Marit Bjørgen, eller: vi og verden der ute.

Marit Bjørgen hadde suksess i helgen, og jeg ble bekymret. Nei, ikke over hennes prestasjoner, alle norske sportsutøvere er selvsagt prektige og iallfall dopingfrie, og kjemper en heroisk kamp mot uredelige russere og finner og..Nåvel, dette vet vi, men hvordan får vi vite det? Da jeg slo på radioen i går, søndag 29.11.kl 11 for å høre nytt fra den verden vi nå en gang bor i, var det første nyhetsinnslaget at MB hadde vunnet et skirenn. Hallo: nytt fra allmennkringkastingen? Det er så selvgodt at å være flau og pinlig berørt ikke rekker opp til knehasene engang: se vi har ingen klær på, vi tror bare vi er så rike, men egentlig er vi åndelig nakne, bortsett fra et ynkelig ukeblad over det mest intime.

Hvilken lise for sjelen var det ikke å komme på en god, gammeldags basar noen timer senere, der sangkoret 'Lyderhorn' solgte lodd mm for å gi nok en gave til landsbyen Botshabelo utenfor Johannesburg i Sør-Afrika.(Les selv mer her)

Med masse varme, humor ('Nå har vi bare 27 par sokker igjen folkens') og flott sang gir dette korets medlemmer med støttespillere av seg selv for å hjelpe fattige, AIDS-syke barn og voksne, slik de har gjort i årevis. Årets basar, som forøvrig bare er en liten del av hjelpearbeidet deres, ble betegnet som svært vellykket. Hva de fikk inn? La meg tippe ca halvparten av Marit  Bjørgens seiersbonus i går..

Abulhawa: Morgen i Jenin

Dette er en ytterst ambisiøs bok; forfatteren søker å vise fram hele Palestinakonflikten i en roman på 350 sider, det er også en potensiell viktig bok ved å bringe leserne nærmere palestinernes situasjon; en skal iallfall være usedvanlig kald for ikke å bli fylt av sympati for hovedpersonene.

Boken ville nok antakelig ha blitt bedre om forfatteren hadde senket ambisjonsnivået, så spørs det om det også ville gitt den større kraft -det tør jeg ikke mene noe om. Første del av boken handler om tiden like før og rundt dannelsen av staten Israel, altså 1940-tallet. Selv om vi følger noen utvalgte personer, preges teksten i denne delen sterkt av at forfatteren kun har annenhåndskjennskap til det fortalte; veldig mye består av referat og det blir alt i alt overfladisk og springende og derfor på grensen til kjedelig - selv om her er mye ytre dramatikk. Når vi introduseres for Amal, som trolig er forfatterens alter ego, og til hendelsene rundt seksdagerskrigen i 67, blir det et helt annet driv; vi presenteres for scener som blir levende beskrevet og som gir et løft til hele teksten. Sjelden ser en klarere demonstrert i en og samme tekst hvor viktig 'show, don't tell'-prinsippet er.

Amal drar etterhvert til USA for å studere - muliggjort ved et stipend - og hun blir lenge nok til at hun får smak på det vestlige levesettet- Hun returnerer likefullt, forelsker og gifter seg og fortellingen står i fare for å bli 'redusert' til et tragisk kjærlighetsdrama; der de kritiske overtonene nesten forsvinner, men så tar teksten seg opp igjen - selv om det er temmelig forutsigbart  og vi får en sammensmelting av historien til hovedpersonene og omgivelsene.

Boken er i mine øyne noe uforløst ved å prøve å være litt for mye på en gang, og jeg vil trekke fram tegneserieromanen 'Palestina' av Joe Sacco som en bedre tekst om en vil ha mer enn underholdning!

Aidt: Bavian

Jeg var vel en syv/åtte år da jeg så bavianer for første gang. Det var i dyrehagen i København og det gjorde et uutslettelig inntrykk. Det var mange aper på et lite område slik at rangordingens betydning ble åpenbar også for meg som knapt nok ante at slikt eksisterte; sjefene (de største selvsagt) tålte ikke at andre enn de de selv valgte å gi sin gunst, kom i nærheten, og de som fikk lov satt ivrig og plukket lus(?) av sjefene, men det som helt klart gjorde mest inntrykk var de røde, hårløse., oppsvulmete bakpartiene og den intense sexaktiviteten - der alle syntes å ha seg med alle hele tiden ( selvsagt var nok også dette styrt av rangordningen, men jeg var altfor sjokkert til å få et nyansert inntrykk) Jeg gikk derfra med følelsen av å ha sett noe både viktig og stygt, jeg var fylt med heslig fascinasjon.

En slik følelse kan jeg ha  mistenkt at danske Naja Marie Aidt er ute etter å skape gjennom sin novellesamling 'Bavian' fra 2006. Tittelen passer godt som samlebetegnelse for de femten novellene i samlingen, da tekstene på ulikt vis viser fram bavianen i mennesket - dyret altså. I noen av tekstene blir det sagt veldig direkte som i 'Sår', der hovedpersonen tenker: 'Jeg (...) følte meg som et dyr i bur.' Det er ikke nødvendigvis hovedpersonen som er mest dyrisk, i 'Solbær' kommer f.eks fortelleren ganske tilfeldig over naboens sønn mens han tar en sau bakfra- Neste morgen er alt 'normalt; hun hilser på guttens foreldre idet de kjører forbi: 'De skal nok ud og handle ind.' Slik slutter teksten og slik viser forfatteren oss at det tilynelatende normale kan skjule mangt.

Forfatteren mottok Nordisk råds litteraturpris i 2008 for samlingen, så denne kan du trygt bruke noen timer på kjære leser, men vær forberedt på å kjenne en smule uro. 



Bloggpris!

Janke er en dyktig blogger, hun er også en hyggelig blogger og har følgelig gitt meg en 'blog-award'! Jeg takker, men jeg fører den ikke videre!! Det har ikke så mye å gjøre med at det kan oppfattes som et kjedebrev, som jeg i løpet av oppveksten ble grundig vaksinert mot, nei, jeg reagerer nok mest på utformingen (som Janke selvsagt ikke har noe innbefatning med!). Den er holdt i rosa nyanser og kalles
' Cherry on Top Award!', riktig ungpikeaktig. Nå vil vel noen si at jeg bør kunne heve meg over dette og ikke se min maskulinitet truet eller noe sånt!  Det har de rett i, men det jeg leser ut av denne utformingen er en oppfatning av at å blogge er i bunn og grunn noe helst kvinner og jenter driver med. Ja, mer enn som så; en ønsker tydeligvis at bloggingen skal være en feminin arena - og det finner jeg meg ikke i!!! Å argumentere for mitt syn nedlater jeg meg ikke til...

Det positive med bloggprisen er at en blir bedt om å trekke fram tre forfatterskap. Å velge ut slik er aldri lett, men jeg velger tre nålevende forfattere som jeg synes fortjener større oppmerksomhet blant norske lesere.

• Enrique Vila-Matas er spansk. I alle fall to romaner er utgitt av Solum, jeg vil spesielt anbefale Bartleby & co. Se ellers omtale i Wikipedia her.
• Ha Jin, kinesisk, bosatt i USA. Skrevet mye rundt kulturrevolusjonen. Anbefaler The Waiting.
• Alice Munro fra Canada er vel etterhvert ganske kjent, men blir hun lest noe særlig? Jeg tviler, fordi jeg tror norske boklesere bruker for mye tid på halvgode romaner (gjelder også meg selv) og for lite tid på gode noveller, og Munro skriver nesten bare noveller. Anbefaler hva som helst av henne!

Flygt: Underdog

Denne romanen, som kom ut i 2001, har mange kvaliteter som gjør det høyst forståelig at boken fikk August-prisen (tilsvarer vel vår Bragepris?) for beste svenske skjønnlitterære bok samme året. Det er en varm og godt fortalt oppvekstskildring fra det svenske folkhemmet på 70-tallet - og litt inn på 80-tallet. Vi møter en enslig mor med to barn, og perspektivet ligger hos den yngste, sønnen Johan. Faren dukker opp litt ut i fortellingen, men forsvinner igjen; han svikter for andre gang.

Familien bor i Malmø, og jeg tror det er dette pussige sammenfallet som etterhvert fikk meg til å tenke på Knausgårds bøker (sistnevnte bor som kjent i nettopp Malmø). For her er flere likhetspunkter enn at faren er en sviker, det er også hos begge en hyllest til moren, samtidig som dette bringer en inn på at forskjellene tross alt er vel så store, her er det f.eks ikke bare et postulat at moren er viktig, her får vi i en rekke situasjoner se hvordan moren hele veien strever for å gi barna en best mulig oppvekst. Viktigere er det at holdningen er så annerledes; personer og miljø er framstilt med et empatisk blikk, dessuten er det en uttalt kontekst i langt større grad enn hos Knausgård, det svenske folkhemmet blir kommentert direkte og ikke bare indirekte.
..och tack vare den allmänna tandvårdsförsäkringen kommer omsorgen om våra tänder att följa oss  (...) för att alla vi ungar ska få samma smittande, bländvita solskensleende oavsett vilken stadsdel vi växer upp i...

Hovedpersonen Johan utvikler seg i noen kvantesprang og når forholdsvis tidlig en imponerende modenhet, men tydeligst uttalt fra nedskrivingens ståsted:
Vad det måste ha kostad (...) för en ensamstående morsa (...) det har jag kommit att tänka på nu efteråt då jag är så relativt vuxen som jag nånsin kommer att bli, vilket kanske kan definieras som att nå fram til den punkt i sitt liv då man inser att ens uppgift är att finnas till för sina föräldrar och inte längre deras att finnas till för en ...

Dette kan jo se ut som en historie om en personliggjort prektighet, men det er aldri det fordi Johan er framstilt dynamisk og sammensatt, han er bl.a etterhvert svært glad i fest og fyll.

Søsteren, Monika, er hele veien et skolelys og skal utdanne seg til lege, men også hennes prioriteringer endres etterhvert. Framstillingen er preget av en heldig blanding mellom avstand i tid og nærhet i det fortalte.

Jeg tilhører dem som mener vi burde kunne lese danske og svenske tekster i original, men om du kjære leser heller vil ha det på vårt eget språk,, mener jeg boken skal være oversatt. Dessuten har jeg lest et sted at en filmatisering er på vei  - spennende.

Litterære Stockholm

'Dette er en av de vakreste byer jeg har besøkt', sa reisefølget mitt etter noen dager i denne staselige byen. Hun hadde ikke vært der før, men hadde utvilsomt forventninger etter det jeg hadde fortalt. Det slo oss også hvor  velholdt byen er, en sammenligning med f.eks Oslo vil definitivt ikke gå i favør av sistnevnte.

Kultur virker også høyt prioritert, f.eks ved de smakfulle infoplatene om Stockholm i litteraturen som en støter på rundt om i byen, her fra Gamla Stan, om Evert Taube, som også er å finne som statue, like ved stamstedet sitt, Den Gyldene Freden.

Der var også Cornelis Vreeswijk godt kjent,      
og ikke langt unna - like ved Stortorget -
finner en et museum om CV.
Dessverre var det mandag og hjemreisedag
da vi snublet over dette, så hvor godt det er
skal jeg ikke ha noen formening om, men som
du ser er det gratis, så hva kan en kreve da?!

Et museum som absolutt er verd et besøk, er det som rett og slett befinner seg i leiligheten hvor August Strindberg bodde i sine siste år, Leiligheten gir , sammen med naboleiligheten, som er inkludert i museet, et godt innblikk i denne kontroversielle forfatterens liv og virke. (Dette museet har jeg besøkt tidligere, men ikke denne gangen).

Og synes en Strindberg blir for voldsom, kan en alltids søke tilflukt i Nobelmuseet:

Gustafson: Cornelis Vreeswijk - et bluesliv

Cornelis Vreeswijk kom inn i livet mitt omtrent samtidig med The Beatles. Det var på midten av 60-tallet, og en av de første LP-ene som kom i hus etter at vi hadde fått platespiller, var Vreeswijks tredje album, 'Grimascher & Telegram', en plate som er blitt stående som noe av det beste han gjorde, ikke minst pga det fabelaktige kompet ledet av Jan Johanson, den legendariske svenske jazzpianisten som døde så altfor tidlig. Etterhvert skjønt jeg at denne platen, som forøvrig er et strålende eksempel på at god kunst sprenger alle sjangerkonvensjoner, ikke er enestående i Vreeswijks produksjon, tvertimot lagde han en anseelig bunke svært gode låter, imponerende sett i lys av hvor hardt han levde og hvor tidlig han døde - like etter fylte 50.

Nå er det straks klart for en påkostet film om CV, som ryktene sier er riktig god. Jeg har uansett funnet det for godt å varme opp med Klas Gustafsons biografi fra 2006. Jeg regner med at den fyller ut bildet filmen vil gi, og jeg må si jeg er spent på hvordan de har lykkes å få fram de enorme indre motsetingene i mennesket og artisten Cornelis Vreeswijk. Denne biografien er iallfall ganske usminket og vel verdt å lese - om enn den stilistisk er ganske flat og derfor med fordel kan leses i porsjoner. Og vil du ha mer fins jo CVs samlede tekster i tre bind, med Jan Erik Vold som redaktør - og ikke minst platene!

Nam Le: The Boat

Jeg leste et eller annet sted for en tid tilbake at dette var en usedvanlig god novellesamling, så da jeg ganske tilfeldig fikk øye på den på biblioteket, var jeg ikke i tvil om at  den måtte bli med meg hjem - og det har vært et særdeles givende besøk.

Samlingen, med i alt syv fortellinger, kom ut i 2008, og er debutarbeidet til forfatteren, som er født i 1978. Han kom til Australia som båtflyktning sammen med foreldrene da han bare var ett år gammel. I den første teksten, ' Love and  Honor and Pity and Pride and Compassion and Sacrifice', forteller han utilslørt selvbiografisk om hvordan han gradvis tok innover seg at faren kunne fortelle han noe vesentlig om bakgrunnen deres, og som nok også sannsynligvis er viktig for den avsluttende historien; tittelnovellen, der vi følger en gruppe båtflyktninger på deres umenneskelige ferd der bl.a. ferskvannsforsyningen tar slutt.

Nam Le skriver godt, men det kanskje mest imponerende er hvordan han bretter ut mange totalt ulike miljøer, fra Colombia via USA til Iran, og får alt  til å virke svært troverdig.

Samlingen er oversatt til svensk, men er ikke kommet ut på norsk; noe som forbauser meg, med tanke på tekstenes kvalitet. Det aner meg at det kan ha sammenheng med at det er en novellesamling, som kjent er det romaner som selger. Uansett bør du unne deg denne spesielle leseopplevelsen, kjære leser!

Ambjørnsen: Fjordgløttmysteriene

I flere uker har min niårige datter og jeg kost oss med denne samleutgaven av Ingvar Ambjørnsens miniserie om Samson og Roberto, bestående av tre bind; 'Arven etter Onkel Rin-Tin-Tei', 'Krakilske Kamerater' og 'Pater Pietros hemmelighet'.

Fjordgløtt er et svært forfallent pensjonat soom Samson arver, og vi får høre om alle viderrverdighetene i forbindelse med å få stedet på fote igjen. Samson er en hund, Roberto en katt, og det er selvsagt også bare andre dyr som dukker opp i fortellingen. Av de mest sentrale er Greta grevling, Olli Mink og Gregor Muldvarp.

Ambjørnsen viser at han kan lage gode historier for de yngste også; her er elementer av spenning uten at det blir skummelt, og her er masse humor og fantasi. Fortellingene egner seg nok like godt for gutter som jenter og fungerer utmerket som 'god natt-lesing'. Et ekstra pluss er de frodige tegningene til Per Dybvig. Det eneste negative må være at det ikke er flere bøker i serien!

Basso: Fange 59. Taterpige

Jeg leste debutboken til Aino Basso tidligere i år (se min omtale her) og så fram til å lese hennes nye bok. Det er da også en høyst lesverdig fortelling om taterjenten Maria på midten av 1700-tallet.

Vi kastes ut i handlingen ved å følge hovedpersonens flukt etter at hun og følget hun var i blir oppdaget da de prøver å selge varer i Trondheim by. Flukten lykkes i første omgang og hun finner nattely hos en en annen 'kasteløs' person, Nattmannen, som tar seg av de minst attraktive oppgavene i byen, som å få tømt kaggene. Neste morgen blir hun like fullt tatt og satt på tukthuset hvor hun blir i månedsvis. Den strevsomme tilværelsen for Maria på fortellingens nåtidsplan får henne naturlig nok til å søke mye tilflukt i tankenes minneverden, Disse scenene er markert med kursiv og er fint flettet inn i hovedfortellingen. I tillegg har forfatteren brukt en del sitater fra mer eller mindre samtidige tekster, noe som skaper en følelse av autensitet.

Intensiteten i fortellingen stiger når Maria får tjeneste hos prosten, spesielt etter at prostens nevø, teologistudenten,  kommer på et langvarig julebesøk. Han viser seg ganske oppskriftsmessig som en kvinneforfører av rang - og det en forventer skal skje skjer, men det er fint fortalt.

Vår heltinne er kanskje noe romantisert, bl.a reagerer hun omtrent like negativt på kroppslukt som en gjennomsnitlig ungdom av i dag, og jeg stusser på om det kan være troverdig at hennes fremste mål i tilværelsen synes å være å være nyvasket. Nåvel, dette er ikke særlig vektige innvendinger i en ellers velfortalt tekst.

Aina Basso er historiker av utdanning, og det faller lett å tenke seg at hun med en fortelling som dette ønsker å trekke fram sider ved vår historie som får liten oppmerksomhet i den offisielle historieskrivingen. Jeg synes hun lykkes godt  med å levendegjøre en mindre påaktet del av historien, så dermed er boken anbefalt, kjære leser!