Dette pene firkløveret med londongutter laget noen av de beste låtene på sekstitallet, likevel nådde de ikke helt til topps på rankingene, og grunnen er selvsagt gjengen fra Liverpool, men å være hakket etter Beatles lar seg da også høre! Den viktigste i bandet, låtskriver nr 1, sanger og gitarspiller Ray Davies (Første navn på gruppen var da også 'Ray Davies Quartet').ligger på sin naturlige plass, flankert fra venstre av Peter Quaife (bass), bror Dave Davies (vokal og gitar) og Mick Avory (slagverk).
To brødre i ett band har vel aldri vært enkelt. og her hadde lillebror Dave så åpenbart ambisjoner om å være minst på høyde med storebror, noe som resulterte i en stadig mer anstrengt tone de to imellom. Låter, hovedsaklig fra Ray, kom likefullt i en jevn strøm på 60-tallet. Gjennombruddet var 'You Really Got Me' fra 64 (der gitarspillet til Dave = riffet!! regnes som banebrytende). og året etter kom det som i dag regnes som det første helstøpte albumet (de hadde gitt ut to andre album før dette) 'The Kink Kontroversy':
Her finner en bl.a.'Till The End Of The Day' og 'Where Have All The Good Times Gone'. Ray Davies utviklet seg etterhvert til en klar samfunnsrefser, og på det neste albumet, 'Face to Face' (66) kommer denne siden klart fram i låter som 'Sunny Afternoon' og 'Dead End Street'. Ray skal ha vært lite begeistret for omslaget på platen og det er ikke vanskelig å være enig i at det passer temmelig dårlig til platens tekster, som gjennomgående er nokså dystre, men viktigere var det kanskje at det tidstypiske (skarpe farger, collage) signaliser at her kommer top of the pops - nesten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar