Horst: Jakthundene

Roman.
Gyldendal 2012,
358 sider








Jeg har fått et leseeksemplar av forlaget.



Er du gammel nok til å huske sigarettreklamene? En av de jeg husker godt  er serien med kjendiser, en etter en, uke etter uke, tente de seg en røyk over en helside i f.eks Allers, stirret direkte mot deg og sa. - NÅ RØYKER OGSÅ JEG PRINCE! Jeg fikk denne assosiasjonen da jeg plutselig fant meg selv i sofaen med en krimbok, i påskeferien, snakk om å la seg fange opp av markedskonsulentenes nett: Nå leser også jeg krim i påsken! Nåvel, når jeg nå for bare andre gang i denne bloggens historie tar en krimbok ut av hyllen, så kan det vel liksågodt være i påsken som noe annet tidspunkt....

Forfatteren, Jørn Lier Horst, må sies å tilhøre den absolutte elite blant norske krimforfattere i øyeblikket;  i fjor fikk han Bokhandlerprisen og i år Rivertonprisen. Da jeg hadde  funnet fram til hans så langt siste krim
( nr 8 i rekken), følte jeg derfor at det måtte være lov til å anta at Jakthundene inneholdt en godt skrudd historie framstilt i et tilforlatelig språk. Det gleder meg å kunne si at så også er tilfelle. Dette er grei leseunderholdning, men heller ikke mer, og det vil nok fortsatt være slik at jeg så å si alltid velger noe annet enn krim som lesestoff, fordi:

Det meste er svært forutsigbart: Helten, politietterforsker William Wisting, blir suspendert pga en gammel sak. Datteren hans, Line, er journalist i en av de største løssalgsavisene, de går begge sine egne veier og vi vet det blir rettferdiggjort ved at dette blir avgjørende for at saken blir løst.Ellers strever selvsagt helten med å få skikk på privatlivet; her spør samboeren hans om alt han ofrer er verdt det hele, og alt han klarer å komme opp med er at det er jobben hans, da tenker en ikke på overtid osv. Se, slike politifolk vil vi selvsagt ha, som går som Duracellkaniner på nesten ingenting- Arne Johannessen kan ikke like dette!!

I all sin liksomrealisme er vel de fleste (norske) krimromaner i bunn og grunn dypt romantiske, her er det iallfall en sterk romantisk undertone, ikke minst i forhold til hvorfor vår helt er en dyktig etterforsker: 'Så grep en følelse ham. Det var noe galt. Det var en intuitiv følelse, mer fundamental enn luktesansen og synet, og den fikk det til å krible i huden.'

Med alle forbehold, siden jeg som sagt i mange år knapt har lest krimbøker (men tidligere leste jeg haugevis av slaget), vil jeg samtidig si at boken skiller seg ut fra dusinvaren ved å ha et noe originalt plot, basert på en gammel sak som blir gjenopprettet, men her må du bare arrestere meg om jeg tar feil!

På vaskeseddelen blir vi forespeilet et nervepirrende kappløp, det vil jeg si er å ta altfor hardt i, men det er spennende nok til at en leser hele boken.