onsdag 9. januar 2013

Ukens sitat: Kiøsterud


'Jeg tenkte med vemod på hvor lenge det var siden vi hadde vært sammen, ikke slik som når vi matte etter en fest eller av opplagret kroppslig uro kunne tilfredstille driften, men hvor lenge det var siden vi hadde delt det rommet når kroppene våre, lyttende, åpne, søkte det langt der inne, det som bare åpnet seg når vi forsiktig lyttet oss frem, verken la under oss eller brøt oss inn, men i medlyttingen, like mye til egen som den andres kropp, når vi varsomt ga den rette med-mostanden, svarte på det vi ikke visste svaret på, og rytmen, pusten, umerkelig flyttet grensene i oss, når denne hendenes stumme samtale med verden skjer der den aller minste, uregistrebare bevegelse viser seg som den avgjørende, og det som ikke er tenkt, som ikke kan tenkes; det aller vakreste, åpner seg, som når maleren har glemt seg selv og et hårfint trykk på penselen med  en utenkt farge plutselig åpner hele bildet, og vi ikke lenger vet om vi er på utsiden eller innsiden av maleriet, kroppen, verden, og pasjonene vi har vekket i hverandre, større enn oss selv, slik bildet alltid er større enn maleren, griper taket i oss (...) Fra Erland Kiøsterud: Måltidet i Bocca, Oslo 2002.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar