'

Coetzee, som fikk nobelprisen i litteratur i 2003, har en forholdsvis beskjeden litterær produksjon, 13 romaner inkludert to selvbiografiske, ingen av dem særlig voluminiøse, etter debuten i 1974.

Jeg har lest noen av dem: Disgrace, Waiting for the Barbarians, Youth og nå nettopp Slow Man (alle oversatt til norsk), og bøkene handler alltid om noe vesentlig, og er i tillegg en fryd å lese.

I Slow Man møter vi en middelaldrende mann, Paul Rayment, som etter et avsluttet, barnløst ekteskap er fornøyd med en sorgløs tilværelse, tilsynelatende uavhengig av andre. Men på fortellingens første side blir tilværelsens hans snudd opp ned, da han på sykkel blir meid ned av en hensynsløs bilist, og må amputere den ene foten over kneet. Dagliglivet hans blir selvsagt plutselig preget av avhengighet til andre., og ikke bare rent praktisk. Paul blir svært opptatt av å få bekreftet at han fortsatt er en mann, ikke minst på det mest dyriske planet. Dette fører videre til en sterk forelskelse i hjemmepleieren Marijana Jokic, som han etterhvert også erklærer sin kjærlighet til , selvsagt uten å oppnå det han vil. Han vikler seg inn i et intrikat ' spill' med Marijana og familien hennes. Mot slutten av fortellingen føler han seg grundig lurt og utnyttet, men da viser det seg at mye er annerledes enn han har trodd. Komposisjonen er elegant, bl.a ved at en korrigerende stemme dukker opp i form av Elisabeth Costello, hovedpersonen i Coetzees roman av samme navn fra 2003. Hun problematiserer mye av det Paul tenker, men finnes hun egentlig utenfor Pauls bevisthet? Han lurer iallfall på et tidspunkt på dette selv. Teksten anskueligjør menneskets skrøpelighet når vi blir skaket, og oppleves som vesentlig fordi den kan sette i gang leserens egne tanker uten å gi klare svar på hva som er riktig og galt. Coetzee må jeg etterhvert få lest i sin helhet, om ikke i sammenheng.