Kongo
Landet verden helst vil glemme
Humanist forlag 2007,
Sakprosa,
198 sider.
Denne boken kom ut i 2007, og er derfor befriende i en tid da antakelig intet kan uttrykkes om Kongo her på berget uten at det blir relatert til Moland og French. Her får vi i stedet vite mye annet om dette landet som har et flatemål på størrelse med hele Vest-Europa, og som har ressurser som tilsier at befolkningen skulle hatt det bra, men som er et av de fattigste landene i verden.
Boken ble til fordi forfatteren er så glad i sin kone at han ville følge med henne da hun ble ansatt som daglig leder for en norsk hjelporganisasjon i Kongo. Ved siden av å ha skrevet denne boken, prøvde også forfatteren å få til et dramaprosjekt blant tidligere barnesoldater, et spennende prosjekt
Per A Fosser er utvilsomt en både energisk og velmenende person, men av og til nærmer holdningene hans seg den lett nedlatende innstillingen folk fra den rike verden møter fattige med, og antakelig er det fryktelig vanskelig å unngå at en i bestemte situasjoner opptrer slik. Like fullt, her er et par eksempler på det jeg vil karakterisere som en postkolonial holdning, særlig når de som disse også generaliserer:
'Afrikanere er forøvrig slett ikke språklig ubegavet.'
'Selv om han er av blandingsrase, er Foreman likevel typisk afrikaner,eller kanskje snarere typisk kongoleser.Det betyr også at han er typisk hypokonder.'
Og apropos raser, det er da helt passé å snakke om rene eller blandete raser i dag?
Om jeg noensinne har hatt lyst tilå reise til Kongo, så kjenner jeg på meg at jeg i grunnen er fornøyd med den reisen som disse bøkene har gitt meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar