Coetzee: Age of Iron

Denne romanen, utgitt i 1990, tar oss med til Cape Town i Sør-Afrika i 1986, da apartheidsystemet fortsatt eksisterte, men da det begynte å bli åpenbart at dets dager var talte. Det er en spent stemning, det er 'jernharde' timer og enkeltmenneskets verdi er i fare.

I sentrum for handlingen er en kvinnelig jeg-forteller, som da boken begynner nettopp har fått vite at hun er døende pga kreft i skjelettet. (Interessant parallell til innledningen av Slow Man.) Hun er hvit og dermed priviligert; i huset har hun hjelp av en farget kvinne, som også har barna sine boende der. I tillegg får en alkoholisert, husløs, hvit mann tilhold der, og slik sett blir denne eiendommen en miniutgave av hele samfunnet. Det er nok av spenninger mellom de ulike personene i huset, og de tiltar i styrke da en kamerat av hushjelpens tenåringssønn også slår seg til der.

De to tenåringsguttene forsvinner imidlertid, noe som fører til at fortelleren kjører hushjelpen inn i en svart bydel på leting etter sønnen, og tragedien begynner for alvor å ta form.

Sentralt i fortellingen er hovedpersonens refleksjoner rundt handlingene. Hun er nok i utgangspunktet en hvit liberaler, men blir utfordret kraftig både mht til holdning og tanker av personene rundt henne, slik at hun framstår mer og mer som en radikal person som tar klart parti også for personer hun egentlig ikke liker - samtidig er hun hele veien skeptisk til ensrettingstendensene hun ser i den svarte opposisjonen.

Coetzee har her skrevet en bok som jeg vil tro kan bli en klassiker, en flott komponert roman med en velfundert tematikk, og - som vanlig - i et stilsikkert språk som er en fryd å lese! Boken er oversatt til norsk med tittelen Jernalder.