Kiøsterud: Måltidet i Bocca

Roman 2002
142 sider
Oktober forlag















Dette er en vakker og sår fortelling om en livskrise; vi møter Nicolay Lyche i det han bokstavelig talt faller sammen. Han kjemper seg tilbake fra sykeleiet gjennom å gå inn i seg selv og nærmest 'holde dommedag' over seg selv, noe som til slutt ender med at han stiller sin vakre kjæreste Sarah fritt til å forlate han, ja han oppmuntrer henne vel egentlig til å dra, men om hun gjør det får vi ikke vite.

Nicolay er egentlig entreprenør, men har gitt seg kunsten i vold; han begynte å skrive etter å ha hatt en slags åpenbaring under et opphold i Sør-Afrika med sin opprinnelige famile. Det resulterte i øyeblikkelig skilsmisse og en fuktig ørkenvandring som syntes å ta slutt da han traff Sarah, som han først så tilfeldig på gaten, men like etter oppdaget han at hun var musiker, hun spilte piano på et sted han var, og han ble trukket mot henne på en slik måte at hun først opplevde det skremmende, deretter uimotståelig.

Nicolay er opptatt av klassisk kunst og de gamle mestere, samtidig beveger han seg i kunstnermiljøer som til dels deler lokaler med de mest slitne i dagens samfunn; narkomane og prostituerte, og hele teksten er full av tanker og scener som spenner fra Leonardo da Vincis teoretiske grublerier til overdoserammete og spyrester på bakrommet. Bokens mest spektakulære scene er et møte med mange av de gamle mesterne i dødsriket, storveis!

Erland Kiøsterud skriver godt, og fortjener langt flere lesere enn de jeg tror han har, men han må vel vinne en pris som henger høyere enn  Riksmålsforbundets litteraturpris, som han fikk i 2005, før det skjer...