Kjempen Knausgård

Knausgård skriver godt, svært godt, og det gjør det mest private i denne boken (og mye er veldig privat) til en litterær opplevelse uansett hva en velger å kalle teksten rent sjangermessig. Det gjør vondt å lese, fordi det etableres en nærhet mellom forteller, stoff og leser; Knausgård tar leseren med inn i familiens dystre indre. Dette innebærer selvsagt også en formidabel utlevering av familien, og det er forståelig at det kommer kritiske røster, men Knausgård utleverer seg selvsagt også selv, og jeg tenker i utgangspunktet at dette er både modig og sannferdig. Men etterhvert som en leser seg gjennom de detaljerte skildringene av fortid, dvs forfatterens egen oppvekst, vevd inn i refleksjoner i fortellingens nåtid, samt en lang, dvs det meste av siste halvdel, beretning om hvordan brødrene K bokstavelig talt må vaske vekk skitten etter faren, melder det seg spørsmål; hvor sant er det egentlig? Knausgård problematiserer sin egen skriveposisjon; hva har han opplevd og hva klarer han å formidle, en prisverdig og også interessant diskusjon, men dermed synes han gjerne ekstra uangripelig; han spiller jo med åpne kort og er en reflektert og selvkritisk forfatter! Javisst, men nettopp derfor lar selv en røynd leser seg lett forføre, og gir seg over til beundring av den finskildrete gjengivelsen av episoder fra barndommen. Så får vi senere vite at Knausgård vanligvis ikke husker hverken hendelser eller replikker/samtaler, han husker rom/miljø. Han har også tidligere kvittet seg med den dagboken som kunne ha hjulpet han i rekonstruksjonsarbeidet. Med andre ord er det en klassisk fortelling vi leser, der forfatteren bruker egne opplevelser, men utvilsomt legger inn det som passer han for å skape en fortelling med snert og sammenheng. Det som er spesielt er at dette likevel er hans egen historie, og da kan en selvsagt begynne å lure, ikke på om dette fortjener betegnelsen 'roman', men hvilke motiver som ligger til grunn; er det faktisk en kynisk markedsføringssak - eller hva er det? Jeg må si jeg er langt mer usikker enn før jeg leste boken....Med disse betenkelighetene på trykk, skynder jeg meg med å understreke at det uansett er en mektig leseropplevelse som jeg gleder meg til å følge videre. Dette i stor grad pga Knausgårds interessante refleksjoner strødd utover teksten, noe som forøvrig framstår som et klart essayistisk trekk i god tradisjon i den sosialpsykologiske prosa, og som her i stor grad dreier seg om skriving og død, og den gjennomarbeidete komposisjonen; ulike tidsplan er elegant flettet inn i hverandre og belyser selvsagt også hverandre.