Syvertsen: Det gode som jeg vil

Noveller/fortellinger
Aschehoug
2012
155 sider













Håvard Syvertsen tilhører den store gruppen forfattere som det er fristende å si gir ut passe gode, men langtfra oppsiktsvekkende, eller i enda mindre grad, uunnværlige bøker Årets bok er iallfall av det slaget, en samling med fire tekster som er greie nok, men antakelig ganske fort glemte også.

Det kan se ut som om det jeg nettopp utsa om boken gjenspeiler seg i forlagets satsing også, den virker nemlig noe halvhjertet, fra et noe tilfeldig og umotivert omslagsbilde, som passer til det gjennomgående miljøet (en øy), men ikke til noen bestemt scene eller karakter. Dessuten opplyses det på omslaget frontside og det innvendige tittelarket at det er 'fortellinger' en møter her, mens det på baksiden i vaskeseddelen vises til 'noveller'. Litt lettvint, litt hastverkspreget, aner det meg.

Kall det hva du vil, den første teksten vi møter heter 'Jeg var sommeren ' og er en stram, fin tekst på drøyt 20 sider om en mann som kommer til øyen slik han pleier om sommeren, men som nå har med seg kjæreste og hennes lille gutt, og hvordan møter mellom disse ferierende og den fastboende kvinnen som han så sent som året før hadde en ferieflørt med, forløper. Et viktig poeng: Kvinnen på øyen er fortelleren:
   -Jeg har ikke fortalt henne om oss, sier han.
   I pausen som oppstår, håper jeg at han ikke vil si noe mer, det er nok at jeg hører knoklene hans skrangle,                                                                     jeg synes det lukter støv, men jeg er akkurat i ferd med å finne på noe å si da han likevel ikke klarer å holde seg.
   -Det ville være fint om du heller ikke sier noe, sier han. -Hun vil jo bare lure på hvorfor jeg ikke har sagt det.'

Så følger to tekster, 'Helena og Moritz' og 'Agnes' som jeg ikke synes fungerer så godt, kort sagt er den første en av disse metatekstene som var forfriskende en gang i tiden, men som en nå synes å ha lest en gang for mye, og som er litt mindre interessant enn tidligere hver gang en støter på typen. Den andre handler om et sidesprang basert på en tilsynelatende uimotståelig spenning som til slutt ender i altoppslukende flammer, men det blir for voldsomt i forhold til det lille vi hører om de elskende.

Til slutt kommer den klart lengste, 'Paulas hus' er på over 70 sider og nærmest for en miniroman å regne, og er da også organisert i åttte kapitler. Den begynner slik. 'Paula ville dø i huset på øya, men hun kunne ikke greie det alene.'  Hun har fått dødsdommen pga kreft og ber sønnen, som er lege, om å være hos henne i huset på øya. Ved hjelp av skiftende synsvinkel mellom de to blir det så en fin tekst i hvilepuls om hvordan mor og sønn når fram til hverandre på en annen måte enn tifligere i livet.