For en humanetiker som undertegnede, blir det viktig å løfte fram de humanistiske sidene i juleevangeliet, om julen i det hele tatt skal feires, og med barn i huset er det jo egentlig ikke snakk om noe annet, det er tross alt ikke en av de mer obskure lavkirkelige sekter en har rotet seg inn i. Fortellingen om Marte Svennerud som tar på seg ansvaret for en hel søskenflokk på syv, rommer i mine øyne noe av det viktigste og mest sentrale ved juleevangeliet såvel som Jesu lære; en dyp medmenneskelighet.
Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandler-enken på Svennerud gård, og holdt bygdas tøyler i sin hånd. Kunne folk betale inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet. ”Itte no knussel,” sa Marte Svennerud.
Av Barbra Ring
Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med hele sju uforsørgede – i rene armoden. Presten sendte liste rundt for å få penger til begravelsen, og til å betale husleien. Listen kom selvfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomheten skyldte bygda henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med påskriften:
Jeg bitaler itte no knussel
Marte Svenneru.
Hvor meget Marte Svennerud holdt på ikke å være knuslete, sparte hun alltid på d’en i Svennerud.
– Det der kunne bare én i bygden ha skrevet, og det er Marte Svennerud,” sa presten, han satte et komma etter "bitaler".
Så lot Marte Svennerud spenne for, anbragte sin mektige person på baksetet, og fylte hele sluffa med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun på kondolansevisitt til lærer Hansens enke. Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan Jomfru Maria så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne, sånn som Marte Svennerud.
Men lillejulaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappen, falt ned og slo seg så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter. Presten hentet alle sju til prestegården og kalte i hui og hast sammen til et møte av bygdas beste menn – hvortil først og fremst regnes Marte Svennerud – for å høre om noen var villig til å ta til seg ett av lærer Hansens barn.
Møtet hadde ikke vart lenge før alle syv var anbragt. Bygdas hjertelag var stort. Imens satt barna i prestegårdskjøkkenet og spilte Gnav [et kortspill]. ”Det er best de får noe annet å tenke på, krypet – og Gnav er et uskyldig spill,” sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått å spille om. De satt og lyttet til stemmene inne fra prestens kontor. De største skjønte godt hva det dreide seg om. Plutselig sa Nils, en liten lyslugg med gløgge øyne og minst mulig til nese, ”Vi spiller om hvem som får komme til Marte Svennerud. Hun tar nok én av oss.”
Spillet begynte. De var så spente som om det gjaldt livet. Å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme like lukt i Paradis. Mikkel, den eldste, vant. Den yngste begynte og gråte, ”Mei åsså vil til Matte Fenneru!” Men gråten stanset brått. Det gikk i døren til kontoret. Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skulle velge først. Hun satte seg ned og lot de små lyse øynene vandre rundt på alle sammen. En gang til – rundt på alle sammen. Hun stanset ved Nils.
– Namnet ditt? spurte hun.
– Nils Ezekiel Hansen,” svarte gutten ildrød av forventning.
- Å gammal?
– Jeg fyller ti år den attende januar, kom det kjapt.
– Vil du følgje med til Svennerud og komme på butikken?
– Ja, takk, brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel som satt og svelget og svelget.
– Takk, men… sa Nils.
– Nå? Har du kanskje itte løst? Marte Svennerud hørtes støtt.
– Jo… men… Nils skottet på ny bort på Mikkel.
– Nå! Å er'e med dei? spurte Marte Svennerud litt kvasst.
– Jeg vil nok gjerne… men… det var Mikkel som vant deg, sa Nils fort.
– Åforslag? spurte Marte Svennerud uforstående.
– Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud. Og Mikkel vant.
Marte Svennerud dro på smilet.
– Så du spilte bort meg, du da, Nils?”
– Ja. Jeg gjorde nok det. Nils hvisket og så skamfullt ned.
– Åkken vann du da?
– Ingen. Nils så mer og mer ulykkelig ut.
– Stakkarn, sa Marte Svennerud.
– Åkken vann du da? Hun vendte seg til en åtteåring med to lyse fletter. Hun ble
blodrød. Vred seg hit og dit, og fikk møysommelig frem at hun heller ikke hadde vunnet noen.
– Var det berre han Mikkel som vann, da? spurte Marte Svennerud.
– Ja. For vi spilte ikke om andre enn deg, hvisket Nils.
– Så. Åffer spelte de itte om andre? Marte Svenneruds lyseblå øyne tittet nysgjerrig
ut av det runde, lyserøde ansiktet.
– For vi ville helst være hos deg alle sammen, svarte Nils.
– Jasså, sa Marte Svennerud og kikket betenkt ut av vinduet.
– Jasså, sa hun en gang til, hun knep munnen sammen, reiste seg brått og gikk uten og
si mer. Barna så på hverandre. De ble sittende ganske tause i angst for at hun skulle være blitt sint, og ikke ville ha noen av dem.
Men Marte Svennerud gikk inn på kontoret og satte seg ved siden av presten.
– Je tar alle sju. Itte no knussel, sa hun myndig og klasket sin store hånd i bordet.
Da Marte Svennerud en stund etter kjørte ut av prestegården med sluffen stuvende full av unger, og bygdas gode menn satt i sine sleder og ventet, for etter gammel skikk og la Marte Svennerud kjøre først, trådte presten ned trappen.
– Nu et Hurra for Marte Svennerud,” ropte han og svingte i begeistring kalotten. Og da det hurraet var slutt, svingte han den en gang til.
– En gang til. Itte no knussel, smilte presten.
Og hurra ble det ropt så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappen.
Denne lille historien ble første gang trykket i Fnugg, en samling fortellinger fra 1909. Språket er forsiktig modernisert.
------------------------------------------------------
.
 Beslekta emner
|
 Relaterte mediefiler
|
|
|
|
 Artikkel
"Itte no knussel"
|
Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandler-enken på Svennerud gård, og holdt bygdas tøyler i sin hånd. Kunne folk betale inndrev Marte Svennerud ubarmhjertig like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet. ”Itte no knussel,” sa Marte Svennerud.
|
Av Barbra Ring
Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med hele sju uforsørgede – i rene armoden. Presten sendte liste rundt for å få penger til begravelsen, og til å betale husleien. Listen kom selvfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomheten skyldte bygda henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med påskriften:
Jeg bitaler itte no knussel
Marte Svenneru.
Hvor meget Marte Svennerud holdt på ikke å være knuslete, sparte hun alltid på d’en i Svennerud.
– Det der kunne bare én i bygden ha skrevet, og det er Marte Svennerud,” sa presten, han satte et komma etter "bitaler".
Så lot Marte Svennerud spenne for, anbragte sin mektige person på baksetet, og fylte hele sluffa med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun på kondolansevisitt til lærer Hansens enke. Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan Jomfru Maria så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne, sånn som Marte Svennerud.
Men lillejulaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappen, falt ned og slo seg så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter. Presten hentet alle sju til prestegården og kalte i hui og hast sammen til et møte av bygdas beste menn – hvortil først og fremst regnes Marte Svennerud – for å høre om noen var villig til å ta til seg ett av lærer Hansens barn.
Møtet hadde ikke vart lenge før alle syv var anbragt. Bygdas hjertelag var stort.
Imens satt barna i prestegårdskjøkkenet og spilte Gnav [et kortspill]. ”Det er best de får noe annet å tenke på, krypet – og Gnav er et uskyldig spill,” sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått å spille om. De satt og lyttet til stemmene inne fra prestens kontor. De største skjønte godt hva det dreide seg om. Plutselig sa Nils, en liten lyslugg med gløgge øyne og minst mulig til nese, ”Vi spiller om hvem som får komme til Marte Svennerud. Hun tar nok én av oss.”
Spillet begynte. De var så spente som om det gjaldt livet. Å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme like lukt i Paradis. Mikkel, den eldste, vant. Den yngste begynte og gråte, ”Mei åsså vil til Matte Fenneru!” Men gråten stanset brått. Det gikk i døren til kontoret. Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skulle velge først. Hun satte seg ned og lot de små lyse øynene vandre rundt på alle sammen. En gang til – rundt på alle sammen. Hun stanset ved Nils.
– Namnet ditt? spurte hun.
– Nils Ezekiel Hansen,” svarte gutten ildrød av forventning.
– Å gammal?
– Jeg fyller ti år den attende januar, kom det kjapt.
– Vil du følgje med til Svennerud og komme på butikken?
– Ja, takk, brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel som satt og svelget og svelget.
– Takk, men… sa Nils.
– Nå? Har du kanskje itte løst? Marte Svennerud hørtes støtt.
– Jo… men… Nils skottet på ny bort på Mikkel.
– Nå! Å er'e med dei? spurte Marte Svennerud litt kvasst.
– Jeg vil nok gjerne… men… det var Mikkel som vant deg, sa Nils fort.
– Åforslag? spurte Marte Svennerud uforstående.
– Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud. Og Mikkel vant.
Marte Svennerud dro på smilet.
– Så du spilte bort meg, du da, Nils?”
– Ja. Jeg gjorde nok det. Nils hvisket og så skamfullt ned.
– Åkken vann du da?
– Ingen. Nils så mer og mer ulykkelig ut.
– Stakkarn, sa Marte Svennerud.
– Åkken vann du da? Hun vendte seg til en åtteåring med to lyse fletter. Hun ble
blodrød. Vred seg hit og dit, og fikk møysommelig frem at hun heller ikke hadde vunnet noen.
– Var det berre han Mikkel som vann, da? spurte Marte Svennerud.
– Ja. For vi spilte ikke om andre enn deg, hvisket Nils.
– Så. Åffer spelte de itte om andre? Marte Svenneruds lyseblå øyne tittet nysgjerrig
ut av det runde, lyserøde ansiktet.
– For vi ville helst være hos deg alle sammen, svarte Nils.
– Jasså, sa Marte Svennerud og kikket betenkt ut av vinduet.
– Jasså, sa hun en gang til, hun knep munnen sammen, reiste seg brått og gikk uten og
si mer. Barna så på hverandre. De ble sittende ganske tause i angst for at hun skulle være blitt sint, og ikke ville ha noen av dem.
Men Marte Svennerud gikk inn på kontoret og satte seg ved siden av presten.
– Je tar alle sju. Itte no knussel, sa hun myndig og klasket sin store hånd i bordet.
Da Marte Svennerud en stund etter kjørte ut av prestegården med sluffen stuvende full av unger, og bygdas gode menn satt i sine sleder og ventet, for etter gammel skikk og la Marte Svennerud kjøre først, trådte presten ned trappen.
– Nu et Hurra for Marte Svennerud,” ropte han og svingte i begeistring kalotten. Og da det hurraet var slutt, svingte han den en gang til.
– En gang til. Itte no knussel, smilte presten.
Og hurra ble det ropt så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappen.
*
Denne lille historien ble første gang trykket i Fnugg, en samling fortellinger fra 1909. Språket er forsiktig modernisert.
|
|
|
|
|
|
|
.
– Jasså, sa Marte Svennerud og kikket betenkt ut av vinduet.
--------------------------------------------------------------------------------
Fine novella! Takk for at du henta denne fram igjen, den hadde eg nesten gløymd.
SvarSlett