Wynton Marsalis var den nye superstjernen i jazzen på åttitallet, en pur ung, men like fullt glimrende trompetist som syntes å kunne ta opp arven etter Miles Davis. Slik ble det ikke, først og fremst fordi han nok aldri ville det selv, men han ble også raskt langt mer komtroversiell enn Miles noensinne var. Denne unge musikeren var nemlig, i manges øyne, en støvete museumsbestyrer, ettersom han mente at jazzens storhetstid var over for lengst, det gjaldt bare å bevare det beste for ettertiden. Elektroniske instrumenter ville han heller ikke vite av.
I 1991, da Marsalis var 28, ga han ut denne trilogien, som må sees som et radikalt grep i tradisjonsbevaringen. Her er det nemlig røttene i soulen som blir inkorporert i potent jazzkvartettspill, ja her spruter det fra høytalerne mine, og jeg tilgir han glatt mange heller uinteressante album, dette er strålende og bør høres av alle som verdsetter god musikk, uavhengig av sjanger!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar