Abulhawa: Morgen i Jenin

Dette er en ytterst ambisiøs bok; forfatteren søker å vise fram hele Palestinakonflikten i en roman på 350 sider, det er også en potensiell viktig bok ved å bringe leserne nærmere palestinernes situasjon; en skal iallfall være usedvanlig kald for ikke å bli fylt av sympati for hovedpersonene.

Boken ville nok antakelig ha blitt bedre om forfatteren hadde senket ambisjonsnivået, så spørs det om det også ville gitt den større kraft -det tør jeg ikke mene noe om. Første del av boken handler om tiden like før og rundt dannelsen av staten Israel, altså 1940-tallet. Selv om vi følger noen utvalgte personer, preges teksten i denne delen sterkt av at forfatteren kun har annenhåndskjennskap til det fortalte; veldig mye består av referat og det blir alt i alt overfladisk og springende og derfor på grensen til kjedelig - selv om her er mye ytre dramatikk. Når vi introduseres for Amal, som trolig er forfatterens alter ego, og til hendelsene rundt seksdagerskrigen i 67, blir det et helt annet driv; vi presenteres for scener som blir levende beskrevet og som gir et løft til hele teksten. Sjelden ser en klarere demonstrert i en og samme tekst hvor viktig 'show, don't tell'-prinsippet er.

Amal drar etterhvert til USA for å studere - muliggjort ved et stipend - og hun blir lenge nok til at hun får smak på det vestlige levesettet- Hun returnerer likefullt, forelsker og gifter seg og fortellingen står i fare for å bli 'redusert' til et tragisk kjærlighetsdrama; der de kritiske overtonene nesten forsvinner, men så tar teksten seg opp igjen - selv om det er temmelig forutsigbart  og vi får en sammensmelting av historien til hovedpersonene og omgivelsene.

Boken er i mine øyne noe uforløst ved å prøve å være litt for mye på en gang, og jeg vil trekke fram tegneserieromanen 'Palestina' av Joe Sacco som en bedre tekst om en vil ha mer enn underholdning!