Renberg går på trynet

Johan Borgen, novellist, journalist og anmelder av rang, for ikke å glemme hans petiter under signaturen Mumle Gåsegg, skal ha uttalt at en bare burde skrive om bøker en likte. Det kan nok være mye godt å si om en slik innstilling, men jeg bryter det med viten og vilje; det utgis mange bøker som godt kan få stemplet en advarsel på seg: Kjære leser, du er nå i ferd med å åpne en bok som du med fordel kunne ha byttet ut med en annen! Såpass arrogant bør advarselen være, og den vil vel fungere som rene reklamen; en bør nok heller tie om bøker som en finner håpløse (og det lover jeg å gjøre en annen gang), men nå var det altså den siste til Tore Renberg om Jarle Klepp, den fjerde i en, om vi skal tro forfatteren selv, livslang serie, og der de to første viste hvilket fortellertalent denne fortsatt ganske unge forfatteren er utstyrt med, men der den tredje 'Charlotte Isabel Hansen', bare var en middels god roman, og allerede i den nylig utgitte 'Pixley Magopo' går Jarle Tore Klepp Renberg på trynet så grundig at det er vanskelig å forestille seg at forfatteren kommer videre om han ikke begår et raskt og effektivt drap på denne falske tvillingen. Joda, det er selvsagt ikke bare Knausgård som skriver tett opp til karakterene sine; Renberg har fortalt nok om seg selv i interju til at iallfall denne leseren synes å kjenne igjen vesentlige karaktertrekk hos Jarle. Noe som selvsagt har vært gjort i all episk tid, for å låne et av de irriterende signalene i Renbergs bok om at det faktisk er en fortelling en leser:

'DET ER EPISK, MANN' (s.28)

Hva slags fortelling er det så? Jo, det er en overmåte ambisiøs tekst, om eksistensiell angst, uttrykt i Jarles angst for å bli eldre og til slutt dø (han plages noe fryktelig av sitt fysiske forfall som 35-åring), angsten for at datteren er blitt en selvstendig, seksuelt uttagerende kvinne som elsker en mørkhudet (angst, angst!!) mann mer enn sin egen far (som hun egentlig aldri har hatt som far utenom i rent biologisk forstand), og også uttrykt i Jarles beste venn Helge, som nesten har klart å drikke seg i hjel etter å ha banket opp både kone og barn.... Men det er også fortellingen om den usannsynlig umodne 35-åringen Jarle Klepp, som ser rødt fordi han fantaserer om størrelsen på det du vet hos datterens kjæreste og får sin egen tenåringsdatter til å virke moden nok til være fredsmekler, iallfall med sin noen få år eldre Pixley (joda, hans navn er romanens tittel, så eksotisk var det..) ved sin side, som tar initiativ til å kontakte Jarle få timer etter at han har ydmyket datteren og kjæresten på det groveste, fordi han må få en mulighet til å komme med sin versjon. (Noe han selvsagt ikke benytter seg av fordi det er ingenting å si...) I møtet mellom disse voldsomme ambisjoner om hva teksten skal si noe om og måten tekstens talerør forholdrer seg til utfordringene, går hele prosjektet på trynet, sånn rent episk.