Tiden 1997
94 sider
I sin nye bok, Bergeners , synes det som om Tomas Espedal har rene vareopptellingen mht hvilke forfattere han kjenner/har vært på fest med osv. En av dem han kommer inn på er Monica Aasprong, noe som fikk meg til å plukke fram den tynne romanen med den snåle tittelen som hun ga ut i 97.
Jeg-fortelleren går rett på sak: Alex Gobulev har bodd (høst 92) i den hybelen i Stockholm hun nå (mars 93) disponerer , og det kommer en strøm av brev og pakker til han som hun ikke vet hva hun skal gjøre med og som derfor etterhvert har hopet seg opp.
Det synes som om jeg-personen gjerne skulle vært på et foredrag om Strindberg samme kveld, men hun venter besøk:
De inviterte kommer, sammen med noen andre, og det hele blir stadig litt mer absurd. Etterhvert sniker det seg inn en fornemmelse av at jeg-personen ikke er mentalt frisk og at hun forholder seg til de besøkende på
en heller uvanlig måte. Hun sier at et par etterhvert går, men senere tenker hun:
.'..jeg ligger her i senga. Og under senga ligger to nakne mannskropper i en rull'
En person ved navn Anneli er den eneste hun snakker med mot slutten, men helt til slutt tenker hun:
'Anneli er død. Anneli har vært død lenge.' Men er ikke Anneli og fortelleren den samme personen?!
Og du er sprøyte gal (fortelleren altså!) og har også vært det lenge, tenker jeg da, og var glad for at boken var slutt før vi kom til side 100, for pokker vet hva som ville kunne dukke opp her etterhvert!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar