Emanuelsen: For riket er ditt

Fortellinger 2012,
Tiden,
200 sider











Jeg har fått et leseeksemplar


Birger Emanuelsen debuterte i fjor med denne boken med fortellinger, som alle foregår på det samme stedet, men til høyst ulik tid. De ti fortellingene har alle et årstall under overskriften, det tidligste er 1320, og det nyeste ikke før om vel tredve år, i 2042. Alle fortellingene har også tittel etter den sentrale personen, en tittel som også sier noe om personens relasjon til andre vi møter på i fortellingene, feks har de to jeg har vist til henholdsvis tittelen 'Presten' og 'Jegeren'. I tillegg er det korte tekster av dokumentarisk preg, men sannsynligvis like fullt fiktive, mellom alle fortellingene.

Intensiten og dramatikken er også høyst ulik, men alt i alt er det rikelig med ytre handling.i denne samlingen, som aldri  blir kjedelig, men temmelig ujevn; jeg vil tippe at fortellingene er blitt til over noe tid (år?).  De beste lever nok i meg en stund, de svakere er allerede glemt. Jeg har nylig (Tvedt: 'Rottejegeren') gitt uttrykk for at andre verdenskrig bør få hvile i norsk skjønnlitteratur snart, like fullt må jeg innse at det fortsatt kan gi grunnlag for nye, gode tekster, som 'Profitøren' her. Den er fascinerende fordi hovedpersonen bedriver et dobbeltspill som kanskje vil avsløre han, men  ender opp i en helt annen konflikt. Denne kommer han ut av med beina først, altså foretlleren opplever sin egen  død. Det bryter selvsagt forstyrrrende med den ellers ganske forstyrrede hovedpersonens tanker om nærmest å frelse verden, men er ellers tilforlatelig skildret. Dette er faktisk den andre teksten jeg på kort tid leser, som har en etterhvert død  forteller ( den andre,
Afrika ), noe som minner meg på en diskusjon, snarer 'ordkløveri', jeg hadde med en kollega noen år tilbake, om hvorvidt det i det hele tatt var mulig å fortelle fra et slikt ståsted. Vel, her har du eksemplene dine Glenn!

Dette er nok en debutant innenfor minoritetsspråket norsk som fortjener å bli lest, så kjære leser, hva med å droppe Dan Browns nyeste til fordel for denne eller en annen norsk debutant? Jeg er sikker på at debutantene ikke har noe å skamme seg over i den sammenlikningen!

Fosse: Andvake og Olavs draumar

For fem år siden kom Jon Fosse med Andvake, som er fortellingen om Asle og Alida, to syttenåringer i en udatert fortid, grovt bestemt ved at Bergen heter Bjørgvin, noe som i følge Bergen bys historie tilsier at vi ikke befinner oss senere enn 1400-tallet.  Asle og Alida kommer fra strilelandet utenfor byen, hvor de  plutselig står uten tak over hodet, samtidig som Alida er høygravid. De drar derfor inn til Bjørgvin, hvor de går fra hus til hus uten å få det de trenger. Her blir bibelreferansene tunge; det er ikke plass til dem i herberget. Til slutt presser de seg inn hos en eldre kvinne, som Asle dreper og frakter vekk.. Like etter begynner fødselen, og da Asle går ut for å søke hjelp, viser det seg paradoksalt nok at det er en av byens fødekoner de har tatt inn hos.  Alida føder en sønn, Sigvald.

Til tross for at de både stjeler og myrder, føler vi med de to unge; de er i en ganske desperat situasjon, og det er åpenbart at de også har forfatterens sympati, det er lagt vekt på å få fram hvor sterk og god kjærligheten er mellom dem. Når de har det som verst går tankene deres til gode felles minner, og det synes aldri å være tvil om at de vil holde sammen.

I år kom så en videreføring av fortellingen om Asle og Alida i en ny fortelling, Olavs draumar.  Nå kaller de seg Olav og Åsta, åpenbart fordi de er redde for å bli tatt for noen av sine gjerninger. Men allerede innledningsvis blir Olav (Asle) gjenkjent av en gammel mann fra samme sted som de, og han vil ha penger for å holde kjeft. Olav og Åsta har flyttet ut av byen igjen, men det meste av denne fortellingen dreier seg om en bytur Olav gjør seg fordi han vil kjøpe ringer som skal  bekrefte deres samhørighet. Paradoksalt nok blir dette hans bane, og Åsta (Alida) er overbevist om at hun har sett han for siste gang når han forlater henne .

Som vanlig er det en fryd å lese Fosse, men jeg lurer i blant på om han selv tror på skjebnen på den måten som Alida gjør i disse fortellingene!

Hæggernes: Kassadamer jeg har elsket

Etter å ha fått utgitt to diktsamlinger prosadebuterte Kristian Hæggernes med denne, kalt Kassadamer som jeg har elsket og andre fortellinger, i 2010. Tittelhistorien, som innleder samlingen, er på ca 100 sider, så følger sju betraktelig kortere tekster før samlingen avsluttes med den 60 sider lange 'snille gutter.'

Da jeg hadde lest ca halve boken, tenkte jeg at dette var en bok om og for gutter, gutter i alle aldre og fasonger, det er stor spennnvidde i persongalleriet.. Så viser det seg at de to neste fortellingene har en jente som hovedperson! Det er som om forfatteren peker nese til meg!

I mine øyne er det de to lengste fortellingene som absolutt fungerer best, og det er umulig for meg å la være å tenke at disse er de mest personlige, med liten distanse mellom hovedperson/forteller og forfatter. Vi befinner oss i to av de største forstedene til Bergen på åttitallet; Fyllingsdalen og Åsane. Og som i en enhver forstad er det kjøpesenteret som er livsnerven, det er her fortelleren treffer kassadamene sine! De første linjene i tittelfortellingen lyder:
   -Den første var Silje, som jobbet på Oasen da jeg gikk i sjette klasse. Et par måneder etter at jeg så henne første gang, var hun avbildet i lokalavisen sammen med butikksjefen, og slik fikk jeg vite navnet hennes.

Mens tittelnovellen først og fremst er fornøyelig om forelskelsens ulike faser, kommer det inn en sårhet i den andre langteksten, 'Snille gutter'. Her starter det riktignok også med en forelskelse, men så drukner objektet for forelskelsen ganske så snart, og det blir tapet av det som kanskje kunne vært noe som står i sentrum.

Kristian Hæggernes er en spennende ny forfatter, og jeg gleder meg til han kommer med en roman.
  

Strålende debut!

La det være helt klart, jeg er mektig imponert, dette er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i år, og det er altså debutarbeidet til Thomas J.R. Marthinsen, 25/26 år gammel journalist og så definitivt også forfatter.

'Du' er en samling fortellinger, 34 i tallet, som viser en litterær modenhet som jeg vil påstå er spesiell for alderen. Her er sylskarpe portretter av en rekke høyst ulike personer og miljøer i en kresen, men samtidig svært leservennlig prosa. De aller fleste fortellingene er ganske korte, stort sett 2-3 sider, den lengste  på 7, men på denne begrensete plassen makter forfatteren både å spenne opp et stort lerret (miljø, bakgrunn) og gi presise nærbilder av de sentrale karakterene. Dette mener jeg ikke minst er mulig gjennom en svært sikker fortellerstemme som mange mer erfarne forfattere kan misunne han - og ikke en eneste av fortellingene virker helt likegyldig, om de naturlig nok varierer i intensitet.

Tekstene gjennomsyres av en genuien fortellerfryd, de ulike 'du' har alle sin eksitensberettigelse, og er her ingen ironisk distanse som tar forbehold og helgarderer. Samlingen avsluttes med 'Så dette var ditt  liv' , der jeg-fortellerens  bestefars liv blir skildret på seks sider. Og da tenker jeg det jeg allerede har tenkt noen ganger gjennom boken: Her er stoff for mange tykkeeeeeeee romaner, det Marthinsen gjør er råflott - bruke så mangeee gode ansatser på en gang. Samtidig er det unektelig litt av en befrielse å lese en som er så flink til å fatte seg i korthet i disse knausgårdske tider.

Som du nå vil ane, kjære leser, anbefales boken på det varmeste, og det er grunn til å glede seg til neste publikasjon fra denne unge, men allerede stilsikre forfatteren.

Franzen: Mistrivselssonen

For en drøy uke siden kom Bokdama med den gledelige nyheten at det er en ny roman på vei fra Jonathan Franzen, noe mange av oss som har lest hans mektige 'Korrigeringer', ser fram til. For å korte ventetiden har jeg lest 'Mistrivselsessonen', utgitt på norsk i 2007, originalen, 'The Discomfort Zone', kom ut året før. Boken har undertittelen 'En personlig  fortelling' , og det er utilslørt en biografisk fortelling, bestående av episodiske tekster fra ulike faser i forfatterens liv. Det begynner med teksten 'Hus til salgs', der han en uværshelg kommer til det tomme, forlatte huset som står tilbake etter at moren hans er død. Dette setter i gang tankene om livet i familien, naturlig nok, og det er umulig ikke å tenke på implikasjonene i bokens tittel, som kontrast til den 'Comfort Zone' som nok var foreldrenes ideal; en harmonisk tilstand - iallfall på overflaten - der fravær av trusler og risiko blir livets mål og mening. I motsetning til hva som er tilfellet hos en herværende populær forfatter, setter Franzen sine tanker inn i et samfunnsmessig perspektiv, bl.a. med en bitende kritikk av den rådende skattepolitikken:

'Jeg hadde alltid stemt på kandidater som ville øke skatten, for jeg mente at det å betale skatt var en fedrelandsvennlig gjerning og fordi min oppfatning av hvordan jeg kunne få være i fred - mitt ideal av et frihetsprinsipp! - var en velfundert, godt styrt ledelse som sparte meg for å måtte foreta hundre forskjellige beslutninger om utgiftsposter hver uke. Som for eksempel: Var Katrina virkelig så ille som jordskjelvet i Pakistan? Så ille som brystkreft? Så ille som AIDS i Afrika? Ikke så ille? Hvor mye mindre ille? Jeg ville at myndighetene skulle finne ut av alt dette.'

I tillegg inneholder den samme teksten en ubetalelig selvironisk framstilling av hvordan en dyktig - og attraktiv - kvinnelig mekler får opsjon på å selge huset, og hva de sannsynligvis taper på det! I det hele tatt er denne første teksten et  'must', men hele boken er, som forventet, av høy kvalitet. Skal jeg plukke ut andre enkelttekster vil jeg framheve  'Så bryter gleden igjennom' - om det besværlige tenåringslivet, og 'Fugleproblemet mitt' - som også har med fugletitting å gjøre, men dypest sett med viktigere saker i et menneskeliv.

Jeg har i et tidligere blogginnlegg (Knausgård vs Oz, 30.12.09), tatt til orde for å bruke 'fortelling' flittigere, derfor synes jeg selvsagt det er interessant at det er nettopp denne betegnelsen Franzen bruker her.