tirsdag 1. oktober 2013

Espedal: Bergeners




Roman ,
Utgitt på Gyldendal 2013,
150 sider












Jeg har fått et leseeksemplar fra forlaget.



Selv om jeg er bergenser er det meg i grunnen knekkende likegyldig at Tomas Espedal skriver om Bergen. Han kunne utvilsomt skrevet om hva som helst som han har interesse og/eller innsikt i, og fått teksten til å bli like interessant som hva som helst annet! For det blir tydeligere for hver bok, Espedal store styrke ligger i hans måte å skildre noe på, fortrinnsvist (som for de fleste av oss) noe han har førstehåndskunnskap om.

Duene slår ut vingene og kaster seg opp fra brostein
folder beina inn under buken og flyr         små smell
i  byen                                         mellom husveggene
over elven over høyden høyt over trærne og gatene og
menneskene                                                   som er du

Skildringer som dette leder tankene mine til Obstfelders prosalyrikk, ja det  kan være  blant de første virkelig vellykkete tekster forfattet på norsk etter Obstfelder i denne lett passé sjangeren. Men der Obstfelder gikk inn i byen og følte seg fremmed i bylivets puls,  går Espedal heller motsatt vei (iallfall tilsynelatende); han søker stillhet og ro når han trenger det. (og dette er selvsagt en følge av de ulike samfunn de to lever i.)

Espedal er blitt en mester i å lage presise bilder og beskrivelser av det han støter på, og  han krydrer her teksten med flere morsomme anekdoter Men han må etterhvert passe seg, da fallhøyden begynner å bli ganske så høy. Når han f.eks skriver slik som dette:

Solen skinte.

Det dør mange  tusen mennesker i trafikken hvert eneste år.

Sylvia Plath tok livet av seg i kjøkkenet

Er det ikke en vakker dag i dag?

Da beveger teksten seg farlig nær det sentimentale og platte (!) i mine øyne.

Et annet sted legger han seg veldig nær Hamsuns stil, og det får meg til å innse.at jeg beundrer Espedal (som Hamsun) for skrivekunsten, men at han (som Hamsun) har mange tanker jeg slett ikke deler. Og nei, jeg påstår ikke at Espedal = Hamsun.

Bergeners er nok en mer ujevn tekst enn de to foregående bøkene (Imot kunsten se her og I mot naturen se her), en kan nesten få mistanke om at Espedal har spedd på med en del tilovers stoff for å få boken tykk nok i salgsøyemed! Det er jo strengt tatt bare en liten del av teksten som passer inn i bokens tittel, selv mener jeg titler som Å leve alene eller Imot ensomheten hadde passet bedre.. Men alt i alt en ny god bok fra Tomas Espedal!


6 kommentarer:

  1. Der fikk jeg lagt deg inn på blogglisten min, og så til min glede at jeg kunne lese en omtale av Espedal sin bok. Vi sitter nok igjen med litt av det samme inntrykket ser jeg, tanker om å samle nok stoff til en bok i en fart, har jeg også :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, men jeg er ikke sikker på at det er det han har gjort, hele fyren er jo nokså springende...Men skrive kan han!!

      Slett
  2. Eg må jo lese denne og, eg har faktisk bare lese Gå. Eller kunsten å leve... av Espedal, men eg har veldig lyst til å lese resten av forfattarskapet hans. Men Bergeners blir jo marknadsført som ein allusjon til Dubliners, er det slik at ein bør lese Joyce først, for å ta referansene? (Då blir det med eit eit langt meir omfattande prosjekt å lese denne).

    SvarSlett
  3. Jeg har faktisk vært igjennom Dubliners once upon a time, men det var ikke tilfeldig at jeg lot det ligge. en god del bøker kommer en vel aldri i gang med om en skal være skikkelig forberedt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, den lista begynner eigentleg å bli ganske lang, diskuterte akkurat det same med Line i Krig-og-fred-kommentarfeltet hennar. Eg trur rett og slett eg må lese kulturhistorien frå starten av og begynne med Homer. Eller bare lese bøker.

      Men var det mange referanser? Eller var det slik at ein like gjerne kan lese Espedal og vere glad og fornøgd? Grunnen til at eg spør, er den blanda mottakinga av Bergeners.

      Slett
    2. Du kan utvilsomt lese Bergeners med godt utbytte uten å kjenne til at Dubliners eksisterer! Men jeg ville lest Imot kunsten og Imot naturen før Bergeners, både fordi de to tidligere utgitte er bedre og fordi det f.eks blir en 'riktigere' framstilling av hans livs store kjærlighet, Janne.

      Slett