Aidt: Bavian

Jeg var vel en syv/åtte år da jeg så bavianer for første gang. Det var i dyrehagen i København og det gjorde et uutslettelig inntrykk. Det var mange aper på et lite område slik at rangordingens betydning ble åpenbar også for meg som knapt nok ante at slikt eksisterte; sjefene (de største selvsagt) tålte ikke at andre enn de de selv valgte å gi sin gunst, kom i nærheten, og de som fikk lov satt ivrig og plukket lus(?) av sjefene, men det som helt klart gjorde mest inntrykk var de røde, hårløse., oppsvulmete bakpartiene og den intense sexaktiviteten - der alle syntes å ha seg med alle hele tiden ( selvsagt var nok også dette styrt av rangordningen, men jeg var altfor sjokkert til å få et nyansert inntrykk) Jeg gikk derfra med følelsen av å ha sett noe både viktig og stygt, jeg var fylt med heslig fascinasjon.

En slik følelse kan jeg ha  mistenkt at danske Naja Marie Aidt er ute etter å skape gjennom sin novellesamling 'Bavian' fra 2006. Tittelen passer godt som samlebetegnelse for de femten novellene i samlingen, da tekstene på ulikt vis viser fram bavianen i mennesket - dyret altså. I noen av tekstene blir det sagt veldig direkte som i 'Sår', der hovedpersonen tenker: 'Jeg (...) følte meg som et dyr i bur.' Det er ikke nødvendigvis hovedpersonen som er mest dyrisk, i 'Solbær' kommer f.eks fortelleren ganske tilfeldig over naboens sønn mens han tar en sau bakfra- Neste morgen er alt 'normalt; hun hilser på guttens foreldre idet de kjører forbi: 'De skal nok ud og handle ind.' Slik slutter teksten og slik viser forfatteren oss at det tilynelatende normale kan skjule mangt.

Forfatteren mottok Nordisk råds litteraturpris i 2008 for samlingen, så denne kan du trygt bruke noen timer på kjære leser, men vær forberedt på å kjenne en smule uro.