Littell: De velvillige

'Først var det de som drepte med vellyst, selv om de forsøkte å skjule det; /...). Så var det de som fant dette motbydelig og drepte av plikt, ved å overvinne sin egen avsky, av hang til orden. Endelig var det de som anså jødene for å være dyr og drepte dem slik en slakter skjærer strupen over på en ku, en tung eller lystelig jobb, alt etter humør og innstilling.'

Slik karakteriserer fortelleren, SS-offiser Maximilien Aue,  holdningene til Die Endlösung; utryddelsesprosjektet mot jødene, denne velkjente uhyrlighet som går som en ledetråd gjennom denne bokstavelig talt STORE boken på godt over 1000 sider. Er det så grunn til å fortelle denne historien nok en gang, og det til og ned over så mye plass? Mitt svar er et entydig ja, dette er viktig litteratur fordi teksten på grundig vis underminerer en del myter rundt nazismens folkemord.

Det er ikke ondskap som dreper her, selv om onde personer naturlig nok får utfolde seg ganske fritt, nei - hovedkraften er selve systemets krav til lydighet, altså det autoritære, totalt intolerante systemets indre dynamikk.

Dette kommer svært poengtert fram ved at vi opplever alt gjennom en av systemets representanter, som etter lang tjeneste ved østfronten, blant annet med tjeneste ved Stalingrad, hvor han sannsynligvis overlever fordi han blir såret. Deretter kommer han i kontakt med og arbeider for det tredje rikets maktapparat i Berlin, før vi følger han gjennom krigens avslutning,

Hele veien virker teksten uhyggelig troverdig, både i rystende scener fra fronten, men ikke minst i refleksjonene til den høyt skolerte, dannede (!) Aue. Hans personlige historie er en viktig del av fortellingen, ikke minst det intense incestiøse forholdet til tvillingsøsteren, som  er den eneste kvinnen han kan elske - noe som synes å forsterke hans homoseksualitet. Det er mye en trolig kan få ut av å lese den personlige historien opp mot krigens gang, til slutt synes de da også nærmest å smelte sammen.

Teksten er nok noe ujevn rent stilistisk -
det er tross alt et debutarbeid (!) - men det er
 i store partier vanskelig å legge boken fra seg.
Du trenger tid på denne, kjære leser,
men det er vel verdt det!

(Dette er mitt innlegg nr 100 på egen blogg, og jeg markerer med å bli en 'åpen blogger'; profilen viser nå mitt egentlige navn)