Coetzee: Diary of a Bad Year

John M. Coetzee er en fascinerende forfatter. Opprinnelig sør-afrikaner (født 1940), vokste han  opp i et samfunn der staten drev med systematisk rasisme (apartheid).

På 1990 tallet, altså etter at apartheidstaten var blitt historie, flyttet han til Australia, et samfunn som også strever med å akseptere at alle mennesker har de samme rettigheter, selv etter at de sluttet med skuddpremie på sine egne urinnvånere...

Med ståsted i disse spesielle samfunnene, har Coetzee skrevet en rekke fremragende bøker som har gjort han til en av de mest feirede forfatterne i vår tid, toppet av Nobels litteraturpris i 2003.

Coetzee er en stor stilist, han skriver så godt at tekstene aldri blir dårlige, i stedet må en spørre seg hvor interessante de er. 'Diary of a Bad Year' er på mange måter svært interessant, men likevel tror jeg ikke det vil bli en bok som kommer til å bli nevnt blant hans viktigste.

Det kanskje mest interessante ved boken er dens radikale form; komposisjonen er ganske spesiell. Hver side av boken er delt i to eller (for det meste) tre med heltrukne linjer klart adskilte tekster (det fins ett unntak med en tekst over hele siden, slik vi er vant til å møte teksten i prosabøker). Det som må oppfattes som hovedteksten står øverst, og handler om nær sagt alle slags emner, fra 'On the origins of the state' (første tekst) til 'On Dostoevsky' (siste tekst), og tilhører bestemt ikke det fiktive  landskapet vi forventer å møte i en roman. Men vent litt, Coetzee har ikke sagt det er en roman, i stedet har han delt boken i to: 'Strong Opinions' og 'Second Diary'. Dermed signaliserer han at det fins bestemt meninger (om verden) i teksten, og at det er en personlig tone, vi blir altså snarere tatt med på en  essayistisk ferd.

Men hva så med den ene eller de to nederste tekstene? Jo, ser her kommer det en historie, om enn heller ikke den helt etter 'oppskriften'. Denne historien fortelles kronologisk, men er også spesiell ved at det i store partier er to ulike stemmer fra samme tidspunkt. Og stemmene tilhører de tre sentrale karakterene; den aldrende forfatteren C, den unge og sensuelle kvinnen Anya, som C leier som sekretær, og hennes middelaldrende samboer Alan.

Hva oppnår så Coetzee med dette? Ja, det er jeg sannelig usikker på. Jeg tenkte lenge at det etterhvert ville åpenbare seg en slags forbindelse mellom tekstene, men det eneste jeg klarer å se er at historien kan tenkes å følge tilblivelsen av tekstene på øverste nivå, og at det også kan leses selvbiografisk, det er svært nærliggende å tenke seg at forfatteren i teksten bygger på Coetzee selv. Samtidig er det også brudd som tydeliggjør at dette er fiksjon, ikke minst ved at C synes å være døende mot slutten. Dette muligjør selvsagt også en allegorisk tolkning, der hovedtekstene viser til viktige emner for forfatteren og historien under blir om hans forfatterliv i konsentrert form.  Men det gjør i mine øyne teksten, som jeg likevel mener kan sies å være en roman, så vid som den sjangeren etterhvert har blitt, først og fremst tung å lese - og eksperimentet ikke spesielt vellykket, iallfall ikke i en slik grad at vi kan vente en strøm av liknende bøker!

Hvis du ikke har lest Coetzee før, begynn heller med en annen av bøkene hans. Er en hekta på denne forfatteren,vil en utvilsomt ha glede av denne også.