Coetzees 'Slow Man'

Coetzee, som fikk nobelprisen i litteratur i 2003, har en forholdsvis beskjeden litterær produksjon, 13 romaner inkludert to selvbiografiske, ingen av dem særlig voluminiøse, etter debuten i 1974.

Jeg har lest noen av dem: Disgrace, Waiting for the Barbarians, Youth og nå nettopp Slow Man (alle oversatt til norsk), og bøkene handler alltid om noe vesentlig, og er i tillegg en fryd å lese.

I Slow Man møter vi en middelaldrende mann, Paul Rayment, som etter et avsluttet, barnløst ekteskap er fornøyd med en sorgløs tilværelse, tilsynelatende uavhengig av andre. Men på fortellingens første side blir tilværelsens hans snudd opp ned, da han på sykkel blir meid ned av en hensynsløs bilist, og må amputere den ene foten over kneet. Dagliglivet hans blir selvsagt plutselig preget av avhengighet til andre., og ikke bare rent praktisk. Paul blir svært opptatt av å få bekreftet at han fortsatt er en mann, ikke minst på det mest dyriske planet. Dette fører videre til en sterk forelskelse i hjemmepleieren Marijana Jokic, som han etterhvert også erklærer sin kjærlighet til , selvsagt uten å oppnå det han vil. Han vikler seg inn i et intrikat ' spill' med Marijana og familien hennes. Mot slutten av fortellingen føler han seg grundig lurt og utnyttet, men da viser det seg at mye er annerledes enn han har trodd. Komposisjonen er elegant, bl.a ved at en korrigerende stemme dukker opp i form av Elisabeth Costello, hovedpersonen i Coetzees roman av samme navn fra 2003. Hun problematiserer mye av det Paul tenker, men finnes hun egentlig utenfor Pauls bevisthet? Han lurer iallfall på et tidspunkt på dette selv. Teksten anskueligjør menneskets skrøpelighet når vi blir skaket, og oppleves som vesentlig fordi den kan sette i gang leserens egne tanker uten å gi klare svar på hva som er riktig og galt. Coetzee må jeg etterhvert få lest i sin helhet, om ikke i sammenheng.