Drømmen om 60-tallet: Dylan

Dylan har jeg brukt mye tid og plass på i denne bloggen tidligere, og jeg har ikke tenkt å gjenta meg selv, samtidig er det selvsagt komplett umulig å presentere 60-tallet i et pop/rock-perspektiv uten å inkludere denne ikoniske figuren i det ti-året han laget sine aller beste låter. Så samtidig som jeg viser til Dylankatalogen som jeg har hatt liggende lenge allerede, vil jeg trekke fram de albumene i den offisielle bootlegserien som konsentrerer seg om det aktuelle tiåret.

Det ferskeste albumet i bootlegserien (nr 9) inneholder de eldste opptakene, fra så tidlig som 1962, da Dylan fortsatt var en blant mange som først og fremst håpet på positiv respons fra publikumet på den baren han opptrådde på - i neste omgang kunne det  jo smake med en platekontrakt også. Det fikk han som kjent (!), men det som nok ikke er like kjent er at musikkforlaget M. Witmark & Sons var døråpnere i denne sammenhengen. De versjonene som presenteres her var laget  for Witmark,  derav navnet the Witmark demos. Og demo er  det, til dels spinkelt med Dylan alene på gitar, med mange avbrekk fordi han f.eks ikke husker teksten (!), men fulle av sjarm og et must for den som mener Dylan hører til de aller viktigste artistene, men neppe platen en begynner med.

På Halloween (31.oktober) i 1964 holdt Dylan en konsert som ble vurdert som et foreløpig høydepunkt i karrieren. Konserten var i Philharmonic Hall i New York, og ble heldigvis tatt opp i sin helhet og er utgitt som nr 6 i bootlegserien. Dylan var i strålende form denne kvelden og ga til beste 17 låter, de fleste med publikum som  kor og fire med Joan Baez som medsanger.

Halvannet år senere, på 17.mai (!) 1966, var stemningen på Dylans konsert i Manchester, England, en helt annen. Mannen hadde i manges øyne nærmest gått i kompaniskap med djevelen etter å ha tatt i bruk elektrisk gitar.  Mange syntes derfor å komme på konsertene først og fremst for å bue ned den frafalne. Opptaket her (bootleg nr 4) er berømt fordi en blant publikum finner det for godt å rope 'Judas' mot Dylan, som tørt svarer: 'I don't believe you', før han snur seg til bandet og sier: 'Play fucking loud!' Det er ellers ikke bare framførelsen som er radikalt endret siden Halloweenkonserten, i låtutvalget er det nemlig bare to som er med på begge konsertene; 'Mr Tambourine Man' og 'I Don't Believe You (She Acts Like We Never Have Met).' Nå må vi huske at Dylan i tiden mellom disse to konsertene har laget sangene til ikke bare det som skal bli to av hans beste, men også to av rockens mest sentrale album; Highway 61 Revisited og Blonde on Blonde (som ikke var utgitt i England på dette tidspunktet), så selvsagt var et flertall av låtene fra dette strålende, nye materiale.

Mye interessant stoff fra og rundt disse konsertene er å finne på Martin Scorseses glimrende film om Dylan på 60-tallet; No Direction Home, med far sjøl i rollen som forteller, og i bootlegserien får en lydsporet som nr 7. Låtene er kjente, men serveres i tidligere uutgitte versjoner. Og har du ikke nok med dette er det bare å gå på jakt, og da vil jeg sterkt anbefale å begynne med de sentrale albumene fra 60-tallet. (Igjen viser jeg til min egen Dylankatalog.)