Sæterbakken: Ikke forlat meg

Jeg har fortsatt lyst til å plassere Stig Sæterbakken blant våre yngre, lovende forfattere, men det er selvsagt fordi han er yngre enn meg selv; født i 66 tilhører han egentlig langt fra vår nyeste forfattergenerasjon, men han kan fortsatt gjerne kalles lovende, da han ikke har hatt sitt egentlige gjennombrudd, dvs han har ikke solgt noe særlig. Det er sannsynligvis fordi han skriver så godt som han gjør og er minst like kompromissløs som Knausgård, men uten å fjerne de fiktive grepene, som anonymisering.(se ellers interessant tekst  om Sæterbakkens forfatterskap av hans svenske forlegger i siste nr av Vagant (4/09).

Nåvel, hans roman fra i fjor er en tekst ( på linje med "Besøket" fra 2006) egnet til å skape uro hos leseren, på mange måter en erketypisk historie om et forhold mellom to helt unge (Aksel og Amalie) som umulig kan vare, det begynnner da også med slutten; forfatteren har komponert teksten baklengs i syv bolker der hver del fortelles kronologisk, mens del 1 altså beskriver tragediens fullbyrdelse (Høres det forvirrende ut? Les selv, det fungerer utmerket, som også 'du-fortelleren'  gjør.)

Her er også flere lag enn en først tror; den voldsomme sjalusien hos Aksel synes i stor grad å være begrunnet ut fra vidt forskjellige familiebakgrunner, han fra et småborgelig hjem fylt med snusfornuft, hun fra et bohemaktig kuntsnerhjem. Og leseren tenker at javel, det er tilforlatelig og godt skildret, men det blir da noe forutsigbart, ja til og med nesten instrumentelt, men så kommer det  en ny vri som må sies å føre oss ned på nye, indre dyp.

Som du skjønner er boken, og forsåvidt hele forfatterskapet, iallfall tilbake til "Siamesisk" fra 97, anbefalt. Og ikke fortell at du ikke leser Sæterbakken fordi det var han som inviterte David Irving til Lillehammer i fjor!