Oksanen: Stalins kyr

Denne boken er tredelt på snurrig vis; første del er på nesten firehundrede sider, mens de to siste er på vel tredve - til sammen! Og det er en spesiell tekst, så det står forsåvidt i stil med helheten. Hovedpersonen har estisk mor og finsk far, og hun erfarer kulturkollisjonen så brutalt at hun blir alvorlig syk - hun utvikler sterk spiseforstyrring, Teksten er sentrert rundt Anna, men hopper også tilbake i tid, både til 40- og 50-tallet, og får slik satt hovedkonflikten i perspektiv (Stalins kyr som, selvsagt, ikke er kyr), eller om en vil; teksten har flere historier å fortelle.

Til tross for det sterke innholdet og en velskrevet, usentimental holdning -eller kanskje nettopp derfor? - beveget ikke teksten denne leseren før jeg var ca to tredjedeler uti. Da kommer forholdet til en mann, Hukka (sic), i sentrum, og intensiteten i fortellingen stiger og gjør den siste tredjedelen til en helt annen leseopplevelse enn  de to første.


Det er mye å tygge på i denne beretningen, ikke minst det som omhandler integreringsproblematikk, som blir grundig behandlet gjennom ulike eksempler, og som til slutt  ender opp med en slags forsoning, vil jeg påstå, en forsoning som synes å  være tett knyttet opp til en ny mann (Lilletrollet!) som Anna klarer å være dønn ærlig i forhold til. Men hvorfor klarer hun det, hva er det mao med denne mannen? Se det blir vi ikke så kloke på, for beretningen i siste del, som omhandler dette, er ikke på mange sidene .... Litt snytt kan en mao føle seg til slutt, men boken er absolutt verd å lese kjære leser!

Søndagsdikt: O

Siste søndag i januar kommer følgende fra Bai:

1. Onomatopoetikon er eit omgrep som betegnar eit lydmalande ord (eller uttrykk). I lyrikkteorien blir det onomatopoetiske ofte bare nevnt i bisetningar som eit unntak som stadfestar "regelen" om at språket er arbritrært og konvensjonsbestemt (altså, at det ikkje er nokon samanheng mellom korleis eit ord ser eller høyrest ut og kva det betyr). I artikkelen ”Lyden i skriften (og skriften i lyden)” fra 2008 forklarer Erling Aadland dette med å vise til at dei lingvistisk inspirerte retningane innafor litteraturforskninga. Og i mange tilfeller er dette riktig. Forhaldet mellom klang og lyd på den eine sida og innhaldet i ordet på den andre sida, er ofte tilfeldig.


Det at dette ofte er tilfeldig, har også blitt vektlagt i så stor grad, at mange lesemåtar også overser dei tilfella der det er ei samanheng mellom lydbilete og innhald. Men i same artikkelen skriv Aadland:

”mange ord verken er helt motiverte eller helt arbitrære, men noe midt i mellom”

(s. 125).

For mange ord er ikkje tilfeldige. Og kanskje særleg i lyrikken er ordvalet lite tilfeldig, når ein ser på samanhengen mellom lydbilete og meining. Orda er ikkje tilfeldig valde. Og sjølv om einskildorda ikkje malar lydar, finn vi ofte dikt kor samansettinga av ord dannar eit lydbilete som svarar til innhaldet.


Første oppgåve blir derfor: Presenter eit dikt, kor lydbiletet er med på å forsterke innhaldet i diktet.

2. O kan også stå for ord. Og orda, eller språket, har ofte blitt tematisert og problematisert i nyare lyrikk. Fleire av dikta som er skrivne dei siste tiåra, har eit metaaspekt, kor dei problematiserer språket og språket si rolle som reiskap for skrivinga. Presenter eit dikt som handlar om orda, eller språket.

3. Presenter ein diktar på O.

Ad 1: Tilbake til Bergen i kveld etter noen dager i vinterfjellet, møtes en av:

Regn

En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner i dag.
Regn, regn, regn, regn
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vådt
deilig og rådt!
En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag
tik tak
det regner i dag.

(Av Sigbjørn Obstfelder)


Ad 2: Tone Hødnebø har skrevet:

Det hviler en forbannelse
over det som er velkjent
og ordene faller ikke
slik jeg vil de skal falle,
ordene vokser ut av munnen
og vokser seg  større enn livet

for jeg tror på ideen
en godt bevart hemmelighet
og begjæret som løser lemmenes kraft
men i virkeligheten er jeg trett
for kroppen har ingen samvittighet
eller den sover, sier noen.

(Fra Stormstigen, 2002)

Ad 3: Ernst Orvil (1898-1985) var en særegen stemme både i prosa og poesi.

AFTENSANG

Jeg sier at kornet som
vender seg i vinden,
men tar ordene i meg igjen
fordi aftenskyggene står som
blå tempelbuer over
et uløselig landskap

Jeg sier at lidelsen går aldri
helt til grunne i oss.
Og heller ikke det lykkelige
begjær, sier hun,
etter ord som vender seg
i dine hender.

(Fra Nok sagt, 1972)

Harstad: Herfra blir du bare eldre

Johan Harstad, i dag en veletablert forfatter, med bl.a. de tre romanene 'Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?', 'Darlah' og 'Hässelby', debuterte som  22-åring for ti år siden med denne samlingen tekster. ('Prosa' er bokens sjangerhenvisning, det kunne gjerne stått 'kortprosa'; de knapt nitti sidene inneholder ikkie mindre enn 50 tekster!) Det er dermed fristende å se dem som skriveøvinger i forhold til det som har kommet senere, men jeg synes boken er for god til å bli avfeid med dette - den synes ganske så gjennomarbeidet, både i sin helhet og på enkelttekstnivå.

Boken er tredelt, og delene heter henholdsvis 'Kosmogoni', 'Placebo' og 'Patologi' (enkelttekstene har forøvrig ingen overskrift). For ytterligere å understreke hva det går i - eller muligens til støtte for de av oss som trengte å konsultere fremmedordboken noen linjer opp, er hver del utstyrt med en instruksjonstegning for ulike stadier  ved munn-til-munn førstehjelp. Tekstene er, med noen få unntak, fortalt i 1.person, og det er selvsagt nærliggende   å tenke at det er den samme personen som forteller brokker fra livet sitt, her er episoder fra barndom og ungdom såvel som 'ung voksen'. Riktignok er det ingen klar kronologi i mellom tekstene, men det passer egentlig godt med det springende, assosiative preget en kan se på innholdssiden- og stilistisk er det ingenting som antyder ulike personer;  tekstene er preget av den samme'stemmen', en intens strøm full av innskudd og med lite pusterom.

Denne debutsamlingen står godt på egne bein og fortjener lesere!

                                                                              

Søndagsdikt: N

Denne søndagens lyriske utfording fra Bai:

1. N står for nasjonalisme, eller det nasjonale. Og sjølv om nasjonalisme er eit omgrep som har fått stadig fleire negative konnotasjonar knytta til seg dei seinaste tiåra, er det jo framleis nokre dikt som vekkar nasjonalkjensla i oss. Presenter eit dikt, som vekkar ei positiv nasjonalkjensla hos deg.


2. N kan også stå for natta. Presenter eit dikt om natta.

3. Presenter ein diktar på N.

Ad 1: Det vil sikkert vekke reaksjoner hos noen at  Rolf Jacobsen  får være bidragsyter her, han klarte som kjent ikke å holde sin sti ren under krigen, men fikk også en dom som han sonet - og bør i mine øyne da behandles på lik linje med 'de plettfrie' etterpå.

ANDERLEDESLANDET                                                      

Det er langt dette Anderledeslandet.
Nordover, nordover uten ende.
Øygarden blåner seg endeløst ut i havet.
Vi stuer oss sammen der det fins jord og utkomme,
tettbygd i smale daler.
Men ovenfor dem ruger ensomhetene,
-Europas Tibet, høyhimlet, tyst
og nesten endeløst, som tankene.

Tiden er vond, hverdagene krever sitt.
Gatetrengsel, blodslit og kummer.
Men vi ble født til dette landet,
avlet av fjell og dal i tidens grålys.
Et strengt, nesten nådeløst hjem.
Ingen mangel på ørefiker veggimellom her.

Høyt  opp og dypt ned.
Men det ble da et folk av oss tilslutt.
Båtfolk fra først av, herrer i hundreder av år
over hele Nordatlanteren.
Men tiden løper fort og idag er det meste glemt.
Nå plukker vi gullpenger opp fra havbunnen
og leker at vi er Amerika,
en liten stund.

Storlandet vårt ser vi nå mest gjennom bilruten.
Men ett skal vi legge oss på sinne, nå
da vi snart skal inn i Storeuropa
- at våre fiender hette stein og snø.
Vi har aldri hatt tyranner her som har hatt oss i vår hånd.
Aldri høyadel med livegenskap,
og trehest og pisk.
Så vi er ikke så veldresserte som hos naboene.
Knikser ikke så dypt. Har et uryddig sprog.
Det er for lange veier her og litt for bratte bakker.
I dette Anderledeslandet
som er vårt eget.

(Fra Nattåpent, 1985)


Ad 2: I Jens Bjørneboes samling Ariadne, fra 1953, finner vi:

NATTEN

Natten i natt er hellig.
Noe skal skje.
Det som skal komme fra himlen
er ikke bare sne.

Natten i natt er hellig.
Noen skal dø i natt.
Nysådd og angst og matt
spirer en himmel i isen
der gaten er blank og glatt.

Natten i natt er hellig.
Noen skal fødes i natt.
Vår mørke, kjølige klode
er ikke helt forlatt.
Fra hennes lysende søstre
kommer der noen i natt.


Ad 3: Arild Nyquist (1937-2004)

Arild Nyquist har en ganske stor, og høyst ujevn, produksjon, i en særegen, naivistisk stil. På sitt beste får han fram vesentlige sider ved menneskelivet i en uhøytidlig og uanstrengt form, f.eks i den flotte kortprosasamlingen 'Kollvikabrev' (1978) og i diverse dikt. Mange av diktene ble brukt som sangtekster på platene han laget, først med Terje Wiig, så med Lars Martin Myhre. Dette gjelder også diktet under, som er fint tonesatt på platen med samme navn, utgitt i 1980. Vil en nærme seg Nyquists produksjon for første gang anbefaler jeg denne sjarmerende platen sammen med 'Kollvikabrev'.

EPLESLANG

Så er jeg blakk,
dessverre
men Kongen har det
verre
for nå er høsten godt i gang
og jeg kan gå på epleslang
og jeg kan stjele flaskepærer
og alt hva dikter A. begjærer (av frukt!)
mens Kongen pent må sitte bak sin rute
og hvile baken mot en silkepute
-der ser han Arild snike seg på slang
for sikkert hundre og femtiende gang
blakk for penger, men
dessverre
Kongen har det enda
verre
for selv om han har gull i sine lommer
så kan han aldri fylle dem med stjærte
plommer!

Kinesiske smakebiter: Yiyun Li: Omstreifere

Denne romanen, som kom ut første gang i 2009 - på engelsk - på norsk i fjor, omhandler tiden etter Maos død, dvs slutten av 70-tallet. Det er en fortelling med mye dramatikk, det begynner f.eks med at en person skal henrettes, men det er (heldigvis) ikke selve henrettelsen som får oppmerksomheten, i stedet får vi høre om hva som forårsaket dødsdommen - og her er det bakt inn mye samfunnskritikk - og, ikke minst, personene rundt den dødsdømte, med foreldrene, som med dette mister sin eneste datter, i spissen.

Persongalleriet er mangslungent; her er noen som lett kunne ta opp konkurransen med f.eks Dickens mer aparte skikkelser. Noen karakterer er selvsagt viktigere enn andre også i denne historien, men i mine øyne er det en kollektivroman fordi ingen skikkelser trer klart fram som hovedperson. Dette blir også understreket ved en allvitende fortellerposisjon og en klar realistisk framstilling.

Fortellingen gir et interessant tidsbilde, der det jeg legger aller mest merke til er den spirende dissonansen mellom myndigheter og befolkning, klarest uttrykt i den brede oppslutningen om en ulovlig (selvsagt) markering for å protestere mot henrettelsen, men også  i mange andre sammenhenger som f.eks en likegyldighet til det som skal vise oppslutningen om myndighetenes linje - det er tilsynelatende bare redselen for maktapparatet som holder folk på plass - noe som gir interessante perspektiver både på senere hendelser, såvel som dagens og morgendagens situasjon. I tillegg får vi se de personlige kostnadene ved opposisjonelle handlinger.

Yiyun Li ble  født i 1972 i Bejing. Fra 1996 har hun vært bosatt i USA, der hun har  skrevet og fått utgitt to novellesamlinger i tillegg til denne romanen - som med dette er sterkt anbefalt, kjære leser!

Kinesiske smakebiter: Artikkel i Bokvennen

I Bokvennen 4/10, som fremdeles er i salg, er det en interessant oversiktsartikkel om kinesisk litteratur i dag, skrevet av litteraturviter Åsne Marie Gundersen. Hun har kalt den 'Fortellinger fra Midtens rike', og et viktig poeng hos henne er da også at den kinesiske samtidslitteraturen, enten den er skrevet av dissidenter eller av forfattere som myndighetene aksepterer, er ganske så konsentrert om kinesiske forhold, det synes foreløpig å være lite rom for verden ellers.

De kinesiske forfatterne jeg selv har kjøpt bøker av nylig, er alle sentrale i artikkelen, så om noen vil ha en forsmak på mye av det jeg kommer til å trekke fram i løpet av året, fins det her! Jeg er godt i gang med Omstreifere av Yiyun Li og vet allerede at det er en bok jeg vil anbefale!

Tysktime 12: Walser: Assistenten

Dette er en av de bøkene som mer eller mindre tilfeldig har havnet i bokhyllen min og som jeg ikke på noe vis kan huske foranledningen til at jeg er i besittelse av, men det dreier seg selvsagt om min maniske trang (og evne?) til å spore opp rimelige bøker som på et eller annet vis ser interessante ut, De blir gjerne stående uleste lenge og det er -synes jeg - kjekt å vite at en har litt å velge i f.eks en regnfull helg, slik vi f,eks har hatt i Bergen nå. Og nå var det altså denne bokens tur...

'Asssistenten' er en ung mann, Joseph Marti, som får jobb som nettopp assistent hos en ingeniør Tobler som konstruerer maskiner han har stor tro på, f.eks en patronautomat, som han imidlertid aldri får solgt, noe som selvsagt etterhvert får fatale følger. Intrigen er altså såre enkel,   men det hele er fortalt med en underfundig satirisk vri som gjør det til en særegen opplevelse. Her er mye subtil humor, som f.eks når Tobler, som altså finner opp maskiner, forteller at den han vil ansette som assistent må '..ha et klart hode. En maskin hadde han ikke bruk for.'

Hvem er så denne Robert Walser? Jo, han var sveitser, levde mellom 1878 og 1956, skrev på tysk dikt, noveller og romaner og blir regnet som både forløper og forbilde for Kafka! (Kilde: Store Norske). Det er bra vi har et forlag som Bokvennen som ga Sverre Dahl i oppdrag å oversette denne boken som kom ut på tysk i 1906, slik at vi fra 2001 har kunnet lese den på norsk.

Søndagsdikt: M

Det er hyggelig at Bai har tatt opp igjen sine lyrikkutfordringer, i dag er utgangspunktet M:

1. Den franske filosofen og kunstteoretikaren Maurice Merleu-Ponty er oppteken av måten mennesket sansar og persiperer verda på, i The Phenomenolgy of Perception. Han vil at kunsten, også litteraturen, skal sjå verda på ein opprinneleg måte og dermed sjå verda slik ho eigentleg er. Han brukar malaren sitt blikk som eksempel. Malaren ser tingen og gjenskaper han, og må dermed sjå tingen som han er. Malaren sitt blikk skil seg frå kvardagsmennesket sitt blikk, fordi i kvardagen ser vi tingen for å sette han inn i ein samanheng og skape ei meining rundt tingen. Mennesket har ofte hastverk med å skape meining rundt tingen, og dette i hastverket gløymer vi å sjå tingen slik han er. Overført til litteraturen kan den lyriske skildringa vere ei hjelp til å sjå ting som dei er, ikkje bare å sette dei inn i ei meiningssamanheng.




Presenter eit dikt, som viser fram tingen, slik han er.



2. Metaforen er eit mykje brukt omgrep i diktanalyse. Ein metafor er definert som eit språkleg bilete eller ei samanlikning, som ikkje gjer nytte av ordet "som". Sidan ordet "som" ikkje er brukt, er ikkje samanlikninga åpenbar, og det blir opp til lesaren å finne fram til dette språklege biletet. Tradisjonell lyrikkforskning har lagt stor vekt på biletbruk i det heile tatt og metaforbruk spesielt, i forståing og lesing av dikt. Samtidig er fleire av dei nyare retningane i forlenginga av fenomenologi og dekonstruksjon meir kritiske til å overdrive vektlegginga av metaforar. Eit for stort fokus på å leite etter metaforar i teksten, er med på å ta fokuset vekk frå språket og tingen. Eller sagt med den danske Tranströmer-forskaren Birgitte Steffen Nielsen sine ord:

”Vi må undlade at erstatte allegorien med en betydning, fiktionen med en sandhed - og i stedet for sådanne oversættende, erstattende operationer forsøge at fornæmme tekstens liv” (Den grå stemme, 2002)

Kva tenker du om å lese med vekt på metaforar og språklege bilete? Er det viktig å avsløre metaforane i diktet, eller er liker du betre å lese som Nielsen og "forsøge at fornæmme tekstens liv"?

3. Apropos metaforar: Presenter eit dikt, kor du synest at metaforbruken er heilt sentral for diktet si meining.


Dette er muligens i overkant filosofisk for meg, jeg har tross alt bare lest faget i forbindelse med forberedende og vet ikke om jeg noensinne vil gripe 'das Ding an Sich oder Mich'. Nåvel, jeg stusser iallfall på dette med å se tingen som den er, fri for mening så å si - er det mulig når vi  først forbinder noe med tingen? Er ikke abstrakte bilder malerens måte å takle dette på? Sleggen blir levendegjort av Olav H Hauge, men får han ikke nettopp slik ekstra godt fraam det karakteristiske ved tingen!? En sentral metafor i diktet er det vel iallfall.

SLEGGJA                                     

Eg er berre 
ei sleggje.
Eg stend der no.
Eg lyt berre til
når det røyner på.

Metaforer synes jeg ofte er med på å løfte et dikt, men de skal helst være så elegant integrert at en ikke tenker på metaforbruken, bare konstaterer at det var et godt dikt!
Så lurer jeg på om ikke diktet til Olav H Hauge kan brukes både til oppgave 1 og 3?!

Spence og Chin: Kinas århundre

Denne boken i stort format er en flott innføring i nyere kinesisk historie, dvs fra 1870-tallet og fram til 1990-tallet, ( boken utkom i 96).  Den inneholder 12 kapitler som gir en grei gjennomgang av sentrale hendelser, personer og forhold (visste du f.eks at den vestlige innflytelsen på det kinesiske samfunnet var betydelig på 1930-tallet?), men først og fremst er det et rikt billedmateriale som imponerer. Forfatterne har selv vært billedredaksjon, og har utvilsomt gjort et stort stykke arbeid for å få samlet inn alt, skal en dømme etter den lange takkelisten over alle som har  hjulpet dem i innsamllingen. Boken må være nærmest uunnværlig for alle med interesse for utviklingen av det kinesiske samfunnet. Oversettelse til norsk er ved Isak Rogde, og det borger for kvalitet, ikke sant, kjære leser?

Bowen: Mei mei (little sister)

Det slo meg plutselig at ingenting kunne egne seg bedre som introduksjon til mitt kinesiske leseprosjekt enn denne vakre og sterke boken. Det er rett og slett en samling fantastiske portrett av barn på kinesiske barnehjem, tatt av den amerikanske fotografen Richard Bowen og utgitt i 2005 av Chronicle Books. Anbefales varmt.