Gulliksen: Forenkling

Geir Gulliksens roman av året heter altså 'Forenkling', men selv om det på sett og vis er en veldig forutsigbar tekst er den også foruroligende, og den gir meg følelsen av å få avdekket hvor skrøpelig vår evne til å forstå andre mennesker er.

Boken er delt i tre: en ganske lang første del kalt (begynner), en kort midtdel, kalt (venter) og en siste del midt i mellom de to første i lengde, kalt (slutter). Vi møter det unge paret som teksten sirkler om, og første setning lyder: 'Hun var lys og han var mørk, eller var det omvendt.' Dette er karakteristisk for fortellermåten; det blir stadig understreket at det kanskje forholdt seg annerledes enn det fortalte. En slik undergraving av fortellingens autoritet kan jo sies å være alt annet enn en forenkling, men det får i hvert fall fram at det vi hører om har allmennmenneskelige trekk.

Hva hører vi så om? Jo, banalt sagt er det historien om et ungt par, Kristin og Kim, som tidlig i forholdet får barn, flytter inn i huset til et annet (barnløst) par, Anna og Per, og som går fra hverandre når barnet er tre år gammelt. Det som er interessant er hvordan det fortelles om dette, hvordan teksten viser fram personenes manglende evne til å leve annet enn på overflaten og hvor ubehjelpelige de er av denne grunn. Dette gjelder riktignok først og fremst Kim og Kristin, det andre paret, Anna og Per, kan nok oppfattes delvis som en kontrast, samtidig kommer vi ikke så tett på dem, og de framstår derfor i et dunklere lys, noe som er med på å gi teksten dens foruroligende spenning.

Om det ikke er ytre spenning som må til vil du antakelig like denne, kjære leser!
Du kan forøvrig lese om Gulliksens forrige roman her.