I det siste året i det tiåret vi ser på, 1969 altså, ble det laget veldig mange gode plater, og tre av disse kom fra denne gruppen, som nå slo ut i full blomst, i en forøvrig ganske så kort karriere. Først kom
Bayou Country. en hyllest til det området i sørstatene i USA hvor denne musikken har sine røtter. Noen vil sikkert si at dette ikke er noe mesterverk, platen er for ujevn til det. Jeg er helt enig, men de beste låtene er supre og viser mot det som kommer senere samme år.
Green River er nemlig rene slagerparaden, og hva gjør det da at den klokkes inn på akkurat 30 minutter!? Til slutt mesterverket,
Willy and the Poor Boys, hvor de som måtte ha tvilt på hvor gruppens sympatier lå, fikk klar beskjed: 'It aint me, I am no fortunate son.' Her bruker de også de svartes sangskatt direkte, i låter som
Cotton Fields og
The Midnight Special. John Fogertys stemme (en av de beste i rockhistorien!?), kler også disse låtene usedvanlig godt; et kjempealbum!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar