Petterson:Jeg nekter

   




Roman, Oktober forlag,2012, 294 sider









Denne boken lå nok under mange juletrær for et par uker siden , og kjekt er det når også kvalitetslitteratur selger, så er det bare å håpe at den ferske boken fra Per Petterson får mange lesere også. Og mye tyder på at Petterson har en økende leserskare, ikke så rart egentlig, for han er jo slett ikke vanskelig, nei, han er  rett og slett lett å lese. Ja,  det er vel egentlig min eneste innvending mot forfatteren at han gjør tekstene sine så lekre at en kan komme til å sluke dem i stedet for å nyte dem  i passe porsjoner og sørge for at en fordøyer mest mulig underveis..De fleste som prøver seg på bøkene til Petterson synes å finne de mer eller mindre lesverdige (det føles som en fornærmelse å skrive noe slikt om så fin litteratur!), men jeg har i forbindelse med tidligere bøker av  Petterson også hørt det bli hevdet at det er lite å bite i, det er for innholdsløst og lite fengende!

Selv blir jeg sugd inn i fortelllingen gjennom forfatterens kresne valg av virkemidler, fra ordvalget til den fiffige komposisjonen som hele tiden sørger for at vi skjønner det vi trenger å skjønne akkurat når vi trenger det , men ikke tidligere eller seinere. Og det er da det slår en hvor uhyre gjennomarbeidet tekstene til Petterson er, han filer nok på dem, og det forklarer jo også hvorfor han i et intervju jeg kom over med han nylig (kan ikke huske hvor, kan du hjelpe?),  gir uttrykk for at det er en så tung og utmattende prosess å skrive en roman at han ikke er sikker på at det blir flere. (Vi takknemlige lesere får bare krysse fingre...)

Å gi noe handlingsreferat av en tekst som dette er dødfødt; det må bli kjedelig og kan umulig yte boken rettferdighet. Det får holde å si at Petterson får fram både menneskets grunnleggende sosiale behov og dets utilstrekkelighet i forsøkene på å leve sine liv i tråd med det som kreves for at behovene blir ivaretatt. Denne boken må bare leses,  og leses slik at den kan nytes!.