lørdag 10. oktober 2009

Kjempen Knausgård



Knausgård skriver godt, svært godt, og det gjør det mest private i denne boken (og mye er veldig privat) til en litterær opplevelse uansett hva en velger å kalle teksten rent sjangermessig. Det gjør vondt å lese, fordi det etableres en nærhet mellom forteller, stoff og leser; Knausgård tar leseren med inn i familiens dystre indre. Dette innebærer selvsagt også en formidabel utlevering av familien, og det er forståelig at det kommer kritiske røster, men Knausgård utleverer seg selvsagt også selv, og jeg tenker i utgangspunktet at dette er både modig og sannferdig. Men etterhvert som en leser seg gjennom de detaljerte skildringene av fortid, dvs forfatterens egen oppvekst, vevd inn i refleksjoner i fortellingens nåtid, samt en lang, dvs det meste av siste halvdel, beretning om hvordan brødrene K bokstavelig talt må vaske vekk skitten etter faren, melder det seg spørsmål; hvor sant er det egentlig? Knausgård problematiserer sin egen skriveposisjon; hva har han opplevd og hva klarer han å formidle, en prisverdig og også interessant diskusjon, men dermed synes han gjerne ekstra uangripelig; han spiller jo med åpne kort og er en reflektert og selvkritisk forfatter! Javisst, men nettopp derfor lar selv en røynd leser seg lett forføre, og gir seg over til beundring av den finskildrete gjengivelsen av episoder fra barndommen. Så får vi senere vite at Knausgård vanligvis ikke husker hverken hendelser eller replikker/samtaler, han husker rom/miljø. Han har også tidligere kvittet seg med den dagboken som kunne ha hjulpet han i rekonstruksjonsarbeidet. Med andre ord er det en klassisk fortelling vi leser, der forfatteren bruker egne opplevelser, men utvilsomt legger inn det som passer han for å skape en fortelling med snert og sammenheng. Det som er spesielt er at dette likevel er hans egen historie, og da kan en selvsagt begynne å lure, ikke på om dette fortjener betegnelsen 'roman', men hvilke motiver som ligger til grunn; er det faktisk en kynisk markedsføringssak - eller hva er det? Jeg må si jeg er langt mer usikker enn før jeg leste boken....Med disse betenkelighetene på trykk, skynder jeg meg med å understreke at det uansett er en mektig leseropplevelse som jeg gleder meg til å følge videre. Dette i stor grad pga Knausgårds interessante refleksjoner strødd utover teksten, noe som forøvrig framstår som et klart essayistisk trekk i god tradisjon i den sosialpsykologiske prosa, og som her i stor grad dreier seg om skriving og død, og den gjennomarbeidete komposisjonen; ulike tidsplan er elegant flettet inn i hverandre og belyser selvsagt også hverandre.

8 kommentarer:

  1. Kan skrive under på denne også! Kanskje med unntak av at jeg i grunnen ikke tror det er et markedsføringstriks at han er så privat her. Jeg har hørt og sett noen intervjuer med han nå og jeg tror på at han driver med et kunstnerisk eksperiment her. Det å gå tilbake til barndom og tidligere perioder av livet og skrive om det kan vanskelig bli helt som det var den gangen, siden man opplevde det annerledes da enn man tenker om det nå. Det er helt umulig å vite om det jeg husker fra min barndom faktisk var slik som jeg tror det var. Kanskje misforstod jeg, kanskje har jeg hatt motiver til å endre min egen oppfattelse av det som skjedde, kanskje har andre rundt meg hatt det, og hvem skal egentlig få bestemme hva som er den sanne og faktiske historien? Knausgård kunne valgt å beskrive alle doturene han har hatt gjennom livet liksom, men heldigvis gjør han ikke det. Han gjør et utvalg hendelser som har vært betydningsfulle for han, og når han er en så god forfatter som han er så klarer han å gjøre det betydningsfullt for andre også. Hvertfall meg da. Og det er jo sånn vi organiserer livene våre, gjennom historier som forklarer det som har vært betydningsfyllt. Det er litt som å få lese resultatet av at Knausgård har vært gjennom narrativ terapi.

    SvarSlett
  2. Jeg tror nok heller ikke at det er egentlig er snakk om å tenke markedsføring, men det har iallfall virket slik! Og jeg ser mindre og mindre poenget med å la være å anonymisere personene, for om han hadde gjort det tror jeg ikke noe ville ha gått tapt... Er enig med deg i at en ikke savner å få høre om doturene til K (!), og det er selvsagt et viktig poeng at enhver gjengivelse må gjøre et utvalg, men da er vi tilbake til hva som kjennetegner en fortelling, er vi ikke? K forteller sikkert det som oppleves som sannhet for han, akkurat som vi alle "eier" vår egen historie, det er vår subjektive sannhet, og vi må vel tro på det for ikke å få store psykiske problemer? Samtidig må vi jo ta inn over oss at vi f.eks forskjønner virkeligheten, ikke minst mht oss selv, og her får jeg en følelse av at K rir to hester; han problematiserer generelt, samtidig som han f.eks skriver at han alltid lurte på om han mente det når han sa at han elsket sin første kone. Det kan vel også være at han husker det slik i ettertid fordi det gir mening mht at han brøt med henne... Dette ville jeg ikke tenkt på å problematisere om ikke både forfatteren og fortelleren het Knausgård. Det er abslutt et eksperiment å fjerne det tradisjonelle skillet mellom forfatter og forteller, men det har vel også konskvenser for hvordan vi (klarer) å forholde oss til historien!?

    SvarSlett
  3. Eg begynte på denne boka i går (sjølv om eg sa at eg aldri skulle lese ho), fordi ho låg på kjøkkenbenken (desse evindelege bokklubbane). Og etter femti sider er eg enig med deg i at han skriv godt og desse essayistiske innslaga er interessante. Boka problematiserer jo forhaldet mellom fakta og fiksjon, gjennom å gi seg ut for å vere biografisk, og det gjer noko med lesinga, merkar eg. Det er som om det blir eg som lesar som må ta stilling til korleis eg skal forhalde meg til forteljinga - noko også denne diskusjonen gjenspeglar. Og det er verkeleg interessant.

    (Må forresten leggje til at det ikkje er eg som skal krediterast lista i margen din - eg henta ho hos Snowflake (http://snowflakesinrain.wordpress.com)

    SvarSlett
  4. Joda, du må krediterast fordi eg fann ho oss deg og knappast hadde funne ho ellers! Eg har tenkt å seie noe om kven eg kan anbefale på lista før utdelinga, som er i byrjinga av desember, om eg ikkje hugsar feil?

    SvarSlett
  5. Her er noen ordtak som kan passe godt til bloggingen. Mye visdom her:




    Ingen har skrevet en selvbiografi i den hensikt å komme dårlig ut av det.
    Per Egil Hegge



    I selvbiografiene slites ordene ned som skillemynt.
    Brikt Jensen


    En selvbiografi avslører vanligvis ikke annet negativt om forfatteren enn at han har dårlig hukommelse.
    Franklin P. Jones


    En selvbiografi er historien om hvordan et menneske trodde han levde.
    Herbert Samuel


    Intet menneske er ondt nok til å fortelle sannheten om seg selv.
    George Bernard Shaw


    Det mest interessante med en manns biografi, er kvinnene som forekommer i den.
    Madame de Staël


    Selvbiografier er en populær form for fiksjon der forfatteren alltid er helten.
    Ukjent


    Man er ikke gammel nok til å skrive sin selvbiografi før man helt har sluttet å være nysgjerrig på fremtiden.
    Evelyn Waugh

    SvarSlett
  6. Må takke for morsomme sitat om selvbiografien, men K har jo skrevet en roman! (Og jeg ser selvsagt alt som gjør at en kan problematisere hans egn merkelapp)

    SvarSlett
  7. Takk for god mottagelse!
    Det må jo være en selvbiografi (dagboknotater er benyttet i del 2) når han spør kona si om tillatelse til å utgi boka.Knausgård skriver tett opp til virkeligheten, men endrer på innhold når det passer han.
    Kanskje vi kan si at det er en selvbiografisk roman?

    SvarSlett
  8. Det er klart at 'selvbiografisk roman' høyst sannsynlig er en rimelig betegnelse, men svært mange romaner er vel antakelig det, likevel vanligvis kamuflert slik at det ikke er åpenbart. Agnar Nykle vakte jo minst like sterk oppsikt med 'Lasso rundt fru Luna' og 'Sangen om den røde rubin' som Knausgård i dag, og så vidt jeg vet like mye pga at det var nøkkelromaner som pga erotikken.

    SvarSlett