Andre del om litteratur i serier

Da skal jeg prøve å få presentert resten av mine utvalgte serier og i tillegg få ned noen tanker om litteratur i serieform.

Renberg
Tore Renberg dukket opp som en sprudlende, engasjert person med eget litterært tv-program, men brant seg vel fort på innsiden av tv-skjermen. Han har allerede en imponerende mengde tekster i arkivet, av høyst ulik kvalitet. Det ser vi ikke minst i  'bøkene om Jarle Klepp'. Da han kom med første bok om denne figuren, ('Mannen som elsket Yngve' (2003) (en figur som utvilsomt har mange likhetstrekk med han selv), lot han falle noen ord om at han så for seg å følge Jarle gjennom resten av livet, og skrive bøker om han hele veien. Det hørtes voldsomt  ut, men de to første bøkene var utvilsomt gode og det beste Renberg hadde forfattet, ikke minst bok nr 2 'Kompani Orheim' (2005). Så gikk det tråere, tredje boken var en halvmorsom satire ('Charlotte  Isabel Hansen')(2008) , mens han i fjerde bok, 'Pixley Mapogo', (2009)i følge denne leseren 'gikk helt på trynet'. og trengte sårt til annet materiale. Like fullt våget han seg på en femte bok i 'Jarleserien'  i 2011 ('Dette er mine gamle dager'), uten at det medførte de store gledesutbruddene blant anmelderne. Nå er han nettopp kommet med en Jarlefri roman som ser ut til å få bra kritikk.

 

Gunnar Staalesen er godt kjent som krimforfatter og har jo først og  fremst ry på grunnlag av serien om Varg Veum. Jeg er nok av dem som mener han har fått maksimalt ut av disse bøkene,; det er ikke spesielt spenstig litteratur. Da kom han bedre ut av det med den såkalte hundreårstrilogien, der han kombinerer historie og krim. Skildringen av bergensbrannen i 1916 er f.eks svært levende.

Gyldendal viser her hvordan en på enkelt vis kan lage en mal som viser alle at disse bøkene hører sammen.

 Vidar Sundstøl er en av de mindre kjente forfatterne jeg har valgt ut her. Han må vel fortsatt regnes som ung og lovende (jf omtale her), og hans 'Minnesotatrilogi', avslører en del fortellertekniske problem. Dette er eksempel på at det er lurt å tenke helhet om en tenker serie, og om en ikke gjør det må det ansettes en redaktør som gjør den nødvendige opprenskningsjobben. Her var det letter å forestille seg at det var ansatt en apekatt som rotet det ekstra godt til, særlig gjelder det i andre bind som er fullt av informasjon som iallfall jeg kunne klart meg uten.

Men Sundstøl er muligens en mann en  må regne med innenfor de ulike avarter av spenningslitteraturen framover.


Jan Kjærstad er godt kjent, og ganske  kontroversiell. Mange liker bøkene hans, men en del kan ikke fordra dem. Jeg synes han kan være veldig god,  f.eks i deler av trilogien jeg viser til, men også nesten uleselig -spesielt i 'Det store eventyret'. Han virker godt orientert i nye tendenser i verdenslitteraturen og vil nok vektlegge inspirasjon fra f.eks Paul Auster, framfor adapsjon.

Disse eksemplene illustrerer bra spennvidden innenfor serielitteratur, i den grad det er det vi ser på her da! For vanligvis må det imnrømmes at det er den mindre seriøse litteraturen som har vært i serie, f.eks*legeromanen 1-100. Men i stigende grad har også såkalt seriøs litteratur kommet i serie, der de også burde leses kronologisk, ja den i dag kanskje mest beundrede forfatteren blant de som vil opp og fram i littteraturens gode selskap, Marcel Proust, skrev jo sin På sporet av den tapte tid, utgitt på fransk i femten bind mellom 1913 og 1927. Det gir en usedvanlig mulighet til et dypdykk i hovedpersonens  tanker og følelser, og det som ellers måtte være interessant for skaperen av verket. En enkelt roman blir jo som en novelle i forhold,for å trekke en parallell til nettopp novelle vs roman.

Samtidig er det klart at alt som ikke er mer eller mindre formell-litteratur blir et stort løft for en ensom forfatter, og det merkelige er kanskje at ikke flere prosjekter strander enn de som gjør det. Noen vil kanskje trekke fram at Knausgård bebudet et tredje bind etter sine to første romaner. Vel, da bør en la Min kamp 1-6 bl.a. være det bindet!

I ren underholdningslitteratur vil interessen være knyttet til om lesernes interesse holder et visst salg oppe; produksjonen går så lenge det er en etterspørsel, varekarakteren er hovedsaken. Her er det både forståelig og fornuftig å  operere med et team av forfattere, slik det nesten alltid er i moderne tv-serier, uten det vil populære serier fortære sine egne, gjennom ren utmattelse. Da Halbing sluttet med Morgan Kane var det ikke fordi han ikke solgte, men fordi forfatteren ble syk av sin egen helt!

Det er mye mer å si om dette, nå kan jo du, kjære leser, gi fra deg noen av dine tanker, eller kanskje lage noe på kvinner som serieskribenter, ja, for det var  faktisk helt bevisst av meg å utelate kvinner denne gangen!!

                                                         Utan kvinnor! Det går jo inte!!

Renberg går på trynet

Johan Borgen, novellist, journalist og anmelder av rang, for ikke å glemme hans petiter under signaturen Mumle Gåsegg, skal ha uttalt at en bare burde skrive om bøker en likte. Det kan nok være mye godt å si om en slik innstilling, men jeg bryter det med viten og vilje; det utgis mange bøker som godt kan få stemplet en advarsel på seg: Kjære leser, du er nå i ferd med å åpne en bok som du med fordel kunne ha byttet ut med en annen! Såpass arrogant bør advarselen være, og den vil vel fungere som rene reklamen; en bør nok heller tie om bøker som en finner håpløse (og det lover jeg å gjøre en annen gang), men nå var det altså den siste til Tore Renberg om Jarle Klepp, den fjerde i en, om vi skal tro forfatteren selv, livslang serie, og der de to første viste hvilket fortellertalent denne fortsatt ganske unge forfatteren er utstyrt med, men der den tredje 'Charlotte Isabel Hansen', bare var en middels god roman, og allerede i den nylig utgitte 'Pixley Magopo' går Jarle Tore Klepp Renberg på trynet så grundig at det er vanskelig å forestille seg at forfatteren kommer videre om han ikke begår et raskt og effektivt drap på denne falske tvillingen. Joda, det er selvsagt ikke bare Knausgård som skriver tett opp til karakterene sine; Renberg har fortalt nok om seg selv i interju til at iallfall denne leseren synes å kjenne igjen vesentlige karaktertrekk hos Jarle. Noe som selvsagt har vært gjort i all episk tid, for å låne et av de irriterende signalene i Renbergs bok om at det faktisk er en fortelling en leser:

'DET ER EPISK, MANN' (s.28)

Hva slags fortelling er det så? Jo, det er en overmåte ambisiøs tekst, om eksistensiell angst, uttrykt i Jarles angst for å bli eldre og til slutt dø (han plages noe fryktelig av sitt fysiske forfall som 35-åring), angsten for at datteren er blitt en selvstendig, seksuelt uttagerende kvinne som elsker en mørkhudet (angst, angst!!) mann mer enn sin egen far (som hun egentlig aldri har hatt som far utenom i rent biologisk forstand), og også uttrykt i Jarles beste venn Helge, som nesten har klart å drikke seg i hjel etter å ha banket opp både kone og barn.... Men det er også fortellingen om den usannsynlig umodne 35-åringen Jarle Klepp, som ser rødt fordi han fantaserer om størrelsen på det du vet hos datterens kjæreste og får sin egen tenåringsdatter til å virke moden nok til være fredsmekler, iallfall med sin noen få år eldre Pixley (joda, hans navn er romanens tittel, så eksotisk var det..) ved sin side, som tar initiativ til å kontakte Jarle få timer etter at han har ydmyket datteren og kjæresten på det groveste, fordi han må få en mulighet til å komme med sin versjon. (Noe han selvsagt ikke benytter seg av fordi det er ingenting å si...) I møtet mellom disse voldsomme ambisjoner om hva teksten skal si noe om og måten tekstens talerør forholdrer seg til utfordringene, går hele prosjektet på trynet, sånn rent episk.